Mot sør, opp og inn
Nå er vi i Leon. Hit kom vi med buss fra Oviedo. I morra tar vi toget til Madrid for å spise tapas og ta et fly for å komme til Oslo og etter hvert finne vår plass i lenkene igjen. Men denne historia slutter ikke i Madrid, men flere dager tidligere i Oviedo der vi stiger av hestene og drar videre med buss og tog.
At hjemturen skulle bli så anstrengende som den ble, ante vi lite om da vi tok en 90° vending mot sør i Luarca. Les videre
Opp for å se ned på det vi sykla opp fra – denne gangen St. Esteban
De to siste dagene ved havet ble en tung og lang og en kort og lett. Vi opplevde både sol og regn, og både røde og noe så skjeldent som grønne flagg. Begge dager vanka det god mat og drikke, men det har vi etter hvert begynt å ta som en selvfølge så lenge vi er i Asturias. Les videre
Skjenking av sidra i Tazones
Dagsetappene våre her langs den asturiske kysten blir aldri lange. Det kommer i stor grad av terrenget, som er «oppover bakkane og nedover bakkane», først 200m opp, så 200 ned igjen, og sånn går nu dagan – Maten derimot er alltid en opp-tur, og sideren som vi har fått smaken på, og etter hvert også lært håndteringen av. Les videre
Spanias vugge
Så er vi på vei inn i Asturias, en provins som i motsetning til de aller fleste andre synes å gjerne ville være spansk. Vi ser nasjonalstatens flagg over alt sammen med regionens gylne kristenkors på blå bunn. Det virker nesten som asturiere flest oppfatter seg sjøl som det spanskeste av det spanske, sjøl om også de har sitt eget språk – babel. Om navnet har felles røtter med den bibelske babelske forvirring eller det norske babbel (eller begge deler), skal være usagt. For å finne ut av denne merkelige blandinga av spanskisme og regionalisme, og for å slippe litt bort fra kysten, dro vi inn til Spanias vugge. Stedet der 30 tapre asturiere angivelig skal ha tatt rotta på en hærskare muselmenn mange år før kalifatet for øvrig kom på defensiven. Les videre
To på tur 