Til slutt tre kuperte

«Å fy faen…»

Vår portugisiske «rute-snekker» har lagt opp til svært korte dagsetapper de siste tre dagene av ruta. Til gjengjeld er etappene veldig kuperte, og inneholder grusveier som er på grensen til det sykkelbare for tungt lastete sykler og over kanten for en som drar trille. Men trilledrageren er som kjent av den stae sorten – opp skal han og opp kommer han. Ja, det er kupert, men en klippekyst med innslag av frodige elvedaler med produksjon av vin, frukt og grønnsaker byr på flere opplevelser enn en uendelig flat vei gjennom pinjeskogen. Les videre

I surfeland

For store til å bade – for små til å surfe (bølgene altså).

Portugal skal være et surfeparadis. Vi prøvde aldri å stå på brett, men konstaterte til stadighet at bølgene var i største laget til å svømme. Samtidig så vi unge menn i våtdrakt som lå litt lengre ute og konstaterte at bølgene var for små til det de ville gjøre. Vi surfa videre gjennom stadig mer varierende landskap med et bredt smil om munnen. Les videre

Mye pinjeskog men ikke bare kjedelig

Slik ser en vei gjennom portugisisk pinjeskog ut.

To dager med kilometer etter kilometer rett fram på svært varierende underlag (men aldri brostein) gjennom planta pinjeskog. Skogplantinga ble starta på 1700-tallet for å binde sandbunnen. Det var bare kvinner som sto for plantinga fram til vår tid. De har blitt skammelig underbetalt og måtte tråkke gjennom sand flere kilometer hver dag.

Innimellom kom vi ut av pinjeskogen. Da skjedde det ting (for så vidt i pinjeskogen også…). Les videre

Et litt mer variert Portugal

Flislagt kirke,

Etter dager stort sett utelukkende langs svært kommersialiserte strender, begynte kysten av Portugal nå å vise oss litt flere sider. Vi kommer til litt mindre kommersialiserte strender, flislagte kirker, åkerland, saltbassenger, kanalbyer og salte «innsjøer», men fortsatt var det heller ikke slutt på de særdeles kommersialiserte strendene. Begge dagene var det hele padde flatt. Les videre

Dødsvarmt og morderisk bratt langs Costa da Morte.

Til tider hett…

Været var stort sett bra med noen overraskelser. Veivalget kan på ingen måte anbefales, og vi krangla. Første dag kunne ikke Kari forstå at Roar kunne være så teit å ikke legge seg ned på den første, eller i det minste den andre campingplassen vi passerte, bare fordi det var tidlig på dagen. Andre dag ble Roar dritsur fordi de andre insisterte på å sykle tilbake, ikke bare i sitt eget spor men også i et bratt sådan. Leif sa ikke stort, men vi tror han lurte på hva i helvete han hadde der å gjøre. Les videre