Fra Malaga, Malaga til Almeria, Almeria igjen. Sist var det til dels dritvær, denne gangen har det vært dritvarmt. Vi gjør bare tre avvik fra ruta slik den var i 2010; vi klatrer til Torrox på besøk, vi klatrer til Cerro Gordo for å slippe en tunnel, og vi drar til Motril på grunn av sykkelhavari. Ellers gjør vi et særdeles mislykka forsøk på ruteoptimalisering, og vi avslutter med å sette oss ut over lov og orden.

Dag 2, 12.6: Malaga by – Torrox: 50km.

Etter frokost var vi straks på vei østover i tidligere anledningers fotspor. To stopp var planlagt inn, naturiststranda i Almayate og chiringuita Rompeolas i Torre del Mar. Det er vel ikke feil å si at turen dit gikk smertefritt og at begge infridde.

På Almayate ble vi ganske overrasket over at parkeringen til stranda var stengt med bom og at det kostet 5 euro pr. sykkel å parkere. Det virket som om stranda også var blitt mer populær, det var mye folk der enda klokka bare var 11.

Etter badet rullet vi inn i Torre del Mar hvor alt var som det har vært før. Hostal Don Juan tar tydeligvis fortsatt imot gjester, og sardinene på Rompeolas var upåklagelige. I tillegg fikk vi prøvd fritura mista med reker og grønnsaker, veldig god.

Etter Torre del Mar hadde vi planlagt et lite avvik fra 2010-traseen. Vi skulle opp til Torrox for å besøke Jostein, gamleklubblederen i Ringnes som har gjort spanjol av seg, og kona hans Nieves.

Vi hadde lagt inn ruta opp til Torrox i Naviki, men uten å legge inn adressen til leiligheten. Naviki trodde nok vi skulle helt opp til Torrox el Pueblo, og der hadde vi nok endt opp, hvis ikke verten hadde fått dele vår posisjon i Google maps. Han ringte og sa fra om at vi var på ville veier. De ville veiene var i tillegg svært bratte Så vi vendte i tide og fikk klatre opp en annen glovarm og enda brattere bakke.

Vi ble tatt godt imot av hyggelig vertskap med øl og vin på verandaen. Denne kvelden var den siste på den «lille» San Antonio feriaen i Torrox. Da feires helgenen San Antonio tre dager til ende, og den siste kvelden var det danseoppvisning, der barn i ulike aldre, i ulike flamenco-kjoler, viste hva de kunne. Jeg vet om et par jenter som ville ha ønska seg slike kjoler – Etterpå var det en prosesjon, der helgenen ble kjørt tilbake til kirken i en vogn trukket av to kuer. Etterpå var det konsert, så vi var faktisk ikke i seng før klokka ett.

Dag 3: Torrox – Motril: 60km.

Vi var nok ganske slitne etter en begivenhetsrik dag og kveld, for vi sov til over 8. Da var Jostein klar til å sykle med oss det første stykket av turen, til Herredura. Vi kom oss av gårde halv ti. Fra Nerja syklet vi den samme veien som i 2010, men jeg kan ikke huske den som så kupert som den var nå. Det gjør nok en forskjell at denne turen er i 30 grader pluss og man er 12 år eldre. Det var jevn stigning fra før Nerja og helt til toppen av Cerro Gordo.

Jeg tror ikke vi kan ha tatt av N340 i 2010, og tatt turen via Cerro Gordo til Herredura. Bloggen fra den gangen har ikke så mange detaljer fra den delen av turen, så det får vi ikke verifisert. På Cerro Gordo snudde Jostein hjemover, og vi måtte fortsette uten «haren».

Da var det først ned til Herredura. Der badet vi først på bystranda, så bestemte vi oss for at vi like godt kunne spise tidlig lunsj på en strandrestaurant. Det ble salat og croquetas, og øl, som det fulgte fri tapas med for første gang i ferien!

Det var godt at vi hadde spist og drukket godt, og hadde fulle vannflasker, for opp fra Herredura kan vi nok ikke ha hørt godt nok etter på Jostein sine råd, for den veien vi valgte var veldig bratt. Vi skulle enten følge veien gjennom tunnelen med relativt slak stigning, eller unngå tunnelen og klatre mye. Vi klatra masse rett opp for så å ta litt ned og så havne inn i tunnelen.

Enda værre gikk det ut av Almuñecar. Det bar rett oppover skråninga på noe som det på en mountain bike hadde vært en overkommelig snarvei opp til N340. Jeg kan jo dra sykkelen, det kan ikke Roar. Da vi var oppe på hovedveien kom det stygge lyder fra sykkelen hans. Selv mente han at hjullageret var ødelagt på bakhjulet. Det gikk an å sykle forsiktig videre, men det var klart at vi på turens tredje dag trengte en sykkelreparatør.

Vi fant ut at nærmeste by med sykkelreparatør var Motril. Det er alltid litt interessant om den informasjonen som er på Naviki faktisk stemmer. Vi kom oss greit til Motril, men vi surret lenge rundt og det var ikke mulig å finne reparatøren på den angitte adressen. Men ved hjelp av Google fikk vi lokalisert en sykkelbutikk. Der var sykkelmekanikeren hjemme med en skadd hånd, og kom ikke tilbake før lørdag. Men mannen i butikken var grei, og ringte opp en annen butikk med reparatør.

Ny runde rundt i bytrafikken med Google. Han skjønte hva som var i veien, det var kulelageret, og han syklet selv ut for få tak i delene han manglet. Klokka var nesten halv ni da doningen var klar igjen. Vi hadde for lengst gitt opp å komme oss til planlagt destinasjon, Camping Don Cactus. Men i Motril var det overnattingsmuligheter, og Roar ringte opp Hostal Tropical, som lå like rundt hjørnet og hadde ledige rom.

Så kom vi ned på beina denne gangen også. Fikk både overnatting til en hyggelig pris og middag i en vanlig spansk by uten synlig turistbelastning. Kvelden var varm, 28 grader og vindstille. Roar lot seg begeistre av en ny type morcilla.

Dag 4: Motril – Almerimar: 84km.

Frokosten ble inntatt i kafeen rett over gata. En spansk tradisjonell med friskpresset appelsinsaft, toast og cafe con leche. Både hostalen og kafeen hadde i hht bildene på veggen vært der siden tidenes morgen.

Selv om vi ikke hadde noe ærend der dro vi ned til Don Cactus nede i plastikkhavet. Ingenting så ut til å være forandret, men vi kan jo håpe at nettverket har blitt bedre. Etter Calahonda var det litt klatring en stund, men N340 er for det meste pent dosert, så det var greit.

I Castel del Ferro hadde vi en ølstopp, og i Casarones tok vi et bad på en strand helt uten sand. Veldig fint og klart vann på denne delen av kysten.

Lunsjen tok vi ikke før klokka var tre og det var på det varmeste. Det er vel ikke lenger en overraskelse, men vi stoppet på den samme restauranten som i 2010. Da var det regnet som jaget oss innendørs. Den heter fremdeles Meson el Refugio, og maten var like god og rikelig som da. Roar fikk en diger porsjon boquerones fritas.

Resten av dagen er det ganske flatt. Det er bra for det er veldig varmt. I Adra stopper vi lenger og drikker vann og spiser is. Etter Adra går det lenge gjennom drivhusområdene. Mange av dem er tomme, men det ser ut til at sesongen for melon er over, så det kan være grunnen. Vi får sende en tanke til de som jobber her i plastikkhavet når vi plukker opp en plastbakke med tomater eller en melon fra Almeria på Rema. Ellers kan jeg anbefale en krimserie som heter Mar del Plastico, den fins på Netflix, og er fra området her. Den er passe melodramatisk, men god underholdning.

Framme i Almerimar sykler vi rett til mastodonten ved stranda, der vi bodde i 2010. De hadde rom. Rommet var faktisk billigere enn i 2010, utrolig nok! Syklene fikk stå i bagasjerommet som sist, denne gangen relativt rene og pene. Den hyggelig baren i resepsjonen var dessverre stengt, så det ble ingen gin tonic. Buffetrestauranten fristet ikke det minste, så det ble en salmorejo med øl til på stranda i stedenfor. Kvelden var moderat varmt, bare 25 grader.

Dag 5, 15.6: Almerimar – Almeria: 52km.

Frokostbuffeten hadde ikke tapt seg siden sist. Halv ti er vi på vei mot apoteket for å kjøpe solkrem faktor 50+. Jeg har blitt solbrent på steder jeg ikke forventet å bli det, hendene og underarmene. De siste to dagene med langermet og sykkelhansker, men skaden var nok allerede skjedd de første to dagene.

I følge både Naviki og Google var det mulig å sykle gjennom nasjonalparken, så for tredje gang gjorde vi et forsøk på å sykle den veien. Også denne gangen måtte vi snu, og det var heldigvis etter kort tid. Den var rett og slett stengt, sannsynligvis fordi den har for dårlig kvalitet. Så da ble det å klatre opp, som siste. Vi avviste alle stier som skulle være en snarvei, og tok den svært trafikkerte A389.

Oppe på platået kunne vi følge mindre veier gjennom plastikkhavet til Roquetas de Mar hvor vi stoppet for en øl. Så bar det  videre til Aguadulce, hvor vi først badet og så trakk inn i skyggen og spiste lunsj. Vi satt lenge med lunsjen, så jeg skulle være sikkert på å få sola i ryggen videre.

På vei ut viste deg seg at det sto et skilt om at veien videre til Almeria var stengt: Carretera cortada. Det sto under at det var mulig å ta seg videre for beboere og de som skulle til hotellene og campingen. Det ga en viss mulighet for at man kunne komme forbi det som evt har «kuttet veien». Med ganske høye skuldre syklet vi videre – den eneste andre altenativet vi hadde sett var motorveien, og den er jo utelukket.

Det kom etter hvert flere biler i mot, og vi ble forbikjørt av biler. Det var et større veiarbeid, sannsynligvis sikring av fjellveggen, og den første tunnelen var stengt. Det var mulig å kjøre gamleveien utenom. Den var i dårlig stand, og det virket ikke som om noen brydde seg om verken forbudet eller kvaliteten. Ned på beina, igjen.

Etterpå var vi framme i Almeria. Klokka var bare fire, men kroppen sa: inn i skuggen. Vi hadde selvfølgelig sjekket om Hotel La Perla, der vi bodde i 2010, var ledig, men både Booking.com og hotellets egen nettside mente nei. Men vi fant et annet hotell sentralt i byen.

Etter en lengre hvil nærmet det seg kveld, og vi våget oss ut. Denne gangen var Alcazaba åpen, og vi klatret opp trappene på sykkelbeina våre. Sola var på vei ned, og det var fint utsyn i alle retninger. Det var gratis å komme inn.

Det var hyggelig å være i by. Kvelden ble tilbrakt på et par veldig anstendige tapasbarer. Det var fullt av folk ute som koste seg på en høylytt spansk måte.

Kari