Nok ei pølse er dokumentert og klar til publisering på insta, snap og face.
Vi starta ut med suksess og høy sigarføring. Vi kom greit til Gardemoen, det gikk greit med syklene på flyplassen i Bilbao (trodde vi lenge). Denne gangen kom vi oss også inn til byen uten verken store psykiske påkjenninger, somatiske lidelser eller materielle skader (i motsetning til sist).
Men dagen etter begynte ting å gå i krøll, og slik skulle det fortsette ei stund. Les videre
Grenseovergangen
Så er det på tide å forlate Baskerland. Oppsummert er det et vakkert land med uvanlig hyggelige og hjelpsomme mennesker, men kanskje litt vel mye på nasjonalismekjøret for to gamle internasjonalister. Mulig det er uttrykk for motstand mot det spanske at det så godt som bare er dårlig nederlandsk (og enkelte ganger enda dårligere fransk) øl i kranene. Allerede når vi nærmer oss grensa til Cantabria blir ølet bedre. Så er det klart for særdeles kupert sykling vestover langs kysten. Les videre
Ut av – eller opp fra – Donastia
Etter en lat dag i Donastia (San Sebastian) var været fortsatt bra og forma nyrekreert. Men vi skulle erfare at ingen ting varer evig, hverken vær eller energi. Vi lærte at til kystlinje å være er den baskiske særdeles kupert. Vi lærte også at baskiske badevakter er angstbitere. Vi så gult flagg på ei strand som får Limfjorden til å framstå som brådyp, og vi så det røde flagget bli heisa mer på bakgrunn av værmelding enn vindøkning. Alt dette betyr at vi kom oss i havet og at vi kom oss greit tilbake til Bilbo. Les videre
Så kom regnet for alvor. Det regna i strie strømmer stort sett hele berg- og dalbanen til San Sebastian. Fordi vi var for våte og kalde til å få sett noe særlig av byen den dagen vi kom, ble vi i byen som er viden kjent for småmaten sin en dag ekstra. Det skulle vi ikke angre på…
Ankomst San Sebastian
En slakter fra Ems og hans muldyr på vei over Pyreneene
Å sykle over Pyreneene blir litt lettere for hver gang. Det var jo bare svært varmt og svært bratt, så var vi over. Mer slitsomt var terrenget bak som gang på gang førte oss til nye dumper og humper, mest som en evig gjentagelse av seg sjøl. Les videre
Ilandstiging i Archacon
Så er vi aleine igjen. Litt vemodig, men vi gråter ikke for det. Hvem kan vel gråte når vi sykler med badestranda rett til høyre for oss nesten hele tida? Les videre
