Grenseovergang til Storbritannia

Etter å glippe på middag og frokost i La Linea, var forventningene store til Gibraltar. Da vi omsider fikk kontakt med servitøren, innfridde frokosten. Forøvrig var knausen en skuffelse, så vi raste videre på motorveien mot solkysten.

21.7: La Linea de Concepcion – Estepona: 63,1km

Merkelig nok sov jeg svært godt i teltet på tom mage. De andre påsto at det hadde vært en del støy fra noen campinghytter lenger borte, men det hørte ikke jeg.

Etter noen runder med kaffe og havrekjeks pakket vi ned kondensfritt telt, og tok strakeste veien mot Gibraltar.

Tre frokost, to juice og en kaffe

Det var ingen horder i kø for å få komme inn der, så det tok ikke lang tid før vi fant første mulighet for frokost. Betjeningen manglet morgenfrisk britisk dannelse, og det varte og rakk før riktig antall juice, kaffe og tre store tallerkener med Full English sto på bordet.

Fortsatt full av overmot

Fremdeles i sjokk etter det plutselig stigende blodsukkernivået prøvde vi å orientere oss videre gjennom byen. Det var omtrent like enkelt og trivelig som å sykle gjennom Monaco – en innviklet system av enveiskjørte gater. Vi fant gondolbanen som kunne tatt oss opp på klippen, men siden både Leif og jeg meldte oss frivillig til å bli nede og passe syklene, ble det til at ingen tok banen opp. Å sykle rundt klippen ville medføre mye klatring, så det valgte vi bort.

På vei tilbake fant vi heller ingen pub der vi kunne tatt en pint med bitter, så vi fikk ikke vite om de serverte den kald eller smålunka, som i hjemlandet. Bortsett fra å bebo tidligere yrkesmilitære skjønner jeg ikke helt hva britene skal med denne klippen. Og ikke kan jeg skjønne at Spania vil ha noe glede av å få den tilbake. Men jeg veit som sagt ikke all verden om Gibraltar, annet enn at den har hatt en strategisk interesse og stor betyning under krigen. Vi var enige i at vi nok burde ha hatt en plan med besøket i Gibraltar, hvis vi skulle ha fått noe ut av det. Nå framstår det som best på avstand.

Nesten oppe

Vel tilbake i Spania fulgte vi anvisningen til Naviki ut av La Linea. Vi ble litt engstelige da den veien vi skulle følge ved motorveien viste seg å være en grussti. For her bar det oppover. Men det viste seg nok en gang at det fikk an å sykle på skulderen til motorveien A7, det var grei skulder og to felt oppover. Søndagsstille som det var, siden alle var på stranda, var trafikken moderat. Det var drepende varmt oppover til vi nådde toppen, men der møtte vi en svalende vind.

Resten av dagen fulgte vi hovedsaklig A7, men også noen avstikkere både oppover til Guadiaro, hvor vi tok en lang drikkepause, og senere krysset elva med samme navn på en fin vei, og nedover mot strandsida. Vi tok N-340A (gamleveien) ned mot Torreguadiaro.

Bar i særklasse

På Playa los Toros, spiste vi lunsj på en særdeles travel chiringito, hvor betjeningen hadde det så travelt at hun hverken hørte etter eller klarte å holde rede på bestillingen vår. Roar fikk med rask reaksjon avverget at det kom to Coronas på bordet. Når maten kom på bordet manglet bocheronene, så det ble en lett salatlunsj.

Bad

Etter lunsj stoppet vi og badet. Der var det veldig fint, ikke veldig mange folk. Etterpå fulgte vi N-340 mot Estepona. Vi gjorde en del forsøk på å finne alternative veier mellom veien og stranda, eller følge alternative veier som Naviki fant. Noen ganger måtte vi snu og ty til N-340.

Da vi var framme i Estepona gikk vi inn på det første hotellet vi fikk øye på fra veien langs stranda. Og jammen hadde de ikke rom til oss for en helt grei pris! Sykler ingen hindring, de fikk stå i stua her også.

Middag på The Wolf

Fra vinduet som vendte inn mot gata bak så vi ned på en hyggelig liten plass med dam og fontene. Der var det restauranter, og gaten bak viste seg å være gågata gjennom gamlebyen. Da vi senere skulle ut og spise middag, kom vi aldri lenger enn til den plassen. Restauranten het The Wolf, og kan vel sies å være av den mer internasjonale typen. Vi spiste uansett lokal fisk med kokte grønnsaker og deilig potetmos, og husets rosevin som riktig nok var fra Navarra. For å kompensere for den lette lunsjen ble det osttallerken etterpå, heller ikke der domininerte de spanske ostene. Kanskje det internasjonale kjøkkenet sier noe om at vi er kommet til Syden? Estepona var uansett en positiv opplevelse, en hyggelig spansk by.

Kari