Vinteren er over, det er midten av mai og vi har nesten glemt alle koronarestriksjonene. Gamle planer om Malaga – Barcelona er tatt fram igjen. Fly er booket til 11. juni. På tide med en prøvetur for å kjenne om sykkelformen fremdeles sitter hos To på tur.

Årets vårtur skal gå over grensen til naboen i øst. Ikke den skumle krigshisseren, men den andre, han med systembolag og kjöttbullar. Vi har tidligere syklet Unionsleden fra Spydeberg til Moss, nå skal vi ta den motsatt retning mot Ørje og videre inn i Sverige til Töcksfors, og videre sørover et stykke til av Unionsleden før vi snur tilbake. Nordover planlegger vi å følge Haldenvassdraget. Det er meldt fint sykkelvær, men mai har vært kald så langt, så det forventes kjølige netter i teltet.

13.5.22: Hellerudveien – Amundsrud, Lysern: 37,4km
Trille pakkes, og vi er på veien allerede i ettida på fredag ettermiddag. Syklene er ganske nyoverhalte, og utstyret er velprøvd og velkjent, ingenting nytt. Vi er litt spent om den meldte regnskuren vil komme om kvelden.

Ruta vi følger er den vi fulgte da vi skulle til Moss og videre til Vestfold i 2020. Som sist var det fredagstrafikk utover 155 mot Ytre Enebakk, og det er fremdeles kun veiskulder for syklistene fra Oslo-grensa. Vi unngikk trafikken med å ta av mot Vangen og følge en mindre vei langs Bindingsvannet.

I Ytre Enebakk stoppet vi igjen på senteret og kjøpte inn øl og ferdigmat på Rema for villcamping på samme sted som sist i nærheten av Lysern. Veien videre fra Ytre Enebakk i retning Elvestad var som vi husket den, men bakken opp ved Jahren hadde heldigvis ikke blitt verre selv om man har blitt to år eldre – og det lover jo godt.

Føre var er bra, så etter en ølpause på den kommunale badeplassen ved Lysern, fant vi fram til teltplassen fra for to år siden inne i skogen. Litt mindre grønt enn sist, men like fredelig. Vi rakk akkurat å få teltet opp før de første regndråpene falt. Dermed ble ferdigsalat, wraps og øl inntatt i teltet.

Det var bare en kort skur, så vi ruslet ned til vannet og fikk kokt og nydt kaffen i friluft. Det var et yrende fugleliv i sivet. Det sto også oppslag om at det var tilrettelagt for vinterbading på badeplassen. Vi hadde plassen for oss selv denne kvelden, men det fristet ikke å bade.

Vi frøs inn i teltet etter hvert. Det kom mer regn utover natta, men vi stoler definitivt på teltet, og etter to tørre måneder er det egentlig helt greit at det kommer regn. Værmeldinga for resten av turen lovet opphold og sol.

14.5.22: Lysern – Töcksfors:74,4km
Værmeldinga stemte godt. Neste morgen skinte sola, og det var så fuktig i bakken at primusen kunne fyres opp utenfor teltet. Det var en enkel frokost bestående av kaffe, kanelboller og smoothie. Til tross for to runder kaffe og tørking av telt var vi av gårde halv ti.

Vi fulgte veien videre mot Spydeberg, som går tett på kulturlandskapet. Fra Holli er det sykkelvei helt fram til Spydeberg. Der hadde de flyttet på den store grønne stolen, men vi fant den likevel. Vi fant også Unionsleden i retning Askim. Den var godt merket og lettsyklet. Like etter Spydeberg krysset vi Glomma på den gamle brua ved Fossum brogalleri. Der ser man de gamle skyteskårene i brogalleriet. Fra Askim har Unionsleden en søndre og nordre trase. Vi valgte den søndre som er noe kortere.

På Mysen øvde korpset, og vi spiste lunsj med baguette og varm landgang på kafe. Vi fortsatte langs leden, som har en strekning med grusvei ved Hærland. Den hadde god kvalitet, så det var uproblematisk.

Den siste etappen inn mot Ørje går langs 128, og er svært lettsyklet. Vi cruiset inn til Ørje, som er riktig idyllisk med slusene og trehusbebyggelsen. Bakergaarden oppi bakken hadde hyggelig uteservering, og to duggfriske glass Hansa smakte så godt som det er mulig for det brygget.

Etter Ørje var det oppoverbakke videre til grensa. I grenseområdet var merkingen av Unionsleden ganske dårlig, men vi kom oss over og fant til alt hell den grusveien som skulle få oss videre mot Töcksfors. Han med trille var veldig glad for at han ikke måtte sykle den motsatt vei for den gikk bratt nedover.

I Töcksfors var Turistgården Vandrehjem forhåndsbooket. Det fikk vi oppgradert bookingen til dobbeltrom med oppredd seng og TV til å se Grand Prix, inkludert frokost. Turistgården ligger idyllisk ved vannet som jeg tror heter Töck. Hvis man ser i riktig retning er det riktig vakkert, snur man seg rundt, ser man den digre shoppingmallen. Gubben i resepsjonen kunne fortelle at det lå en utmerket restaurant en kort spasertur i retning sentrum. Det stemte, der lå Waterside som hadde utmerket fiskesuppe og lokalt brygg. Etterpå vandret vi tilbake til vandrehjemmet og nøt et glass medbrakt rødvin til musikkfestivalen på NRK TV.

15.5.22: Töcksfors – Nössemark: 88,4km

Vi sov utmerket i den oppredde, fikk frokost klokka ni og var på veien klokka ti. Vi hadde forhåpninger om at leden skulle følge vannveier sørover, men det stemte ikke. Før vi kom til slusen dreide merkingen sørover uten nærhet til noen sjø. Men vi ante at den var der et sted øst for oss, der vi var i gang med berg og dalbane-ritt. Ved Fuglevik får vi nærkontakt med sjøen Foxen. Mye tydet på at det også har vært lite nedbør og dermed lite snøsmelting i Värmland. Fra Fuglevik er det grusvei videre til Holmedal. Den er helt grei, men foruten noen torp som ser trivelige ut, er det ikke så mye å se eller oppleve langs veien.

Ved Holmedal kirke er vi ute på asfalten igjen, og tar en avstikker til Karl XIIs stuga. Det er en gammel rødmalt stue inne på tunet til en gård, der Carl XII visstnok skal ha overnattet. Gubben som eide gården satt ute i finværet og sa vi bare skulle ta en titt inn, og det gjorde vi. Av en eller annen grunn er ikke denne severdigheten nevnt i rutebeskrivelsen til Unionsleden.

Etter Holmedal har vi nærkontakt med E18, men leden er merket innover i et hogstfelt. Det er mulig å følge en oppgruset sti innover i skogen, men særlig godt tilrettelagt er det ikke. Det er kanskje midlertidig i påvente av utbedring? Etterhvert blir stien bedre, og følger en mindre kraftledning til vi er ute på asfaltert vei igjen. Videre mot Lennartsfors er det kupert, åpent kulturlandskap blir byttet ut med dype skoger når vi drar fra Värmland til Dalsland. Det er hundre meter opp og hundre meter ned.

I Lennartsfors møter vi på Dalslands kanal med sluser og gamle industribygg. Men dessverre, den ene kafeen er stengt pga semester og den andre er kanskje avviklet? Det er synd for det er lenge siden frokost. Det er jammen godt at vi har bunkret opp Real Turmat for påkommende sult og nød. Roar skaffer vann hos to gubber som bor i nærheten av den avviklete kafeen. Det er benker og bord ved kanalen, så det blir både mat og kaffe på oss.

Det skyer over og det blåser motvind mens vi fortsetter gjennom mer kupert skog. Vi er i tvil om hvor langt det egentlig er til Barkerud, der vi skal ta av tilbake mot Nössemark og grensa. Jeg har en ide om at det kun er noen få km, men det viser seg å være 25 tunge km. Da er det kun 18km igjen til Nössemark, hvor det skal være en campingplass som akkurat er åpnet for sesongen. Like langt er det videre til Bengtsfors, hvor det etter sigende skal være rikelig med både overnattings- og spisemuligheter. Men det har vi allerede valgt bort, fordi det ville gi oss en litt for lang sykkeldag neste dag.

Veien til Sund, der det går ferge over Stora Le til Nössemark, er gruset og går gjennom en øde skogstrekning. Vi ser et rådyr og hører sauer, og det kommer et par biler. Ellers er vi alene i skogen. Etter en lang utforkjøring like før Sund kommer vi til asfaltert vei.

På Sund ser vi rumpa på 18:00 ferga. Det er kabelferge og strekningen er kort, men neste ordinære ferge er om en time. Men ved behov kan den gå en ekstra tur 18:30, så jeg trykker på den noe forhistoriske anropsknappen i skuret med rutetabellen. Til tross for at forbindelsen er elendig blir meldingen oppfattet, og den hyggelige fergedamen kjører oss over.

Da er det bare noen små bakker igjen, og så er vi på Nössemark Camping og gjestebrygge. Den skilter også med et spisested. Det ser hyggelig ut, men er akk så stengt. Det er heller ingen hjemme i resepsjonen. Men vi kan betale med Svish, som er den svenske parallellen til Vips. Selvfølgelig snakker ikke de to systemene med hverandre. Vi kommer i snakk med en av de fastboende camperne, og han mener bestemt at det bare er å slå opp teltet. Han er behjelpelig med å fortelle hvilke dusjer og toalett som er åpnet for sesongen, og hvor vi finner strøm til lading. Etterpå kommer han med en kanne kaffe. På campingplasser finner man folk som er både snille og løsningsorienterte.

Når teltet er satt opp, og vi venter på at en ny runde Real Turmat skal bli spiseklar, dukker det opp en svært gammel mann som er faren til hun som driver campingen. Han har med seg en betalingsautomat, men den ville ikke snakke med verken vårt kort eller kortet til de i bobilen som kom etter oss. Vi lover å ikke stikke av i løpet av natten, kanskje det går bedre med terminalen i morgen tidlig? Vi koser oss med resten av rødvinen til vi fryser inn i soveposen.

16.5.22: Nössemark – Rakkestadvika camping:70,4km
Neste morgen dukker gubben med kortterminalen opp igjen, og nå går det fint som bare det. Terminalen var blitt ladet i løpet av natta, men det er ikke sikkert det var et strømproblem. I ettertid har vi hørt om problemer med bankkort i Norge 16. mai.

Landhandelen åpnet klokka ti, så det ble frokost på oss før vi rullet videre inn til og over grensa. Ved Bjørkebekk tok vi av på FV864 på østsiden av Aspern mot Fossby. I Fossby ble det proviantert og vi tok en is i sola. Fint å være hjemme igjen – .

Ved Strømsfoss skiftet vi til vestsiden av Haldenvassdraget som vi planlegger å følge nesten så langt som det går. Videre til Ørje var det nesten like kupert som i Dalsland, men litt mindre øde. Det bor litt folk i utkantene våre, de svenske torpene er i stor grad feriehus, og bilen utenfor er gjerne norsk. Basert på hvor mange jeg kjenner som har skaffet seg et torp, stemmer det godt.

I Ørje kom vi akkurat tidsnok til å spise lunsj på Bakergaarden med den samme kjølige fra Hansa til. Det er utrolig hvor takknemlig man kan bli av å få et vel tilberedt måltid etter et par dager på frysetørret! Vi bereget at vi kunne klare minst 15km til den dagen, og så langt var det til en campingplass. Vi handlet inn ferdigsalat og drikke til kveldsmat på den lokale Remabutikken før vi forsatte nordover på østsiden av Raunessjøen. Veien er merket som Villmarksruta, og går slett ikke i villmark, men gjennom et svært fint kulturlandskap med velholdte gårder. Sykkelruta Villmarksruta forsetter til Magnor, men dit skulle vi ikke. Derfor tok vi av på Jåvall mot Kroksund og Rakkestadvika Camping.

Det var ingen annen skilting til campingen enn et lite pappskilt ved veien, men vi så den godt nede ved vannet. Vi har spent på om den var åpen. Ja, det var i hvert fall ikke stengt og det var fastboende campere der. Nok en gang kun et oppslag med telefonnummer til eieren. Vi ringte, fikk legge oss der vi ville og gjøre opp med Vips.

Det viste seg å være en enkel camping, kun utedo og kaldt vann var tilgjengelig. Men plassen lå veldig fint til med egen strand og en liten båthavn. Det var rigget til en utestue med grill, og det var fint å sitte der mens vi hadde kveldsola. Siden det var en klar kveld ble det fort kaldt, og det var helt greit å sove i ulltøyet i sommerposene.

17.5.22: Rakkestadvika camping – Hellerudveien: 83,1km

Hurra – 17. mai med strålende solskinn og tørt telt. Real Turmat müsli til frokost skulle gi oss energi til hjemturen. Ikke godt å vite når neste måltid ble. Ute på veien igjen oppdaget vi at vi nå var på Unionsledens nordre trase, men det varte bare noen km til vi tok av på 1450 i retning Hemnes og Hørland. Veien går på østsiden av sjøen Øgderen.

Fra Håland tok vi av på 1284, men unnlot å ta grusveien over Dalsroa. Dermed ble det 1284 videre til vi møtte på Fetveien RV22 like før Enebakkneset. 22 er ganske trafikkert, og vi merket etter hvert at folk var på vei hjem etter barnetoget. Mange veteranbiler var tatt ut på lufting. Vi fulgte 22 videre, etter hvert med utsyn over Øyern.

Ved Dalheim  gjorde vi et forsøk på å velge en mindre vei som var merket som Kongeveien, nok et minne etter Carl XII. Han dro forbi her på krigertokt i 1716 uten at andre enn en gammel gubbe med stav forsøkte å stoppe han. Det var kanskje samme turen som han overnatta i stugan i Holmedal? Vi måtte gi opp å følge svenskekongen ved Svindal etter at Roar hadde dratt trilla opp en bratt sti. Ikke sykkelbar med oppakning. Så da holdt vi oss på hovedveien til vi kunne se Fetsund og brua, og fulgte derfra sykkelveien videre og gangveien på jernbanebrua over til Fetsund.

Det ble en stor pizza med drikke på gatekjøkken/kafe i Fetsund. Vi trengte mat, og alt ble fortært, men jeg følte meg litt uvel på vei til Strømmen. I Strømmen måtte vi avvike fra den oppsatte ruta for å se innom Leif og gratulere han med dagen (altså, først og fremst bursdagen, ikke nasjonaldagen). Da surret vi fælt med å finne veien hjem til dem, til tross for at vi til og med har syklet dit før. Jeg vet ikke hva det er med meg og Strømmen – finner ikke fram der. Resten av turen hjem gikk i hht oppsatt rute og dermed uten flere viderverdigheter. Vi klarte testturen, Spania neste –

Kari