Dødsvarmt og morderisk bratt langs Costa da Morte.

Til tider hett…

Været var stort sett bra med noen overraskelser. Veivalget kan på ingen måte anbefales, og vi krangla. Første dag kunne ikke Kari forstå at Roar kunne være så teit å ikke legge seg ned på den første, eller i det minste den andre campingplassen vi passerte, bare fordi det var tidlig på dagen. Andre dag ble Roar dritsur fordi de andre insisterte på å sykle tilbake, ikke bare i sitt eget spor men også i et bratt sådan. Leif sa ikke stort, men vi tror han lurte på hva i helvete han hadde der å gjøre. Les videre

Bedre vær og brattere bakker

Kari ser fram til neste oppoverbakke i sola.

Summen av hva det går å sutre over er rimelig konstant, så da været ble bedre så ble bakkene brattere. Langt brattere og brått lengre, men fint hadde vi det likevel. Kortpusta og med verkende bein tråkka vi og tråkker fortsatt mot vest stadig ved godt mot. Les videre

Tre dager blant hortensia og i svært vekslende vær.

Hortensia og vær i Galicia.

Så var vi endelig i gang med helt konvensjonell sykling. Konvensjonen tro ble det mye regn siden Leif er med, men vi fikk også glimt av sol og rakk så vidt en tur i havet mellom skurene. Det var heller ikke motvind hele tida. Vi kunne også registrere at hortensiablomstringa var på hell, de ble litt mer visne for hver dag.

Les videre

Transport(?)etappene

Nok ei pølse er dokumentert og klar til publisering på insta, snap og face.

Vi starta ut med suksess og høy sigarføring. Vi kom greit til Gardemoen, det gikk greit med syklene på flyplassen i Bilbao (trodde vi lenge). Denne gangen kom vi oss også inn til byen uten verken store psykiske påkjenninger, somatiske lidelser eller materielle skader (i motsetning til sist).

Men dagen etter begynte ting å gå i krøll, og slik skulle det fortsette ei stund. Les videre

Om ei ukes tid er vi i gang igjen

Luarca 2015

Lørdag setter vi oss på flyet til Bilbao. Derfra går turen til Luarca, sannsynligvis med buss og tog (men kanskje bare buss og kanskje bare tog).

Vi skal fortsette turen vestover den spanske nordkysten fra der vi forlot den i 2015. Forhåpentligvis runder vi pynten etter hvert og fortsetter sørover. Det hele er tenkt å ende i Lisboa. Les videre

På hjemvei

Mot sør, opp og inn

Nå er vi i Leon. Hit kom vi med buss fra Oviedo. I morra tar vi toget til Madrid for å spise tapas og ta et fly for å komme til Oslo og etter hvert finne vår plass i lenkene igjen. Men denne historia slutter ikke i Madrid, men flere dager tidligere i Oviedo der vi stiger av hestene og drar videre med buss og tog.

At hjemturen skulle bli så anstrengende som den ble, ante vi lite om da vi tok en 90° vending mot sør i Luarca. Les videre

De to siste dagene ved (og til tider i) havet

Opp for å se ned på det vi sykla opp fra – denne gangen St. Esteban

De to siste dagene ved havet ble en tung og lang og en kort og lett. Vi opplevde både sol og regn, og både røde og noe så skjeldent som grønne flagg. Begge dager vanka det god mat og drikke, men det har vi etter hvert begynt å ta som en selvfølge så lenge vi er i Asturias. Les videre

Mildt sagt kupert vestover Costa Verde

Skjenking av sidra i Tazones

Dagsetappene våre her langs den asturiske kysten blir aldri lange. Det kommer i stor grad av terrenget, som er «oppover bakkane og nedover bakkane», først 200m opp, så 200 ned igjen, og sånn går nu dagan – Maten derimot er alltid en opp-tur, og sideren som vi har fått smaken på, og etter hvert også lært håndteringen av. Les videre

En liten avstikker til Spanias vugge

Spanias vugge

Så er vi på vei inn i Asturias, en provins som i motsetning til de aller fleste andre synes å gjerne ville være spansk. Vi ser nasjonalstatens flagg over alt sammen med regionens gylne kristenkors på blå bunn. Det virker nesten som asturiere flest oppfatter seg sjøl som det spanskeste av det spanske, sjøl om også de har sitt eget språk – babel. Om navnet har felles røtter med den bibelske babelske forvirring eller det norske babbel (eller begge deler), skal være usagt. For å finne ut av denne merkelige blandinga av spanskisme og regionalisme, og for å slippe litt bort fra kysten, dro vi inn til Spanias vugge. Stedet der 30 tapre asturiere angivelig skal ha tatt rotta på en hærskare muselmenn mange år før kalifatet for øvrig kom på defensiven. Les videre

Høyst utilsikta gjensyn med Camino de Santiago – eller – Stol aldri på en pilegrim med mountain bike

Camino de Santiago

Så er de der igjen, skilta langs veien og folka i litt merkelige klær, utrerte vandrestaver og et kamskjell dinglende i sekken. Spania har pilegrimsveier på kryss og tvers, og vi har vel egentlig lenge vært av og på den som går langs kysten. Først nå begynner det likevel å tettes til med hellige vandrere, og vi følger den samme ruta. Vi veit av erfaring, og får erfare på nytt at caminoen ikke alltid utgjør den enkleste vei mellom to punkter. I det hele tatt er det mye som minner oss om fem år tilbake, men tettheta av pilgrimer er ikke fullt så stor og pilegrimskommersialismen så påtrengende. Les videre