Vi som var med: tre venner rundt de 50. Alle på hybridsykler. Gjertrud på DBS Kilemanjaro av eldre årgang, Roar og Kari på noe nyere Scott-sykler. Roar dro nyinnkjøpt bagasjetrille, av typen Radical Design, designet av ett-manns firma i Holland. Trilla inneholdt 3-manntelt, godt brukt Helsport Børgefjell, lette soveposer og oppblåsbare liggeunderlag, samt stormkjøkken. Alle tre hadde et sett regntette sykkelvesker eller dobbel veske bak og en form for styreveske. Roar sin styreveske med spesialinnredning for speilreflekskamera.

31.07, Dag 1: Haugastøl – Finse: 27km

Formiddagstoget til Haugastøl. Kom fram i 3-tida. Lett regn. Kom raskt i gang. Slakt oppover mot Finse. Rallarveien for det meste grei å følge. Noe mangelfull merking der veien krysset under jernbanen, men det var tydelig vei langs jernbanelinja. Rallarveien var tydeligvis også blitt lagt om etter at mitt gamle Finsekart ble kjøpt inn.

Lett regn og vind i fleisen da vi syklet langs vatnene og forbi Storurdi. Da vi nærmet oss Finse økte regnet på, og jeg oppdaget straks at godt regntøy burde vært innkjøpt for mitt vedkommende.  Derimot holdt fjellbuksa under den dårlige regnbuksa meg både varm og relativt tørr. Ull er bra på fjellet, våt er lettere å klare når man holdes varm av ulla.

Men det var fint å komme fram til Finsehytta, der det var ganske fullt av folk. Mange skulle som oss sykle Rallarveien videre over fjellet. Tørkerommet var stappfullt, og vi måtte nesten smugle trilla inn i skistallen for oppbevaring. Trilla har regntrekk og er svært lett og koples fra med et enkelt grep. Vi koste oss med kald pils, og fleska til med et 4-mannrom med frokost og tre retters middag.

1.08, Dag 2: Finse – Flåm: 56km

Våknet til fint vær, og var raskt ute på veien igjen med lettere bekledning enn dagen før. Alle klær var blitt tørre i løpet av natta. Klatrer videre oppover mot høyeste punktet før Fagernut på 1343m, hvor vi avfotograferer oss. Et par strekninger må syklene dras over 100m lange snødekte områder. Det går helt fint, selv om trilla ikke passer inn i de sporene som er blitt laget av dem som har gått før oss.Rast med medbrakt mat (brød og morr fra Gjertruds kjølebag og termos fra Finse) ved veien. Etter Fagernut går det nedover. Rallarveien er blitt mer kupert med større steiner. Grusen er vasket vekk, og trilla hopper mellom steinene. Den får nok litt tøffere behandling enn den er bygget for. Vi passerer Hallingskeid, og veien nedover mot Vatnahalsen blir stadig mer spektakulær. Det gikk fort nedover, og det var til tider nervepirrende å bli forbisyklet av de med mindre bagasje – i dobbel forstand: de kommer fort bakfra og de har ikke bjelle på sykkelen! Veien er fin, det går greit med hybrid. Trilla tar en 180 grader på et særlig steinete parti og lander på ryggen med et lite merke i trekket som eneste skade.

Nede ved vannet tar vi en øl og en is på Seltuft før vi fortsetter mot Vatnehalsen, der hotellet ser ut til å være noe annet enn hotell – Videre krysser veien Flåmsbanen, og snart skiller vi lag med Rallarveien som går videre til Myrdal. Derfra kan man ta toget til Uppsete og sykle videre over Mjølfjell til Voss. Det får være en annen gang for vi skal nedover, til Flåm. Grusstien nedover må for det meste trilles mens det bremses. Jaggu tok ikke trilla den veien også greit. Vel ned på bilveien blir det rene paradeturen gjennom Flåmsdalen. Det klinger i mange bjeller på sau og geit, og mange folk går eller sykler langs veien. Det gamle toget blåser i fløyta, folk vinker og sola skinner. Det er veldig feriefint. Vi tar en matpause igjen, men snart er vi nede i Flåm.

Flåm – ”a touristy experience”. Det moderne Flåm ligger egentlig på en fylling, der en del av elveoset er fylt opp for å gi plass til suvenirbutikker og restauranter. Det egentlige Flåm ligger der Fretheim hotell ligger. Et splitter nytt mikrobryggeri , Ægir, i lokaler som skal få en til å tenke på vikingtiden. Det så utspjåket ut, men ølet var i grunnen godt, alle sortene.  Overnattet i teltet på Flåm Camping. Strategisk plassert, bare en kort spasertur fra alt som kan drikkes og spises i Flåm.

2.8, Dag 3: Flåm – Vetlefjorden: 42km

Neste dag ventet en avslappet formiddag. Etter pakking av telt tråkket vi de 7 behagelige kilometerne fram til Aurland. De første fem kilometerne på lite trafikkert vei, så en kilometer langs E-16, og den siste km inn på kommunal vei. Hurtigbåten gikk ikke før kl. 15.30 til Leikanger, så vi rakk både lunsj med god hjemmelaget fiskesuppe på kafeen og en øl på hotellet, samt å henge relativt lenge på kaia før båten kom. Aurland er et tilforlatelig sted med fin trehusbebyggelse, en veldig hyggelig kafe der en eksentrisk tidligere sjømann som gikk fra bord til bord og mente mangt om meget.

På hurtigbåten gikk vi en liten smakebit på ”Norway in a nutshell”. Full av turister. Vi rakk bare så vidt å stue inn syklene, betale uhorvelig mye for dem og oss og ta noen spektakulære bilder av turistene som tok bilder av Sognefjorden, før vi var framme på Leikanger.

Fra Leikanger til fergestedet Hella fulgte vi RV55. Veien fulgte fjorden, og var lettsykla med lite trafikk, men ganske smal. Leikanger – Hella var 14 lettsyklete km. På ferga over prøvde vi å spørre ut en sjåfør om mulige overnattingssteder videre fra Dragsvik inn Vetlefjorden. VI fikk inntrykk av at han var usikker, men at det kunne være noen muligheter. Dette ble ytterligere forsterket av et infokart på Dragsvik. Vi syklet derfor elegant forbi kro og motell på Dragsvik, videre på RV 13 i retning Vetlefjorden og Gaularfjellet.

Da vi var kommet innerst i Vetlefjorden uten at det hadde dukket opp noen campingplass eller andre overnattingsmuligheter, spurte vi en dame og fikk bekreftet mistanken om at campingplassen var blitt nedlagt. Vi begynte å se etter et sted å vill-kampe, men møtte bare store sinte hunder og en bonde som mente at det var for mye krøtter i utmarka til at vi kunne sette opp telt der. Vi syklet litt videre i retning Gaularfjellet, men de første regndråpene var snart ikke til å overse. Teltet ble satt opp på et anleggsområde med trilla fint og tørt parkert under en tilhenger.

Vi fikk raskt opp ytterteltet, flyttet inn og da var det fint at et par av oss hadde forutsett at det kunne komme tidspunkter da rødvin kan gjøre stemningen mindre dyster. Sammen med Gjertruds tapas-rester ble det ganske hyggelig. Roar imponerte med til og med å ha tatt med vinsglass i plast!

Vi fikk sove til tross for regn på duken og noe uro for at anleggsmaskinen skulle begynne å røre på seg mandag morgen, samt for bjørnen i Viksdalen.

3.8, Dag 4: Vetlefjorden – Sande: 61,23km 

Neste morgen regnet det ikke, og det var mulig å ta morgentoalettet i elva mens man så på at tåka tørka opp. På andre siden av elva fikk jeg øye på Fardal – Mel, en gammel kjenning av en trestolpelinje med fiberoptisk jordline uten nevneverdig trafikk. Anleggsmaskinene så vi ingenting til. Det ble tidlig frokost med havregrøt og kaffe. Alle var enige i at det er lurt å ha noe ekstra mat med for påkomne tilfeller, og Gjertrud sin kjølebag høstet nye lovord.

Snart bar det oppover RV13 i retning Gaularfjellet. Stigningen var jevn oppover, og veien gikk i fine hårnålsvinger, og det var akkurat slakt nok til at Roar kunne sykle oppover med trilla. Trafikk var det lite. Vi andre to syklet og dro sykkel om hverandre.  Etter tre timers sykling fra campen var vi oppe på kanten på en utsiktsplass der det allerede sto en turistbuss.

Bussjåføren kommer spontant ut og byr Roar på en kald øl. Vi andre to har åpenbart ikke gjort den samme bragden uten trille – Vi tok oss ordentlig inn igjen med drikke og nøtteblanding. Så trillet det videre over Gaularfjellet. På vei ned fra fjellet går Gaularvassdraget i mange fine fosser, og turen ned til

Eldalsosen er fin. Det er campingmuligheter både på campingplass og for vill-camping nedover langs vassdraget. Innkjøp av dagligvarer er også mulig. Vi sikksakker oss gjennom flokker av geiter med fulle jur.

Eldalstunet har gårdservering, og ligger helt inntil veien. Da vi kom dro det akkurat en buss full av utenlandske turister, men folka på gården, tre generasjoner, disket velvillig opp med nysmurte baguetter med lokal laks og vafler. Etterpå fikk vi se gårdbutikken der de solgte rosemalt etter gamle mønster fra Viksdalen og strikkeplagg. Vi fikk også høre om Eldalsskreda i 1957, der et jord- og leirras tok med seg garden med folk og dyr ned i elva. Einar, som nå er eldste generasjon, ble ført 200m ned over, men berga seg i land, mens faren aldri ble funnet igjen. Nye hus ble bygget, men tunet ble flyttet noen hundre meter vestover mot tryggere grunn.

Nede på Eldalsosen tar vi 610 mot Sande. Veien går på sørsiden (østsiden?) av Viksdalsvatnet, og er veldig lettsyklet med gode muligheter for å stoppe og ta et bad. Det er lite trafikk langs veien. På motsatt side av vannet ligger Viksdalen der det ble felt en bjørn i 2008. Bjørnen er blitt stoppet ut, men det er vært noe strid rundt denne utstoppingen, og bjørnemotstanderne blant bygdefolket synes at den er blitt seende for uskyldig ut, som en felt bjørn, ikke som en farlig slagbjørn.

I ettertid har jeg også funnet ut at den nye kraftledningen Fardal – Ørskog kommer til å krysse Gaulardalen litt ovenfor Eldalsosen. Det bekymrer meg noe, for dette landskapet trenger ingen nye blikkfang.

Været er fortsatt fin når vi kommer fram til Sande i 16-tida. Vi tar inn på Sande Kro og Motell. Kald pils kommer raskt til uteservering. Sande har ikke så mye å by på opplevelsesmessig, men vi får god middag om kvelden. Fjellørret for to av oss og lammeskank for den tredje med lokale bringebær til dessert.

4.8, Dag 5: Sande – Førde – Florø: 89km.

Etter en større hotellfrokost bega vi oss ut på E39 mot Førde. Selv om det var tidlig på formiddagen var det sterkt trafikkert med mye tungtrafikk. Veiskuldrene var smale ut fra Sande og inn mot Førde. Fra flyplassen (Skilbrei) og et stykke videre mot Førde var veien breier med bedre plass på veiskulderne. Ellers var veien hyggelig nok, og landskapet vakkert. Bratt ned til Førde. Framme i Førde i 12-tida, gikk på polet og spiste is på et storsenter. Videre på RV5 mot Naustdal. Måtte gjennom tre korte tunneler, noe som var litt skummelt for trafikken var tett. Vi er ikke vant til at støyen fra lastebilen virker så voldsom inne i tunnelen, og det er lett å bli redd og stoppe opp. Veldig dumt og trafikkfarlig hvis man sykler først. Vi kom hele gjennom, men med en ny respekt for tunneler.

I Naustdal tok vi av RV5 fordi det ikke går an å sykle gjennom Naustdalstunnelen. Veien svinger seg først langs Nausta, så bærer det oppover etter Horstad. Fin og jevn klatring opp til ca 500 moh. Rast på toppen med ”tapas-kurven” til Gjerturd, som begynte å bli ganske tynn i beholdningen. På toppen var det en kort tunnel og en radiolinkstasjon på en topp på venstre siden av veien. Det så ut som det tidligere hadde vært en taubane opp til stasjonen. Nedover var det tydelig brattere, og det var effektive kilometer ned til RV 5 igjen.

Veien videre mot Florø er trafikkert, men har greie veiskuldre. Det går langs fjorden, og det er lett syklet. Vi tok av veien og kjørte nedenom Eikefjord. Her var det både muligheter for overnatting og mat, men vi hadde nå overnatting i Florø i tankene og tok bare en drikkerast på bensinstasjonen. For å slippe den 2 km lange Helgøytunnelen tok vi sjansen på å overse sperringene og kjøre ”gammelveien” langs fjorden. Den var i dårlig stand, store steiner hadde rast ned fjellsida og rasoverbygningen var delvis ødelagt. Tanken var at det faktisk har vært behov for en del av veiprosjektene til Opseth  –

Kom fram til Florø tidlig på kvelden. Vi valgte overnatting på Krokane Camping. Den var svært billig, og hadde fine bademuligheter. I kiosken sto ei hyggelig jente, som ga gode middagstips. Det var en kort sykkeltur på et par kilometer inn til sentrum. Snart satt vi og så inn i solnedgangen på Hjørnevikbua, hvor det var mye folk og fulle glass. Spiste breiflabb med aspargesrisotto med Chianti til. Aldeles deilig, men litt lite mat for folk med nesten ni mil på kroppen.

5.8, Dag 6: Florø – Kråkenes fyr: 49,9km

Morgenbad og kaffekoking. Måtte vente på at duggen skulle tørke på ytterteltet før vi tok av gårde. Var på kaia i god tid før hurtigbåten skulle gå. Gjertrud gikk på butikken og kjøpte ferskt brød og rekesalat , og frokosten tok vi på kaia. Båten gikk kl. 11.30 over til Smørhavn på Bremangerlandet. En kort og grei tur over Bremangerlandet vei 616 til Oldereid, hvor vi tok ferga til Måløy. Veien hadde lite trafikk. Dette skal visstnok være en del av Nordsjørute 1, men det merket vi ingenting til det. Ikke et eneste skilt, heller ingen veibeskrivelse har vi klart å finne.

Vi var framme i Måløy halv tre. Der hadde vi en lang lunsj med fiskeburger og kaker på utekafe i sentrum. Jeg ringte og bestilte rom på Kråkenes fyr, og fikk vite at de for tiden ikke serverte mat der ute. Vi kjøpte derfor inn frosne reker med tilbehør og baginbox-hvitvin. Veldig flott vei (617)med spektakulær utsikt utover Vågsøy. Lang stigning opp over til Kvalheim med fint utsikt til Refvika med den lange fine stranda. Fra Kvalheim er det et mektig utsyn utover Kvalheimsvika med storhavet rett inn. Etter Ytre Kvalheim stiger det bratt oppover, og bakkene kjennes seige. Det skjer også noe med været, og da vi nådde det høyeste punktet var et bare å trekke raskt i regntøyet. Etter en kort stund er vi likevel våte. Ved Mehuken er det satt opp en hel liten vindmøllepark. Vågsøy skryter av at de er sjølforsynte med kraft i Kvalsundbygda.

Vi er framme ved fyret i sjutida. Vi installerer oss i hyggelig rom i Stormhuset ved fyret. Det er fine omgivelser, og været er ikke verre enn at vi går en tur. Selv om vi sleit i regnværet, var vi enige om at det var verdt turen å komme til Kråkenes. Ekteparet som driver overnattingsstedet er tyske, og de har drevet siden 1994. Men de hadde ikke noen til å hjelpe seg, derfor ingen kafe- eller restaurantdrift da vi var der. Men reker og hvitvin smakte utmerket mens vi har utsikt rett mot bølgene som bryter fra det blå kjøkkenet i Stormhuset.

6.8, dag 7: Kråkenes fyr – Selje: 73,8km

Det er en del overnattingsmuligheter langs veien, hytter av ulik standard, men det er lett syklet, og vi fortsetter til Selje. På veien ut mot Selje kan vi se vindmølleparken på Vågsøy. På Selje camping er det ikke ledige hytter, så vi setter opp teltet mens vi håper på en tørr natt. Vi spiser middag på Nabben i Selje, der dagens rett er klubb med tilbehør og pils. Billig og fyllende for syklister! Vi sykler tilbake til campingen, og benytter oss av muligheten for å vaske klær. Det er ganske mye knott på campingen.

7.8, dag 8: Selje – Ulsteinvik: 88 km.

Neste morgen (ja, været holdt -) fortsetter vi videre 618 mot Hareid, vi nærmer oss Møre og Romsdal. Det er bratt klatring oppover fra Eide. Vi stopper og ser på utsikten tilbake mot Selje, Barmen og Vågsøy. Videre på 620 fra Åheim mot Vanylven. Avbilder oss foran Vanylven kirke. Ser romantisk ut. Lunsjen ble inntatt på Statoil i Fiskå. På anbefaling fra kollega Jorun velger vi den ytre veien fra Fiskå til Åram. Det er en veldig fin vei som gir fint utsyn til Stadtlandet og skjærgården innenfor. Passerer Sandvik, der det er fin badestrand. Det frister ikke med bad, og været i er ferd med å trekke opp til regn. Over Hakallestranda legger vi merke til at det er gjerdet inn mellom veien og fjæra, noe som gjør spontane bad umulig. Vi tar det som en bekreftelse på at det er forskjell på Sogn og fjordane og søre Sunnmøre.

Før vi når til Åram regner det. Dessverre er det ganske få ferger som går fra Åram til Larsnes, og vi står i busskuret. Når ferga som skal gå til Voksa og Sandøy kommer, spør vi om vi kan få kjøre med dit, for ferga skal til Larsnes etterpå, og det er bedre inne på ferga enn ute i busskuret.  Framme på Larsnes regner det fremdeles, det er heller ingen kafeer der. Vi fortsetter vei 61 over Gurskøya. Kort, men bratt opp fra Larsnes. En hyggelig ung mann stopper når han ser oss puste ut etter bakken. Han har syklet Bergen – Ålesund selv, og vet åssen det er å sykle oppover i øsregn. Han tilbyr oss overnatting hjemme hos familien, men vi avslår høflig for vi vil gjerne komme litt lenger den dagen. Ganske trafikkert og lange seige bakker opp mot Leikongeidet. Etter Leikong triller vi lett og greit. Inn mot Ulsteinvik er det mye trafikk. Det går parallelt en gammel vei rundt tunnelen ned Kvalneset og lokal vei gjennom boligfelt ut mot Dimna. Inn til Ulsteinvik er det sykkelvei.

Denne overnattingen blir på ”øverste hylle” på Quality Hotell Ulsteinvik. Digert rom der vi får hengt opp alt vått på badet. Trilla får plass innendørs i baggasjeoppbevaringen. Vi skeiet ut med fiskesuppe, ovnsbakt klippfisk og kjempedessert.

8.8, dag 9: Ulsteinvik – Brattvåg: 69,5km.

Etter en bedre frokost, videre mot Hareid. Litt stigning opp fra Ulsteinvik. Sykkelvei fra Bigset til Haried. På Bigset får Roar et overraskende gjensyn med plastikkmåsene. Trodde det bare var karrige vesterålshager som måtte utsmykkes med måse i plast, men altså også på Sunnmøre. Hareid fikk vi ikke sett så mye av, for vi hadde flaks med ferga. Sula ble krysset på sørsiden. Vi tok mindre veier en del av strekningen. Sykkelvei inn mot brua over Vegsundet var særdeles dårlig merket, så vi havnet på feil side. Vi syklet videre til Spjelkavik. Her var det godt vi hadde et kartutsnitt fra GIS med stor oppløsning, for området rundt Moa var ikke greit å orientere i. Roar kjøpte seg ny sykkelbukse i Spjelkavik.

Vi tok veien på langs Ellingsøyfjorden til Skodjebruene. Den var egentlig lite spektakulær, mye opp og ned og lite fjordutsyn. Skodjebruene var verd opplevelsen. Videre mot Tennfjord, og nedenom Tennfjord i håp om å finne en kafe, men det var ingenting der, selv om vi slapp trafikken. Vi hadde fryktet Remetunnelene, men de var lett match. Det regnet fra Tennfjord til Brattvåg, men folk kjørte pent selv om det var helg. Det ble overnatting på hotell i Brattvåg. Der var det kun et enkeltrom ledig, men vi tok det. Hotellet var fullt av gjester som skulle i bryllup eller lignende, men lørdags kveld i Brattvåg var svært stille. Vi spiste pizza på hotellet, og gikk litt opp og ned gatene i regnet. Roar fant en butikk som hadde plastmåser, men den var selvfølgelig stengt –

9.8, dag 10: Brattvåg – Bud: 88,1km.

Neste dag etter frokost var det slutt på regnet. Vi syklet til ferga, men den gikk ikke ført kl. 11.15. Så var vi i Romsdal. Veien over Otrøya var fin å sykle, særlig utsiden over Midøya (668)som vi tok før Midsund. Midsund er et hyggelig sted med overnattingsmuligheter og mange spisesteder. Videre på fjordsida av Otrøya, hvor det var mer berg og dalbane med søndagsturtrafikk. Måtte vente på at ferga over Julsundet skulle gå, og det hadde ikke vært så ille om ikke Moldesangen ble spilt om og om igjen fra høytalerne på ferga. Molde spilte hjemmekamp –

Fra Julsundet til Malmefjorden var veien fin og lett syklet. Vi kunne nesten ikke tro at det gikk så fort. Det var sykkelvei et stykke til forbi Hollingsholmen (662). Videre fra Malmefjorden var det sykkel vei nesten avbrutt fram til Bud (663 til Elnesvågen, og 664 videre til Bud). Generelt var det veldig dårlig merket hvor ting er i Fræna kommune. Men søndagsåpen Bunnpris i Elnesvågen var et pluss. Vi forberedet oss på camping, og kjøpte inn mat. Det var måneskinn over Bud camping på vår siste overnatting. I bakgrunnen kunne vi se Bjørnsund før sola gikk. Fin beliggenhet, og vi orket ikke å sykle inn til Bud om kvelden.

10.8, dag 11: Bud – Henda: 50,5km

Den siste sykkeldagen ble startet med et bad. Vi syklet først inn til Bud, der vi spiste frokost på kafe. Deilige nysmurte horn med ost og skinke, servert av en hyggelig dame.  Vi syklet ytre vei ved Hustadvika videre til Hustad og Farstad, til vi var på kjente trakter ved Atlanterhavsveien (663 til Vevang, og videre på 64 til Hoset). Vi var heldig med været, og bruene ble forsert uten dramatikk. Handlet øl og middag på Kårvåg.

Kl. 14 satt vi på plattingen i sola med hver vår øl. 714km var tilbakelagt, og ingen armer eller bein eller rygger hadde protestert i løpet av turen.  Ja, vi er definitivt klar for større utfordringer i 2010 –

Kari