2020: Sør i Viken og Vestfold og Telemark

Nær-tur i «pestens tid» – Viken og Vestfold-Telemark

 

Denne sommeren kommer det garantert til å dreie seg om sykkelturer i Norge. Både litt kortere nærturer og – hvis det går som planlagt – en litt lengre tur i sommerferien. Utlandet får vente, det betyr at tur på fly med sykkel gudskjelov også kan vente.

Som i fjor har vi startet sesongen med en tur med utgangspunkt i dørmatta hjemme langhelgen rundt «himmelspretten». Som i fjor var værmeldinga litt sånn ymse. Mai har vært kald, og sommeren var ikke helt i gang onsdag 20. mai, for øvrig på dagen ti år etter at vi dro ut på den store Europaturen. Planen var imidlertid klar: etter arbeidstids slutt sette kursen mot Ytre Enebakk, proviantere der, og så finne et sted langs Lyseren å sette opp teltet. På torsdag videre til Moss, ferga over til Horten og videre så langt vi kom i retning sørover i Vestfold den dagen. Fredag skulle turen avsluttes ved Ulesund i Bergsbygda utenfor Porsgrunn hvor begge mine søstre har hytte. Der var det duket for en helg med familien før vi returnerte til Larvik for å ta toget tilbake til Oslo.

20. mai: Hellerudveien – Ytre Enebakk – Lyseren: 37,3km

Væren var fint, og vi tok tidlig helg. Trille og sykkelvesker var ferdig pakket, så klokka tre var vi på veien. Rutene var på forhånd lagt inn på Naviki, og kartet Cappelen Damm Østlandet Sør (1:150 000) var scannet til utsnitt som kunne legges i kartmappa på styreveska. Belte og bukseseler – Så langt er lite nytt for To på tur. Den eneste nyanskaffelsen er en mye bedre liten sykkelpumpe til å feste på sykkelen, kjøpt da den lokal Birk-filialen la ned på Alnabru. Vi har gjort noen erfaringer med den gamle som har vært nedslående, den har ødelagt enkelte nåleventiler. Nei, forresten, vi fikk to nye seter også på det samme opphørssalget.

Starten på turen gikk i samme trase som turen i fjor, men motsatt vei: Langs den merkete sykkeltraseen på Ytre Ringvei til Skullerud, så sykkelveien til Klemetsrud, hvor vi tok 155 mot Enebakk. Der er det (fremdeles) separat sykkeltrasé til grensen mot Ski. Det er lite skulder og det var en hel del trafikk på veien videre nesten helt til Ytre Enebakk, sikkert hjem-fra-jobben-trafikk. Også denne gangen glemte vi å ta den parallelle Bindingsveien mellom avkjøringa til Vangen og enden av Bindingsvannet. Dumt, siden veien er fin og så godt som ikke trafikkert.

Ser ikke slik ut, men bratt opp fra Mjær og forbi Jahren Gård.

På senteret i Enebakk stoppet vi og handlet mat til middag og frokost, samt et par kalde pils. Siden det bare var fem kilometer igjen til det stedet vi hadde sett oss ut for overnatting og kanskje et bad, regnet vi med å nyte den fremdeles sval. Det var en veldig fin sein ettermiddag da vi kom fram til Lyseren. Men vi hadde nok bomma litt, for det stedet vi hadde tenkt å overnatte, viste seg å være den offentlige badeplassen. Den var befolket av en jentegjeng og noen badende og hoiende 11-åringer. Vi stoppet og drakk ølet. Plassen bada i kveldssol, og ingen hadde tenkt seg hjem. Vi bestemte oss for å sykle litt videre for å finne en plass for litt mer usjenert telting, selv om det måtte bli uten bademuligheter. Det er tett med hus og gårder langs denne delen av Lyseren.

Et telt i en skog, ikke langt fra Lyseren.

Etter 500 meter gikk et traktorspor innover i skogen. Litt lenger inne var det en lysning i skogen, en perfekt teltplass. Med ferdig oppsatt telt satt vi i den stadig lavere sola og spiste spekeskinke med ferdig salat og drakk en ganske sjaber italiensk rødvin på plastflaske ved navn Camp. Det var helt stille i skogen, bare noen fjerne lyder av bil med musikkanlegg. Vi la oss da det ble mørkt, og sov helt upåklagelig med den gode følelsen av å være på tur igjen.

21. mai: Lyseren – Sandefjord: 100,8km.

Det var merkbart at det var kalde mai, for vi frøs litt i sommersoveposene. Det står ned til 0 grader på den, men det vil jeg ikke anbefale, selv om den kobles sammen med makkeren sin. Derfor droppet vi å sykle ned og ta morgenbadet. Det ble kaffe i langermet mens kondensen tørket på ytterduken.

Godt satt i Spydeberg.

Så var vi på vei mot Spydeberg før halv ti. Vi møtte på kliss ny sykkelvei ved Holli, og kunne følge den mer eller mindre til Spydeberg. Lettsyklet og fint kulturlandskap. Spydeberg var riktig idyllisk og helgestille. Tok en hvil i den enorme grønne stolen de hadde satt fram til oss. Gjennom sentrum var sykkelveimerkinga litt forvirrende, men etter hvert fant vi ut at vi var på Unionsleden. Det viste seg at vi skulle følge den nesten helt til Moss.

Vi slo opp Unionsleden da vi kom hjem, og fant ut at det er en ganske fersk sykkelrute som skal «knytte sammen viktige unionshistoriske steder i Norge og Sverige fra tiden 1814 – 1905.» (bikemap.net) Den går fra Moss via Askim og Årjäng til Karlstad, og total lengde er 250 km. Eller profilen å dømme er den passelig slak. Basert på den biten vi fulgte er det all grunn til å anbefale Unionsleden. Landskapet er fint, og veien fra Spydeberg via Mørk til Våler er lettsyklet.

Vievann?

I Våler måtte vi ty til vannkranen på kirkegården ved Våler kirke for å få fylt vannflaskene, for det var ingen bensinstasjoner underveis. Veien videre til Moss fulgte Unionsleden først 115 og så 120 videre innover mot Moss.

..og så gratis da gitt!

Ved Mosseporten tok vi av fra Unionsleden, fordi vi følte oss usikre på om den faktisk gikk til Moss. Da hadde vi akkurat nesten druknet trilla i en undergang under veien som var fylt med vann. Umulig å oppdage før man er på full fart gjennom dammen. Jammen lurt å ha telt og soveposer pakket vanntett. Naviki guidet oss greit inn til Moss på dertil egna veier. I ettertid har vi funnet ut at vi godt kunne ha fulgt merkingen videre helt inn. I sentrum fikk vi lunsj på en kafe med uteservering. Kyllingpai og helt utmerket pils fra Aas.

Etter lunsj fant vi raskt fergekaia, og ferga til Horten gikk nesten med en gang. Hyggelig overraskelse: gratis for folk og sykler! Overfarten tok en liten halvtime.

I Horten blåste det mer enn på østsiden av fjorden. Inne i sentrum bommet vi nok litt på veien for vi tok en sykkelvei langs 19 ut av byen, som vi fulgte til vi tok av ned til Åsgårdstrand. Den var helt ok den, men senere så vi at det var merket sykkeltrasé nærmere vannet. Det skal være en sykkelvei gjennom Borreskogen, som kanskje hadde vært en hyggeligere vei. Til dels var det motvind også. Vi fulgte 19 gjennom Åsgårdstrand og videre til Tønsberg. Hadde været vært varmere ville vi nok ha tatt den noe lengre kystnære veien via Slagen og Presterød.

Da vi kom til Tønsberg vurderte vi å ta kvelden, men klokka var bare halv fem. Siden værmeldinga var litt usikker med tanke på camping, ville det være på hotell, som det er flere muligheter for i Tønsberg. Vi tvilte oss fram til å fortsette til Sandefjord. Det kom ganske riktig noen regndrypp da vi var på vei ut av byen på 303.

Søtt og salt (og hotellbestilling).

På bensinstasjonen ved Melsomvik hadde vi en lengre «pit-stop» med cola, is og nøtter, og jeg begynte å kjenne på at det var en lang sykkeldag. Da booket vi rom på Scandic Park hotell i Sandefjord. Greit å ha et rom på forhånd i disse koronatider. Veien videre gikk delvis på 303 og på mindre småveier gjennom kulturlandskap, og kunne vel sies å framstå som småkupert en tidlig kveld etter en lang sykkeldag med en del motvind. Vi traff ikke på noen campingplasser og heller ingen gode steder for vill-camping, og ruta var heller ikke særlig kystnær. Går ut fra at de fleste campingplassene ligger ved kysten i Vestfold.

Vi kom fram i halv åtte tida, og ble tatt godt imot på hotellet, som slett ikke var så tomt som man kunne forvente i disse tider. Riktig nok var restaurant og bar stengt, men syklene fikk plass på møterommet, og den hyggelig damen i resepsjonen guidet oss i retning havna hvor det skulle være flere muligheter for å få seg middag.

Det ble dagens fisk med Brooklyn lager på en plass på kaia. Helt utmerket. Det regnet littegrann, og det var helt greit å skulle sove inne. Rommet og senga var helt utmerket.

22. mai: Sandefjord – Ulesund: 48,4km

To garvete syklister kjenner ikke 100 km i relativt lett terreng noe særlig i kroppen, men Roar konstaterte noen små sår etter det nye setet.

Frokosten var koronatrygt pakket i papirpose og kaffen var i pappkrus, men det var rikelig å begynne dagen med.

Kari og Krogh

Så var det bare å ta farvel med et aldeles utmerket hotell med usedvanlig rik kunstnerisk utsmykning, sponset av den lokale rikmannen Anders Jahre. Mest imponerende var lobbyen med to store originaler av Christian Krogh.

Videre til Larvik gikk det lett og greit langs 303. På vei inn til byen stoppet vi på et shoppingsenter og kjøpte ny sykkelhjelm til meg og badeshorts til Roar. Sykkelen veltet med hjelmen på styret og det brakk stykker av 11 år gammel isopor. Roar sin badeshorts var gjenglemt. Inne i sentrum besøkte vi Vinmonopolet, så vi slapp å komme tomhendt på hyttebesøk.

Denv nye Larvikbrua

Så var det veien videre. Vi hadde jo tenkt å ta veien via Stavern og Helgeroa, men siden været ikke var helt topp, ville vi prøve å sykle langs den korteste veien langs den gamle E18-traseen. Men like før tunnelen var den stengt for sykler fordi  tunnelen ikke hadde åpna for sørgående trafikk, så den gamle traseen var ikke blitt gammel ennå. Heldigvis fant vi en annen vei mot Veldre opp gjennom et boligfelt og langs noen vann til vi møtte på både ny og gammel E18. Da så vi at det var merket sykkelvei mot Larvik, den hadde vi nok ikke funnet på vei ut av Larvik.

Hele lunsjen ved Hallevannet.

Ved nordenden av Hallevannet, like før man tar av til Kjose, er det rasteplass. Der kokte vi kaffe og spiste resten av frokosten og det vi hadde igjen fra dagen før. Det er bademuligheter ved rasteplassen, men vi benyttet oss ikke av dem.

Resten av veien via Langangen og «Korketrekkeren» gikk fint for både hun uten og han med trille. Den er fint lagt i passelige hårnålsvinger.

Veien fra Lillegårdskrysset og utover til Ulesund er svingete og ganske dårlig vedlikeholdt. Vi kom midt i fredagsrushet, så trafikken var tett utover til hytteområdene. Siden veien er svingete og uoversiktlig, blir det tungt med trilla fordi det ikke ble mulig å ta fart i bunnen av bakkene. Det var likevel fremdeles tidlig ettermiddag da vi var framme.

Det var greit at oppholdet ikke innebar telting, for det meldte regnet kom fredag kveld og varte utover natta. Men det var fint innimellom, så vi fikk morgenbadet både lørdag og søndag.

24. mai: Ulesund – Larvik: 50,1 km.

Søndag etter frokost snudde vi ruta til Langangen. Der tok vi av til Helgeroa for å sykle en mindre vei. Vi syklet den samme veien da vi skulle tilbake etter å ha syklet Telemarkskanalen, men vi hadde nok delvis glemt at veien var kupert og helt mangler skulder.

Tilbake i Korketrekker’n.

Også denne gangen var det mye trafikk utover, til tross for at været ikke var noe særlig. Det blåste fra sør, og det virket som det tok en evighet å komme til Helgeroa. Der droppet vi å besøke Nevlunghavn, men tok 301 mot Stavern.

Mot Stavern, Jahren Gård her også.

Det er en veldig fin vei, og har mange muligheter for camping og bading underveis. Det ble ganske mye hyggeligere å være på sykkeltur. Vi fikk dreid på vinden også.

I Stavern ble det lunsj på Skipperkroa – eller noe sånt – med burritos på uteserveringen. Det var mye folk i Stavern, men stadig færre på uteserveringen etter som det ble mer av både regn og vind.

Skipperkroa – eller noe sånt – før regnet.

Etter at det har vært lukket så lenge, er det godt å kunne spise ute igjen. Det virker som personalet på alle spisestedene vi har vært innom er veldig glade for å være tilbake i arbeid igjen, for de vet nesten ikke hva godt de skal gjøre for kundene sine.

La oss håpe at de som driver ordentlig klarer seg gjennom den vanskelige tida, så vi ikke ender opp med en enda kjipere utelivsbransje, for kunder og ansatte.

Til Larvik i regn.

Veien videre til Larvik gikk på sykkelvei. Fra Larvik går det tog annen hver time, og denne gangen om en halv time. Vi måtte betale en noe stiv pris på over 700 kr for begge på billett kjøpt i automaten. Sykkel fantes det ikke noe sats for i den automaten. Det viste seg senere at det egentlig skulle vært betalt barnebillett for hver sykkel.

Pga koronatilrettelegging kunne det bare være en sykkel i hver vogn, så vi måtte sitte hver for oss. Hurra for den gode tilretteleggingen for sykkel på tog – her er det mye å ta tak i hvis vi skal få et mindre flyavhengig reiseliv. Men denne dagen var vi glad for at toget gikk til Oslo, og at det ikke var buss for tog, og i disse tider er det til å holde ut å sitte alene, hvis man bare får reise.

Hvis resten av sommeren går som planlagt er det bare første episode i «Sykkel på tog 2020».

Kari