Forkortet sommertur i «koleraens tid»

I sommer skulle vi fortsette i Spania der vi slapp i fjor. Så kom korona og planene skiftet. Vi skulle ta turen vi planla for 2018, da Roar i steden var rekonvalesent etter klaffeoperasjonen. Det var å sykle til Averøya fra Otta via Geiranger, Ørneveien og Trollstigen. Denne gangen kom en sommerforkjølelse i veien, og det er ingen spøk i «koleraens tid». Det negative resultatet av koronatesten kom ikke tidsnok til at vi kunne sette oss på toget til Otta. Så dermed ble det bil til Møre, og sykkelturen over fjellet er fremdeles på vent.

I august slo finværet til, og vi bestemte oss for å ta den turen langs kysten av Østfold som vi ikke fikk tatt i fjor. Med et par dager fri planla vi å sykle tur/retur Oslo – Fredrikstad som en rundtur. Turen skulle starte og stoppe på Nesoddtangen, og ta med seg Drøbak og Hvitsten den ene veien og Son begge veier. For å være på den sikre siden forhåndsbestilte vi hotellovernatting i Fredrikstad. Ellers planla vi å telte, enten på campingplass eller villcamping.

14. august: Hellerudveien – Jeløya: 81,9km

Trille og sykler var pakket i god tid, så vi kom oss greit av gårde etter frokost. Første etappe var ned til Aker brygge der Nesoddbåten går fra. Været var upåklagelig, og det hadde det vært en god stund. Meldingen var fremdeles sol og varmt, 25 grader eller mer. Ruter tar barnebillett for sykkelen, og turen over tar godt og vel 20 minutter.

Da vi trillet av båten, var det første vi gjorde å bestemme oss for å snu ruta vi hadde lagt opp. Det vil si at vi ville sykle den vestligste veien sørover fordi vi ville stoppe og bade på Fagerstrand. Det viste seg at vi nok burde ha avtalt det med Naviki før vi dro hjemmefra – eller visst hvordan vi kunne fortelle henne at vi hadde tenkt å sykle ruta i motsatt retning. For i praksis var vi uten navigeringsverktøy på hele turen. Vi fikk selvfølgelig tracking hele veien, og kartet fungerte utmerket, men vi hadde ingen rute å følge!

Strengt tatt, vi visste jo hvor vi skulle, så vi havnet ikke på villspor, men det ble en lærdom at når man skal sykle en rundtur er det ikke likegyldig hvilken retning man legger opp turen i. Men siden vi aldri baserer oss på kun elektroniske hjelpemidler hadde vi selvfølgelig med kart printet ut i størrelse 1: 50000. Det er en fordel hvis man vil endre på den forhåndsplanlagte turen, eller altså hvis Naviki ber deg om å snu og dra tilbake til der du kom fra.

Vi fulgte 157 i retning Fagerstrand, og den veien er verken kystnær eller lettsyklet. Den går ganske høyt over fjorden, og er ganske kupert, en slags berg- og dalbane, og det gjelder selv om man ikke sykler nedom en eneste av bryggene for å bade eller få annen fjordkjenning. Det var på tide med både bad og lunsj da vi kom til Fagerstrand. Badeplassen var fin, og passe fredag formiddagsstille. Vi kokte kaffe, spiste matpakke og badet flere ganger, med badetøy på. Opp fra Fagerstrand var det selvfølgelig bratt, og videre fulgte vi veien mot Drøbak. Roar som hadde syklet her før, var forberedt på mange svinger ned mot Hallangen og så ganske tung klatring opp vei 1392 til vi krysser nesten over inngangen til Oslofjordtunnelen. Jeg syntes det var ganske tungt, dessuten var det varmt, så jeg måtte trille en del av bakken.

Vi ville bestemt ikke sykle ned til Drøbak for å sykle opp igjen i retning Hvitsten. Derfor syklet vi bare et lite stykke ned 152 for å ta veien mot Ås ved senteret, og så 1365 i retning Vestby. Denne veien gikk gjennom kulturlandskap passelig opp og ned, og var mye hyggeligere enn dagens første etappe. Vi holdt kursen mot Vestby, krysset over på østsiden av E6, og stoppet på senteret i Vestby sentrum for å få oss noe å spise på Sarepta, en kombinert sushi- og kinesisk kafe ved inngangen til Rema 1000. Der bestilte jeg gong bai kylling, som var både rikelig og veldig god, selv om det ikke var snev av schezuan pepper i den. Selv om det var litt tidlig for middag, og kafeen ikke serverte øl, så gjorde mat og drikke underverker på dagsformen, og den bakken opp mot Drøbak var nesten glemt.

Etterpå fulgte vi 1357 på østsiden av E6 fram til Hølen. Der var det meningen at vi skulle finne grusveien som går langs elva Såna og følge den ned til Son. Men noe gikk galt nede i den fine trebebyggelsen i gamle Hølen, og vi tok nok feil av veien der nede for vi havnet tilbake på veien mot Tegneby, i stedenfor under motorveien i retning Son. Dermed tok vi 1356 til Son i stedenfor.

Vel framme i Son var det blitt sen fredags ettermiddag, og den lille byen var full av lettkledde sommergjester og fastboende, som alle hadde tenkt å drikke og høre på levende musikk på Oliven. Så det ble med tanken på øl i Son. I steden syklet vi raskt videre i retning Brevik.

På toppen av bakken opp fra Son fikk jeg badedrakten som tørket på bagasjebrettet inn i giret bak. Jeg fikk den ut igjen, men da var den noe skadet i stroppene. Jeg ropte stygge ting i den bakken, så nå heter den Badedraktbakken. Giret hadde oppført seg rart en stund allerede, og nå fungerte ikke skiftet noe særlig, så sykkelen var mer eller mindre låst i midtskiftet.

Heldigvis fant vi Brevik kro, et utmerket etablissement rett ved campingplassen som hadde både pizza, kinesisk mat og øl. Det var tidlig kveld, og stemningen blant de oppmøtte var upåklagelig. Det ble endelig en kald pils, og vi begynte å vurdere hvor vi skulle slå opp teltet. Like etter Moss ville være ganske passe. Vi bestemte oss for å ringe til Fuglevik Strandcamping for å høre om de hadde plass. Det hadde de ikke – Hmm. Så sjekkes Booking.com, som vi egentlig prøver å unngå å bruke, bedre å booke direkte. Hmm, det er ledig på Refsnes Gods på Jeløya til en ganske hyggelig pris. Hmm, da blir det visst ikke telt likevel. Så var Resnes Gods booket, før ølet var drukket.

Vi var framme før klokka var åtte, og det var ganske deilig. Vi rullet opp foran respesjonen, og fikk tildelt rom og plass til syklene i godsets garasje. Kvelden var varm og fin, og det var bare å gå gjennom hagen og ut, så var det strand og brygge. Vi rakk å bade før sola gikk ned over Hurumlandet. Det var langgrunt og litt brakt, men deilig med et kveldsbad. Siden vi hadde fylt oss med kinesisk mat i Vestby, nøyde vi oss med hvitvin i baren før leggetid.

15. august: Jeløya – Fredrikstad: 61,7km

Frokosten ble servert ute i en frittstående hagestue. Den var rikelig og god. Etter utsjekkingen var det tid for å se på giret mitt. Det var lett å se hva det feilte for girewiren var nesten helt av. Den medbrakte mekanikeren fikk jukset den sammen, men det var klart at den burde skiftes før resten av turen havarerte sammen med den.

Naviki viste ingen sykkelreparatør på kartet over Moss, men det gjorde heldigvis Google. Arturs Sykkelservice holdt til på den veien vi kom inn da vi syklet inn til Moss på turen i mai. Heldigvis hadde Artur åpent på lørdag, så vi ringte dit da det åpnet. Ja, vi kunne komme, og ja, han kunne skifte girewiren.

Reparasjonen ble utført både raskt og greit, selv om det var et renn av kunder som hentet og leverte sykler. Han sa at det tyngste skiftet ga wiren mest belastning fordi vinkelen inn mot festet til wiren er skarpest der. Med andre ord: det var lett å se at dette skiftet ble mye brukt på min sykkel. Jeg tok det til meg som kred, tungt gir mer effekt for mindre tråkking. Naturlig når man sykler langt, men ikke nødvendigvis så fort. Hvis Artur hadde hatt verkstedet sitt i vårt nærområde, hadde han fått seg et par nye faste kunder.

Etterpå syklet vi inn til sentrum igjen, og tok 118 sørover til Melløs, og 1064 i retning Fuglevik. Vi ville gjerne se den campingplassen som var så full at den ikke hadde plass til et tomannstelt. Den hadde virkelig en fin beliggenhet like ved båthavna. Badeplassen der hadde badetrapp ut fra svaberget, så vi tok dagens første bad. Veldig fint og friskt vann. Vi bestemte oss for å dra nedom, hvis vi kom tilbake den veien.

Vi fortsatte 119 til Larkollen. Der stoppet vi på kroa ved Støtvik hotell og tok en øl. Vi vurderte det som for tidlig å spise lunsj, selv om menyen var ganske fristende. I krysset der man tar av til Larkollen camping sto de et skilt som fortalte av den campingen også var full. Greit at vi ikke hadde prøvd å komme oss helt dit dagen før.

Vi tok av 119 og syklet nedom og gjennom hyttefeltet i Sildebogen uten å finne et passende sted å bade. Ved Kuremyran tok vi av hovedveien for å krysse oss rundt Kurefjorden på mindre veier. Et stykke måtte vi trille gjennom skogen på stier, men det meste gikk på grusveier til vi kom ut på 116, som vi fulgte til Tomb, Spetalen og Saltnes. Da var det blitt ettermiddag, det var varmt, og vannflaskene var tomme. Ikke hadde vi fått lunsj heller. Vi stoppet ved et hus der det var folk i hagen, og ba om lov til å fylle flaskene. Det fikk vi, og vi fikk vite at det var en butikk litt lenger ned langs veien.

Det viste seg at det var et gatekjøkken også ved butikken, som serverte thaimat. Så da ble det både varm mat og kaldt mineralvann. Etter å ha spist droppet vi å dra nedom badeplassen i Saltnes. Vi bestemte oss også for å droppe besøk i Engelsviken, siden det var en detour på fem kilometer, og det var litt uklart hvor langt det var igjen til Fredrikstad.

Dermed fortsatte vi på 116 mot Fredrikstad, til vi kunne ta 110 inn til sentrum. Den hadde sykkelfelt, som skånet oss for trafikken. Det gikk ganske fort inn til byen, og vi sjekket inn på forhåndsbestilt Quality Hotell Fredrikstad et kvartal opp fra elvebredden.

Den elvebredden hadde et rikholdig utvalg av spise- og drikkemuligheter, men vi hadde 3 retters middag i hotellpakken vår, så de fikk vi ikke benyttet oss av det store mangfoldet. Men vi fikk gått en tur langs elva og sett på livet. Det var tett med folk på alle uteserveringene, og koronaangsten var ikke framtredende denne varme, fine kvelden.

Fordi det var søndag neste dag, og vi var i tvil om hvilken vei vi skulle velge hjem igjen, kjøpte vi inn litt proviant til turen før det ble middag med vin og tidlig kveld.

Vel i seng bestemte vi at vi ville holde oss langs kysten på tilbaketuren for å bade og spise sjømat i Engelsviken og overnatte på Fuglevik strandcamping.

16. august: Fredrikstad – Fuglevik: 62,4km

Etter frokost ringte jeg Fuglevik strandcamping, og fikk bekreftet at campingen var like full fra søndag til mandag – Vi vurderte det uansett slik at vi ville undersøke om det ikke var mulig å villcampe i nærheten, noe de på campingen bekreftet at burde være mulig. Etter utsjekking bar det ut på sykkelveien sammen vei som vi kom inn. Vi krysset elva som faktisk heter Seutelva over til Gressvik.

Det viste seg at vi syklet en del av det som er sykkelvei nr. 1. Den gikk ganske nært fjorden fram til båthavna ved Ålekilene. Etterpå fulgte vi 117 som hadde separat sykkelfelt. Bare velstand. Fint og lettsyklet. Før 117 svingte bort fra kysten stoppet vi og badet i Hankøsundet i Vestre Vikene. Veldig fint område fra Slevik til Vestre Vikene med hytter og brygger med utsikt over til Hankø.

Vi tok av fra 117 for å ta gårdveier over til Elingård hvor vi krysset vårt eget spor fra dagen før, og fulgte 116 videre. Denne gangen tok av mot Engelsviken. Det var sykkelvei mye av veien. Restauranten på brygga i Engelsviken og fiskebutikken der ute er en attraksjon. Vi fikk bord ute selv om det var ganske fullt for søndagslunsj. Det ble moules frites på oss og overpriset, men godt øl.

Etter lunsj syklet vi over til Solviken camping på Engelsvikaøya og badet. Der ute er fjorden breiere og vannet friskere. Solviken er både feriehjem og campingplass for Fellesforbundet i Fredrikstad, men både campingen og badeplassen er åpen for alle. Og det var fullt av folk over alt.

Etter å ha surret litt med veien mellom Manstad og Kjærre var vi snart tilbake i våre egne fotspor forbi Saltnes og Spetalen. Denne gangen fulgte vi 116 til Rygge, og 1066 forbi Rygge kirkegård, og til vi krysset vårt eget spor ut av Moss. I sekstida var vi tilbake ved Fuglevik strandcamping. Etter å ha avvist skogen på oversiden av campingen som mørk og lite hyggelig, bestemte vi oss for en ganske flat og fin plass mellom campingen og svabergene ned mot badeplassen.

Stort bedre hadde det vel ikke vært mulig å ha det inne på campingen. Etter kveldsbadet ble resten av kvelden tilbrakt på svaberget med utsikt til den fineste solnedgangen og mørket som kom, mens vi delte en flaske rødvin. Vi hadde plassen nesten helt for oss selv. Noen tenåringsjenter holdt på med å hoppe fra badebrygga helt til det ble mørkt, og et par satt i dyp samtale på berget, og utgjorde en kulisse med riktig lydbilde for den perfekte augustkvelden. Da det var helt mørkt, krabbet vi inn i soveposene.

17. august: Fuglevik – Hellerudveien: 82,3km

Neste morgen lå tåka over fjorden, og teltet var vått av kondens. Siden vi skulle hjem, ville det ikke gjøre så mye om teltet ikke tørket helt før vi pakket det ned. Men sola kom opp og tørket bort tåken etter hvert. Så når kaffen var drukket og morgenbadet tatt, var det for det meste tørt.

Vi fulgte den fjordnære veien inn til Moss sentrum og ut mot Kambo. På senteret i Kambo fikk vi kjøpt inn til en sen frokost som vi inntok på en tømmerstokk på en rolig sidevei. Vi tok den samme veien via Brevik til Son.

Også denne gangen dro vi rett gjennom Son, og klatret oss oppover 1356 i retning Hvitsten. Det viste seg å være den ene seige bakken oppover etter den andre.

Ved Berg tok vi av mot Emmerstad og Utsikten, og forventet en lang bakke ned til Hvisten. Det stemte ikke. Det het ikke Utsikten for ingenting, så der skulle vi klatre mer opp. Så var det svært bratt ned gjennom trehusidyllen Hvitsten. Der nede var det strand og noe fjong kunst donert av en riking, men ellers ikke så mye som en iskiosk. Vi badet, men gleden over badet ble noe overskygget av forventningen om at det ventet en lang oppoverbakke.

Men det viste seg at veien opp igjen (1363) var en ganske snill stigning. Så var vi igjen på 1356 mot Drøbak, motsatt vei gjennom kulturlandskapet fra fredag ettermiddag. På senteret på Dyrløkke fikk vi deilig pai med salat til lunsj og kald pils på uteserveringen. Da var i grunnen det meste bra.

Siden vi ikke skulle tilbake av Nesoddlandet, fulgte vi 1390 fra Heer til Frogn kirke, og videre ned mot E6. Den krysset vi under ved nordenden av Årungen, og derfra kunne vi følge den gamle traseen til Europaveien til Neset og videre forbi Tusenfryd.

Det ble en stor softis ved Hjulet i søndre ende av Gjersjøen. Veien langs Gjersjøen var lettsyklet og trafikken var håndterbar. Vi var inne ved Hvervenbukta tidligere enn vi hadde trodd. Vi burde sikker ha tatt veien over Holmlia og hjemover fra øst, men det kjentes feil å skulle klatre oppover når vi kunne ta Mosseveien strakt inn. Jeg hadde nok glemt hvor smal og tett trafikkert sykkeltraseen langs Mosseveien er. Hjertet var oppe i halsen ved flere anledninger som en elsykkel kommer i mot, og du føler at du blir trengt ut autovernet.

Men jaggu kom vi ikke inn til sentrum uten uhell, og jaggu kom vi ikke også opp alle bakkene til Tveita også. Dagen ble godt avsluttet med sushi og sashimi som vi delte med katta, som dermed virket fornøyd med at vi var tilbake. Kort tur er også fint tur –

Kari