2016 Trondheim – Hitra – Smøla – Kristiansund

Roar er fra Nordmøre, men har aldri vært på Smøla. Det er bakgrunnen for sommerens korte sykkeltur. Da tilbudet kom fra sønn om å kjøre bilen til Nordmøre, slo vi til, slik at vi kunne starte ferien med en sykkeltur fra Trondheim til Kristiansund, innlagt «øy-hopping» Hitra, Smøla og Tustna. Det er ingen andre tilgjengelig kart på papir enn Norge-serien i 1:50000. Det er for stor oppløsning til på være gode sykkelkart, og dessuten blir det en hel haug kart man trenger. I motsetning til høyoppløste kart i de fleste andre land, mangler disse inntegning av sykkeltraseer, turstier, overnatting og slikt. Vi kjøpte likevel Trondheim, Kyrksæterøra og Smøla, og burde nok også hatt Frøya. Vi valgt å sykle uten telt og trille, og gjorde noe for oss så uvanlig som å bestille overnatting på forhånd.

24.6: Hellerudveien – Oslo S: 5,5km

Kveld på Oslo S.

Nattoget Oslo – Trondheim er et prima utgangspunkt for sykkeltur. På avreisedagen har man god tid til å pakke og gjøre seg klar etter arbeidstids slutt. Med to lette sykkelvesker med bare det mest nødvendige av tøy, samt pc, primus og kaffekanne, ruller vi raskt til ned bakkene til sentrum og Oslo S. Det er greit å ha litt tid der nede for å finne vogna der syklene skal stå og sjekke inn i sovevogna. Kvelden blir avsluttet med en lunken Dahls-pils og et glass rødvin i restaurantvogna.

25.6: Trondheim – Orkanger: 77,2km

Nok en fordel med nattoget er tidlige ankomst i Trondheim. Allerede før kl. 7 er vi framme og står med syklene på perrongen. Så er det bare å finne riktig heis til utgangen, og veien ut i retning Byneset. Siden det først skulle sykles fra Trondheim, og vi hadde god tid, ville vi gjerne følge Trondheimsfjorden rundt Byneset.

Morrakald frokost i Ilsvika.

Litt frokostmat ble kjøpt inn på en tidlig åpen dagligvare i Ilsvika, og inntatt på en benk med utsikt mot skipsleia. Vi fulgte RV 715 fram til fergeleiet på Flakk, der ferga går over Trondheimsfjorden, og derfra 707 til Rye. Derfra velger vi fortsatt den ytre traseen langs fjorden og runder Byneset, og møter på veien til Klett ved Spongdal.

Med unntak av en lang bakke opp til golfbanen før Spongdal er det svært lettsyklet. Det var ganske lite trafikk, og vi kjørte gjennom et kulturlandskap med velholdte hus og dyr på beite. Bynært og by-fjernt på samme tid.

Byneset, bynært på landet.

Vi lurte litt på hvor godt det var lagt til rette for å sykle langs Europaveien fra Klett via Øysanden til Buvika, men her var det sykkelvei den første biten, og senere var «gammel-veien» langs fjorden beholdt. Trafikken gikk på ny-veien, og plaget ikke oss. Da vi kom til Buvika var det tid for lunsj, og heldigvis var det kafe vegg i vegg med dagligvaren på det lokale senteret. Vi lurte på om den store lunsjtallerkenen med dobbel egg og bacon og ost og skinke inkludert tomatbønner og salat var for stor, men det var den selvfølgelig ikke –

Kaffe i påvente av innsjekking.

Etterpå fortsatte vi videre mot Orkanger via Børsa og Viggja. Veien er merket med sykkelvei. På vei innover mot Orkanger blir det stadig mer trafikk langs veien. Vi lurer på om det kan være noe i veien på Europaveien, slik at trafikken er dirigert via den gamle veien, men vi får ikke bekreftet det. Når vi kommer fram til Orkanger er ikke klokka mer enn ett, og når vi etter litt leiting finner campingplassen der vi har forhåndsbestilt en «luksushytte» med bad og oppreide senger, er det ennå ikke blitt innsjekkingstid. Det var 77 lett syklete kilometer. Det viser seg at det er Orkanger-dagen, noe som kanskje forklarer trafikken. Vi lar være å finne ut hva Orkanger-dagen går ut på. Etter at vi har ruslet litt opp og ned på turveien langs Orkla og kjøpt inn frokost bestemmer vi oss for middag på restauranten på Bårdshaug Herregård. Det er ikke et dårlig valg, de serverte lokale blåskjell fra Fosen, som smakte helt utmerket. Det gjorde hvitvinen også.

Da vi litt senere ruslet rundt i Orkanger sentrum var Orkanger-dagen åpenbart over, for hovedgata var tom for folk, men unntak av litt hoiing fra et vannhull med uteservering. Det ble ingen sein kveld for de to syklistene heller.

26.6: Orkanger – Brekstad – Sandstad – Fjellvær: 97,2km

Allerede i halv ni tida var vi på veien ut av Orkanger i retning fergestedet på Valset. Vi fulgte 710 som går fjordnært det meste av veien, men unntak av en liten klatretur opp mot den fint beliggende Ingdalen. Derfra kommer vi raskt ned til fjorden igjen i en bratt bakke. Her syklet vi helt klart riktig vei.

Lensviks store sønn – Harald Grønningen.

Den eneste tettstedet på vei til Valset er Lensvik, som har en statue av bygdas store sønn, den lange skiløperen Harald Grønningen. I Lensvik sjekker vi for sikkerhets skyld at ikke hurtigbåten sørover har anløp den formiddagen, men det har den ikke. Vi ankommer Valset et kvarter etter at tolvferga har gått. Neste ferge går ett, så det er ikke lenge å vente, men på Valset er det ikke noe kafe, ikke noe kiosk, bare en do og kald vind. Det hadde gått veldig fort å sykle dit, men vi regnet med at vi akkurat ikke ville rekke hurtigbåten sørover. Det stemte, den svinget akkurat ut fra Brekstad, da ferga kom inn.

Brekstad er et ganske stort tettsted, en lang gate med flere overnattingssteder og spisesteder. Vi velger Melissa på Brekstad gjestehus og der blir pasta og pizza der. Det var helt ok, og ølet smakte som det skulle. Etterpå så vi at isbaren ved siden av Bunnpris også var thairestaurant og kunne bydd på massaman curry og grillspidd med peanøttsaus, eller den store søndagsbuffeten. Det ble softis med kaffe på oss. Softis er helt klart på listen over syklistens gode venner, avkjøling, sukker og melkeproteiner i ett, toppet med din favorittsmak.

Ganske kaldt, passe usjenert og upåklagelig friskt.

Siden neste båt ikke går før 17.20 får vi godt tid til å undersøke Brekstad. Været er blitt stadig bedre og sola er kommet gjennom skyene. Vi finner en bra sted å bade, passe usjenert. Vannet er ganske kaldt, men upåklagelig friskt og reint.

Båten til Hitra tar 50 minutter, sykkel er gratis, men vi observerer at det ikke er lov å ta med sykkelhenger på hurtigbåten lenger. Det gjorde det da sist vi tok den. Men det er verd å legge merke til. Går ut fra at hurtigbåten kan være ganske full på enkelte helgeavganger, og det er ikke mye plass til stor bagasje.

Over bruene mellom Ansnes og Fjellværøy.

Vel framme på Sandstad er det første vi observerer en lang bakke opp fra kaia. Vi skal til Fjellværsøya på nordøstsiden av Hitra, og må først sykle vei nr. 914 til Fillan, som er kommunesenteret, og så videre i retning Frøya. Veien til Fillan går over myrer og langs vann, et noe annerledes terreng enn det vi har hatt til nå på turen. Det er til dels kupert, og blir mer kupert når vi tar av mot Ansnes og Fjellværsøya. Da er det også begynt å småregne. Det er et fint landskap med bruer og vei som går fra holme til holme nesten som Atlanterhavsveien.

Endelig Fjellvær.

Ved Knarrlagssundet tar vi av mot Fjellvær, og det er lett å skjønne hvorfor øya heter som den gjør, for her går det opp og ned mellom fjellrabbene. Vi har ikke kart over denne delen av Hitra, men vi er framme før klokka er halv ni. Vi har ringt og forsikret oss om at det er mulig å få mat selv om vi er sene.

Fjellvær gjestegård er en gård eller kanskje heller et småbruk som driver gårdsturisme. Anne-Brit tar imot oss, og kokken er ikke gått hjem, så det blir pannebiff med stekte poteter og salat med urter og spiselige blomster og ugress fra hagen. Vi får hytte nr. 5, som ligger for seg selv på gårdsplassen ved siden av låven, der serveringen foregår nede i ombygde lokaler. Det er deilig å legge seg etter en lang dag på sykkelen.

27.7: Fjellvær – Ansnes – Knarrlagsund – Fjellvær: 40,5km

Våt morrastemning på Fjellvær Gjestegård.

Mandag skulle være dagen vi syklet rundt på Hitra, men veien ut til Fjellvær hadde nok gjort oss oppmerksom på at Hitra ikke kan gjøres på en dag. Til det er den for stor. Ute var alt klissvått etter en natt med regn. Vi innhentet noen tips om nærliggende severdigheter fra Anne-Brit, og tok avgårde på en grusvei, som til alt uhell var blitt gruset opp tidlig mandag morgen. Våt grus klistret seg fast på syklene, veien rundt søndre og vestre Fjellværsøy var ikke mindre kupert enn hovedtraseen. Tilbake på asfalten fortsatte vi tilbake over broene til Ansnes. For vi hadde ikke glemt den attraksjonen vi allerede hadde bestemt oss for å oppsøke da det ble aktuelt å dra til Hitra, mikrobryggeriet på Ansnes Brygger.

Bryggeriet.

Desto mer nedslått ble vi da det viste seg at Ansnes Brygger var stengt for servering på mandag. Men det var folk der, og ja, det var mulig å se bryggeriet og smake på ølet.

Brygget.

På det bittelille bryggeriet, «nano-bryggeri» kalte bryggeren sjøl det, ble det brygget i 100 liters fat, og alt annet gjort for hånd. Likevel kunne de vise til opptil 15 forskjellige brygg, noen av dem sesongøl. Flere av variantene var i tillegg svært gode og vel balanserte, selv om de kanskje manglet litt karakter. Det er ikke så rart siden den bolde brygger kunne fortelle at han ikke syns at øl skal smake for utpreget av hvete, at humling ikke bør overdrives og at det ikke er noe stas med for mye mørk malt. Vi smakte kölschinspirert, weissbier, APA, brown ale og scottish ale, og kjøpte med oss en six-pack med de vi likte best.

En kveld på Ansnes Brygger med noe godt fra havet og et øl som passer vil vi uten videre anbefale, selv om vi ikke fikk oppleve det selv. Skulle det ikke holde, hva med en pub-to-pub runde med rib? Ja, det er ikke tull, Ansnes Brygger arrangerer rib-tur med besøk på Frøya mikrobryggeri (på Frøya) og Storm mikrobryggeri vest på Hitra i tillegg til besøk på eget bryggeri.

Knarrlagsund.

Men mat fikk vi altså ikke på den brygga. Men den blide bryggeren kunne berolige oss med at når de ikke var oppe, så var det oppe på Knarren i Knarrlagsund. Så i litt lettere vær syklet vi videre over brua over sundet og ned til en ny brygge, der restauranten var oppe. Der hadde de utmerket Fishan. Da vi hadde spist dessert så det nesten ut til at det skulle klarne opp.

Det stemte dessverre ikke. Vi hadde ikke før vendt nesa i retning Fjellvær før himmelen var åpen. Nå var det seriøst regn, og vi ble våte til tross for regntøy. Vi prøvde likevel snarveien som Anne-Brit hadde anbefalt: Mastadveien, den gamle postveien over til Nordbotten og Fjellvær. Den var ikke stort mer enn et traktorspor, men faktisk ganske lettsyklet, og helt uten våt grus.

Resten av dagen tilbrakte vi innendørs i nr. 5, og middagen tok vi over gårdsplassen. Utmerket breiflabb. Om kvelden var det klarnet fint opp, og vi gikk en tur ned i fjæra. Vi fikk oss et kveldsbad, ja.

Vi fikk oss et kveldsbad, ja.

28.6: Fjellvær – Sandstad – Edøy – Veiholmen: 74,5km

Etter frokost neste morgen tok vi fatt på veien tilbake til Sandstad. Det ble til at vi tok den samme veien som vi kom, via Fillan. Siden vi ikke hadde fått besøk noen av gårdsutsalgene, stoppet vi på senteret og fikk kjøpt med lokal ost og spekepølse av hjort.

Sandstad.

Turen tilbake gikk uten større dramatikk. Etter Fillan var veien over myrene lettsyklet, men noe langdryg. Vi kom til Sandstad i god tid før sørgående hurtigbåt til Smøla. Det ble lunsj på kafeen på brygga, og vi fikk smakt på ølet fra Storm mikrobryggeri, også. Solgangsbris Pale Ale hadde de vært heldig med.

Smøla er flat.

Turen videre til Edøy, Smøla tok en time. Under overfarten kom det en kraftig skur, men det var strålende vær da vi tråkket oss over broene innover til Smøla. Vei 669 følger kysten og går rundt hele øya. Om Hitra var kupert, så kan vi raskt konstatere at Smøla er padde flat. Vi tar 669 østover mot Straumen, som i hht skiltingen er den korteste veien til Veiholmen som ligger helt mot nord.

Frostadheiene – en håndfull eller så m.o.h.

Ved Nerdvika tar vi av til Frostadheia, som er midt på øya. Det blir å sykle rett nordover, istedenfor langs kysten. Veien krysser myrer, og det er myr så langt man ser østover, og myr med vindmøller i bakgrunnen mot vest. Smøla vindpark dekker visstnok en tredjedel av Smøla, den nordvestre delen. (På kartet ser det mer ut som en fjerdedel.) På Frostadheia drives det jordbruk, her produseres nok de berømte Smøla-gulrøttene, som «bonan» har med seg til Kristiansund på Smøla-dagen i oktober. Vi kjører forbi Moldstad Myrmuseum, men det er kun en halv time til stengetid, så vi får nøye oss med å slå fast at et slikt museum fins på Smøla.

Fra holme til holme ut til Veiholmen.

Kveldstur.

På Sætran er vi tilbake på 669 igjen. Der stopper vi på bensinstasjonen, og får oss en stor softis med strø. Den blide dama beklager at den er for myk til å ha i kjeks, men hva gjør det når hun har lakris-strø? Med litt sukker i blodet går det fint å komme seg videre til Hopen, og så hopper vi fra holme til holme ut til Veiholmen. Fra Hopen er det en mil ut dit, men det er lettsyklet.

Vi har forhåndsbestilt overnatting på Havkroa. Etter at vi har forsikret oss om at det er middag å få nede på kroa inntar vi det koselige rommet, som har utgang til terrasse, og får oss en velfortjent dusj. Rommet har kjøleskap og kokeplate, så vi bestemmer oss for at frokost skal kjøpes på nærbutikken og inntas på rommet.

Maten på kroa har lokal forankring og de har et svært kortreist øl fra Smøla mikrobryggeri, som ligger på Veiholmen. Det vet vi, for vi sykla forbi på vei inn. Vi prøvde hveteølet, som smakte som det skulle. Vi valgte gratinert klippfisk, og den smakte fabrikkølet fra Dahls utmerket til. Klippfisken var god, men det var litt rart at grønnsaken i den var rosenkål. Kvelden ble tilbrakt ruslende rundt i gatene. Husene har navn her ute, og de er velholdt. Det er idyllisk og en fin kveld selv om det blåser litt kaldt. Vi oppdager at det ikke går an å gå ut til fyret.

29.6: Veiholmen – Hopen – Smøla rundt – Veiholmen: 86,2km

Neste dag skal vi rundt øya. Vi fikk ikke det til på Hitra, men på Smøla bør det være overkommelig. Etter frokost er vi på veien igjen, og været er upåklagelig og vinden har vi fra siden inn til Hopen og i ryggen sørover mot Dyrnes.

Dette bildet av bryggeriet tok vi kvelden før da vi ankom Veiholmen.

Første stopp er naturligvis mikrobryggeriet, som ligger i noen lokaler som etter beliggenheten å dømme ser ut til å ha drevet med fiskeforedling tidligere. Det er ikke folk å se, men musikk står på, og siden ingen dører er låst, tar vi sjansen på å gå inn. Bryggeren er hjemme, og etter at den ølkyndige har presentert seg som tilhørende den industrielle delen av bransjen, får vi innvilget et besøk. Ja, han hadde vel ikke noe valg; den øl-kyndige kan høres ganske målbevisst ut når han først har fått en fot i døråpningen, og litt respekt har nok mikro-bryggerne for kompetansen som fins hos fabrikkbryggerne. Jeg har ertet med at han høres ut som han egentlig sier: «Lukk opp, det er fra Øl-politiet!» Men bransjemannens gode råd er alltid gratis.

Produksjonen er ikke stor, men er i et bygg som både inneholder ideelle produksjonslokaler og kjølelager. Dermed vil det ikke koste stort å utvide, og ifølge bryggeren er markedet umettelig. Produktene er godt spredd til skjenkesteder og dagligvarebutikker, oppdager vi etter hvert. Det er positivt at lokale produkter er gjort tilgjengelig for lokalt forbruk, det er bærekraftig på mer enn en måte. Vi kjøper med oss et par flasker til å smake, siden denne helt uoffisielle touren manglet smaksprøver.

Vindmølleparken.

Etter en stund sykler vi langs utkanten av vindparken. Vi stopper ved en liten kirkegård som ligger fint til, og har et veldig lite kapell. Det viser seg å være typisk på øya, at det er en mengde små kirkegårder uten at det fins en kirke i nærheten. Vi spekulerte en del over hvorfor, men kom egentlig ikke til noe konklusjon, dvs vi lurer egentlig på det fremdeles. Google vet heller ikke hvorfor.

På Dyrnes er Annies gjestehus, og der er det kafe som er åpen. Vi kjøper kaffe og hjemmelaget gulrotkake, siden det er i tidligste laget for lunsj. På terrassen er det deilig sol og le for vinden. Sørvestsiden av Smøla er fin, og lettsyklet er det. Litt senere finner vi «Villsau-butikken» som foruten gårdsutsalg av produkter av villsau og andre lokale produkter, har kafe. Vi kjøper med oss en spekepølse av lam.

Jokerlunsj.

Turen videre etter det sydvestligste punktet er mindre spektakulær, og veien går heller ikke langs havet lenger. Det er et drygt stykke til vi kommer til Straumen hvor vi har tenkt å stoppe og få oss lunsj. Men skiltet med kniv og gaffel er bare «narre-pelle», for det eneste med mat inni der er Joker-butikken. Men det er en hyggelig butikk, de har ferdigsmurt mat, og når vi sitter på en benk utenfor og spiser, kommer en av jentene i butikken ut og spør om vi vil ha kaffe. Det vil vi jo, og da kommer hun ut med to kopper. Service – det er Joker Straumen, det!

Her skal det omsider bades.

Resten av turen videre rundt den østre delen av Smøla mangler både spektakulær utsikt og passende badeplasser. Det blåser fremdeles fra nordøst, noe vi merker stadig mer. Vi får badet til slutt, men det er først nå vi er på vei utover mot Veiholmen. Der finner vi en sted som både er usjenert og ligger i ly for vinden. Det er friskt, men godt. Vi måtte bare innse at det myrmuseet fikk vi ikke med oss i dag heller.

Middagen ble saltfiskbaill på Havkroa. Dessverre var det bare jeg som fikk det, for det var bare en porsjon igjen. Roar var fornøyd med hvalgryta si, han, men den saltfiskbaillen var virkelig helt topp!

30.6: Veiholmen – Edøy – over Tustna – Kristiansund: 67km

Bare møkk.

Siste dag og siste etappe: til Kristiansund. Det ble til at vi tok den korteste veien tilbake til Edøy, den vi kom, over Frostadheia. Været var upåklagelig, og det ble spredd møkk for grashøst nr. 2.

Fra Edøy tok vi ferga over til Tustna. Der snakket vi sykling og sykkelturer med to smølværinger på vei til byen. Tustna var også lettsyklet. Vi fikk se på nært hold den fjellryggen vi ser fra glassverandaen på Myrvang. Det nærmeste fjellet er Knubben, og stien begynner ned ved vei 680, som vi følger til fergeleiet i den andre enden av øya. Gubbene på ferga kunne fortelle at det er en fin tur å ta fra Knubben og videre over ryggen. Noe å tenke på for en senere anledning.

Pølselunsj.

Det dukker ikke opp muligheter for lunsj underveis til fergeleiet på Tømmervåg. Det er heller ikke noe annet underveis som får oss til å stoppe, annet enn en skabbete rev som krysser vei. Det blir en rask pølse med pommes frites i kiosken på fergekaia før ferga går.

Vågen.

Så er vi like bak flyplassen på Kvernberget, og resten er som en sjarmøretappe å regne. Like etter fergekaia ser vi flere reir i furutrærne like ved veien. Etter størrelsen å dømme må det være gråhegre som letter fra reiret, og ungene er tilsvarende store dunklumper. Vi tar «snarveien» via Klippfiskmuseet og Vågen inn til byen, men stopper ikke før vi er på kaia. Da er turen definitivt slutt. Der venter sønn med bil for skyss over til Averøya.

Kari