Det var bare noen få hauger igjen å passere, så var vi på flatlandet. Både før og etter haugene fant vi typisk og til dels utrivelig syden, men vi fant også mye annet. Det var heftige motbakker og tunneler, og det var fredelige vinbarer. Det ble en dag blant appelsiner og en dag med ris som til slutt la seg på egen bak.

Dag 16: 26.6: Alicante – La Cala de Finestrat, Benidorm: 43,2km.

Ut av byen fulgte vi Navikis rute på baksiden av fjellet med Castillo de Santa Barbara. Det var ikke mulig å få et ordentlig inntrykk av borgen fra den veien ut. Videre gikk det på små fine veier på oversiden av N332. Siden gikk ruta på nedsiden av N332, og stupte bratt ned gjennom lukseriøs bebyggelse til havnivå og opp igjen.

I La Coveta badet vi i svært klart vann ved en fin strand. Den ble valgt fordi vi skulle kunne badet fra bergene, men de var skummelt skarpe og vanskelig å gå på, så det ble stranda likevel. Etterpå måtte vi klatre svært bratt opp og ned gjentatte ganger før vi kom tilbake til N332.

Vi gjorde ingen flere forsøk på mindre veier på nedsiden, men stoppet og spiste lunsj på en restaurant ved et truck stop på veien. Der var det mye folk og svært god mat. Særlig den grillete blekkspruten.

Til Villajoyosa lot vi Naviki geleide oss via sykkelbare veier som grunnleggende fulgte N332. I La Cala begynte vi å se oss om etter et overnattingssted for natten. Vi nærmet oss Benidorm, og alle hoteller var enten gigantiske eller apartementshotell.

På ren impuls syklet vi ned mot stranden i La Cala de Finestrat, og der helt ytterst mot stranda lå Hotell La Cala, og hverken var stort eller spesielt dyrt, selv om vi måtte betale for å stå på den innlåste parkeringen. Det var to skritt til bad på en svært godt besøkt strand. Dermed ble det to bad den dagen.

Avsluttet dagen med andalusiske tapas, fritert grisehale og moden ost. Jeg innbiller meg at jeg har spist grisehaler tidligere. Disse var salta før de ble fritert. Litt heavy på en varm kveld, men veldig Andalucia, da.

Dag 17: 27.6: La Cala – Javea: 60,6 km.

Det utmerkete hotellet hadde frokost inkludert, servert av en morgenblid dame, som sørget for at vi fikk rikelig med mat. Vi fulgte den oppsatte ruta videre, og den fikk oss helskinna gjennom sterkt trafikkerte Benidorm.

Den fulgte CV753 videre til Albir og så til Altea, som var en positiv overraskelse. Vi så ingen ting til Sylvi de Altea, men kan konstatere at dama har sans for fine steder selv om hun har et lemfeldig forhold til Oslo-folk sine skattepenger.

Ruta tok oss gjennom en bydel med hvite småhus langs trange gater. Vi stanset og drakk noe kaldt ved stranda.

Etter Altea fulgte vi N332 som klatret bratt, men fint dosert oppover. Et dramatisk landskap der veien fikk gjennom flere korte tunneler. Ikke bare veien, men også vinden som hadde tatt seg opp, gjorde at vi måtte kjempe for framdriften.

Det er mye trafikk på N332, men i dette tilfellet var det likevel riktig valg av vei. På toppen så vi ned på og utover Calp. Bortsett fra den spektakulere klippen Penyal d’Ifac og det klare badevannet var ikke Calp veldig sjarmerende.

Etter Calp fulgte vi CV746 videre til Moreira. Veien svinger seg langsetter landskapet, for det meste gjennom boligområder, noe som gjør at klatringen blir veldig håndterbar. Det var mandagsstille, og ikke en eneste åpen restaurant før vi nærmet oss Moreira. Da vi parkerte utenfor, ble vi gjort oppmerksom på at det ene trillehjulet var punktert. Først lunsj med dagens meny og drikke, så lapping av dekk. Vi fikk oss et bad også etterpå, før vi skulle begynne å følge ruta ut mot Cap de la Nau ytterst ute på klippekysten.

Det gikk i ball da vi ikke turde å følge ruta, som vi antok at ble for bratt for oss. Ruta vi valgte var også bratt, og på toppen av landsbyen El Poble Nou mistet vi hverandre. Roar stoppet for å ta et bilde, noe jeg ikke fikk med meg. Etterpå tok han en annen vei enn jeg hadde tatt, og var borte – Huff, det skal jo ikke skje!

Det var da vi fant ut at både mikrofon og høytaler på Roar sin nye telefon hadde sluttet å virke. Løsningen ble SMS. Vi fant hverandre igjen, ved at han sendte kartposisjonen sin. Kjekk funksjon, det! Det er nesten synd å innrømme det, men det er bra med alle mulighetene det digitale verden gir: kontakt med de som er blitt borte og gode ruter å følge! Så nå har jeg kasta de gamle Michelin-karta over Andalucia og Costa del Sol.

Vi fant aldri veien til Cap de la Nau, men havnet ved stranda i Arenal. Der bestilte vi hotellrom i gamlebyen i Javea. Opp dit var det et nytt stykke klatring. Vi fant hotellet, men det var veldig lite, hadde ingen resepsjon og døra var stengt – Litt lengre historie kort: innehaveren dukket opp på under ti minutter og fikk loset to svette personer opp på rom, og syklene inn i den stengte baren. Så kom hun opp med to kalde øl og en bolle potetgull. Om noen skulle lure: hotellet het Triskel og ligger i gamlebyen i Javea, vegg i vegg med matmarkedet.

Om kvelden gikk vi på vinbar. Der hadde de litt mer enn alminnelig spennende tapas, som ansjos fra Cantabria og røkte sardiner med lime- og ingefær marmelade.

Vinen behandlet de heller uprofesjonelt, kom med den i glass uten å ta med flaska, så vi fikk se hva vi drakk. Kun drue var oppgitt. For øvrig var min albarino alldeles utmerket.

Dag 18: 28.6: Javea – Cullera: 70,5km.

Vi begynte dagen med å klatre videre fra Javea over fjellet til Denia. Veien over fjellet var riktig fin, men det var mye trafikk, som til dels kjørte lite hensynsfullt, og ingen steder å stoppe opp underveis. Derfor har vi ingen bilder av det storslåtte landskapet. Turen over tok bare en time, og da hadde vi vært oppe på 210 m o h. Det ble frokost i Denia.

Syklingen videre gikk først på CV-730 langs et strandområde som vi strengt tatt hadde sett tilsvarende av fra før. Mye trafikk var det også, og det var en mopedulykke.

Det var ganske deilig når vi begynte å følge Navikis rute som gikk på småveier mellom fruktplantasjene. Der var det for det meste bare oss og appelsinene. Mellom byene Oliva og Gandia fulgte vi en greenway. Den gikk mer eller midre rett fram mellom fruktplantasjene, og endte på stasjonen i Gandia. Der spiste vi en særdeles kjøttrik dagens rett, med fire sorter kjøtt med grønnsaker rett fra grillen.

Det rulla så bra videre at vi måtte stoppe opp og se hvor vi kunne finne overnatting, så vi ikke endte opp sent om kvelden i store Valencia. Det fant vi i Cullera som hadde både fjell med borg og strandområde. Vi hadde egentlig ikke bruk for noen av delene, men hotell La Reina i strandområdet var billig, og syklene fikk stå i garasjen bak Mercedesen til innehaveren.

Dag 19: 29.6: Cullera – Valencia: 54,7km.

Om morgenen da vi pakket oppdaget vi at rommet vårt hadde en fin balkong, hvor vi kunne ha sittet og nydt kvelden etter at sola var gått. Døra var skjult av en tykk gardin som vi ikke dro fra for å slippe å få inn sola. Bra typisk.

Det ble frokost i gågata i sentrum, og så bar det videre på Navikis anvisninger. Denne gangen var det rismarker vi syklet mellom. Årets sådd var kommet ganske kort, så det ut for, den stakk 10-20 cm opp over vannet. Et par steder vadet det en gubbe med stråhatt rundt og sjekket sådden, men ellers var det for det meste oss og vadefugler av ulike typer som var tilstede i landskapet.

Etter hvert kom vi til El Palmar, som var en tynn stripe land i våtmarksområdet L’ Albufera, mellom kanaler, hvor det var trafikk av treprammer med påhengsmotor. Klokka var nesten 12, og denne lille byen hadde et uendelig antall restauranter, men ingen av dem var åpne. Det var ikke en gang mulig å få seg en øl.

Vi burde nok ha blitt en stund for å se hva som skjedde når det ble lunsjtid. For dette stedet viste seg å være den valencianske paellaens opprinnelse. Med risen fra markene og kjøtt, fisk, skalldyr og grønnsaker fra området, og med vann fra våtmarkområdet, lages den ekte paellaen, den som uttales «pay-Eya». En ekte «pay-Eya» skal, foruten lokal ris og vann, inneholde kjøtt av kylling, kanin eller vannrotte (!) og snegler. Det er utrolig hva Google kan fortelle, men som vi ikke visste før etterpå –

Resten av sykkelturen inn mot byen gikk gjennom L`Albufera og senere Estang del Pujol. På utsiden av Estang del Pujol, som er et naturområde med våtmark og pinjeskog fant vi en av Roars avmerkete nakenstrender, akkurat der den skulle være. Så det ble et bad i litt uklart grønnfarget vann med Valencias kraner i bakgrunnen.

Da vi skulle inn til byen og finne vårt forhåndsbookete hotell ved havna, tullet Naviki veldig med veianvisningen, så vi endte i båthavna og måtte snu og sykle tilbake til vi fant en sykkelvei inn til riktig sted. Byen og området rundt har et veldig godt utbygd nett av sykkelveier, og de er mye brukt, både av turister på leide sykler med og uten el og de som bor her.

Vi hadde tatt en liten lunsj på vei inn, for å slå ut håret med paella og hvitvin. Men «pay-Eya» var det ikke mulig å få på den nærmeste restauranten, som var dit vi orket å gå. Paellaen var helt ok, men det var faktisk lite mat, siden det var ganske lite skalldyr i «marisco»en.

Hotellet vårt hadde ikke noe rom for oppbevaring av sykler, og det var helt uaktuelt å la dem stå utenfor, så de har vi tatt med på rommet. Inn i heisen og opp i 6. etasje. Heldigvis er det god plass til dem der. Ellers er det utsikt i to retninger over byen fra sengen, og takbar på toppen, så det er egentlig et fint hotell.

Kari