Fortsatt drittveier, motvind, varmt, stor trafikk med kontinuerlige forbikjøringer og ingen skulder. Samtidig de beste bada siden Portugal, god mat og drikke og mer variert landskap enn kanskje noen gang før på turen. Dessuten fant vi ut at det er lov å kjøre på skuldra på enkelte motorveistrekninger. Så får det heller våge seg at vi mister et hjul i ny og ne –

18.7: Cadiz – El Palmar: 70,6km

Takbaren hadde fin utsikt, men det ble ingen solnedgang som kunne ses derfra. Men vi avsluttet kvelden der likevel. Veien ut av byen var nesten som veien inn, vi måtte nødvendigvis over den samme brua. Etter brua tok ruta en annen retning, mot Puerto Real. Ut av byen fulgte vi en grusvei langs jernbanelinja, etter hvert med et nytt våtmarksområde mellom oss og havet.

Det gikk fint å følge den ruta Naviki hadde lagt opp for oss fram til Chiclana de la Frontera. Det hjalp ikke at Roar og jeg hadde vært i den byen før, da vi var på høstferie i Conil i 2007. Vi køla fælt med veien gjennom sentrum, og med å finne et sted og spise lunsj. Men vi fikk spist noen tapas i en enkel bar, og til slutt klatret oss opp gjennom byen og ut i retning havet.

Vi hadde lagt opp en rute som skulle gå ganske kystnært, men som viste seg å gå gjennom fancy boligområder, langs golfbaner og ned mot en del usjarmerende strandresorter. Et sted måtte vi snu fordi veien stoppet i en mur, og et annet sted måtte trille løftes gjennom et hull i gjerdet – alt i hht ruta.

Det ble gjensyn med Cabo de Roche og anker-kirkegården ved båthavna i Puerto de Conil. I Conil fant vi ikke overnattingsted som både var ledig og ville ta imot tre sykler. Etter å ha prøve en håndfull steder og ikke funnet noe, dro vi videre til El Palmar, hvor det skulle være noen hostaler og en campingplass. Nesten i enden av stranda mot Conil fant vi rom i Hostal Reyes, som lå nesten på stranda. Dermed ble det bad på oss. Stranda var full av folk, enda det var sent på ettermiddagen. Hostalet hadde restaurant, så vi spiste grillet fisk med en dertil egnet hvitvin fra Cadiz-området. Etterpå gikk vi på stranden, og endelig fikk vi se sola gå i havet.

19.7: El Palmar – El Valle: 54,3km

Da vi var klare for frokost, var ikke betjeningen kommet ennå. Så det ble avreise uten mat. Etter å ha forlatt El Palmar i østre ende via grusvei og over en solsikkeåker, fant vi CA2233 i retning Canas de Meca og en bar med frokost. Det var en veldig trafikkert vei, og det gjorde heller ikke saken noe bedre at det blåste kraftig østavind, som vi enten fikk midt i fleisen eller fra siden. Når skulder mangler på veien, og det er løse kanter, er det ganske ubehagelig og litt utrygt. Akkurat den veien kan ikke anbefales å tråkke vi våre hjulspor.

Vi dro ut til Cabo de Trafalgar, hvor det står et fyr, og hvor man kan se både oppover og nedover kysten. Det er en veldig fin strand like til venstre for fyret, men det var litt for tidlig med badestopp. Etter Canas de Meca gikk det bratt oppover på vei mot Barbate. Vi valgte det trygge asfaltalternativet, men det var en dryg stigning.

I Barbate ble det først en drikkestopp og så et bad utenfor byen i retning mot Zahara de los Atunes. Den stranda var ganske fredelig, og det var godt å få avkjølt seg. For til tross for den kraftige motvinden var det 34 grader varmt, i følge termometret utenfor et apotek. Da Roar skulle få trille og sykkel opp på veien igjen, løsnet bakhjulet igjen. Det lot seg feste igjen, og trille, sykkel og bagasje ble løftet forsiktig opp på veien igjen, mens trafikken suste forbi. Også denne biten manglet skulder, hadde stor trafikk og kan heller ikke anbefales.

Vi spiste pasta-lunsj i Zahara, for å ha noe å gå på til neste etappe, hvor vi hadde tvilt oss fram til å velge Navikis rute. Uansett rute ville det blitt en del klatring. Litt ekstra karbohydrater kom godt med for i tillegg til pådrag fra vinden, kom sykling på grusveier langs og gjennom vindmølleparker mellom Zahara og N340.

Ruta til Naviki ville ha oss opp en gårdsvei, noe vi ikke ville. Dermed måtte Google ta over. Alternativet gikk fra grusvei til traktorvei/sti. For å gjøre en lang, varm ettermiddag kort: både trilla og vi andre kom oss langt om lenge trygt ned på N340. Bakhjulet datt av en gang til underveis, og staget (quick-release axel) som ble kjøpt i Danmark i fjor måtte monteres, siden gjengene på det gamle nå var ganske slitt.

Ned på N340 blåste det verre enn noen gang, og det var et åpent stykke der vi slet med å komme av flekken. Denne store veien hadde i det minste en god skulder, og det føltes egentlig tryggere enn på de mindre veien. Vi benyttet første anledning til å søke overnatting på hotell San Juan del Valle, som lå i krysset der veien til Bolonia går av. Rommet vår har en liten veranda med utsikt til fjell og diverse husdyr. En trist ting skjedde: begge sarongene våre har flydd bort mens vi bakset med vind og steinete stier i ettermiddag. De lå til tørk på trilla. Det blir å kjøpe nye i Tarifa.

20.7: El Valle – La Linea de Concepcion: 69km

Dagen etter fulgte vi N340 videre til Tarifa. Langs veien var det plenty med overnattingsteder og flere campingplasser med enkel tilgang til stranda. Vi fulgte strandlinja inn til byen, helt til La Isla de las Palomas, som er det sydligste punktet i Spania. Dit gikk det ikke an å komme for det var stengt for andre enn advokater og myndighetspersoner. Derfor ble det til at vi bare badet på Playa Chica, som var en veldig fin strand, på østsiden av øya.

Etter badet syklet vi gjennom gamlebyen. på leting etter minibank og en butikk som solgte saronger. Vi fant heldigvis begge deler. Så var vi på vei østover, fremdeles på N340 (A7), i retning Algeciras.

Til alt hell viste det seg at det var fullt mulig å sykle lags denne veien, og skulderen var så brei at det ikke føltes utrygt. Det var stillestående kø i retning sør, noe som gjorde at det føltes trygt i vår retning. Noen av dem i bilene mot sør kom med oppmuntrende rop, da vi klatret opp mot Mirador El Estreche, på 350 m o h, hvor vi hadde en høyst påkrevd drikkestopp.

Det ble ikke lunsj før i Algeciras. Vi styra litt med å finne sentrum, men fant etter hvert en bar som serverte både øl og mat. Et blanding av fritert fisk og skalldyr inneholdt adabo, som er marinert fisk, som kan være av håbrann. Etter hva servitøren sa var den marinert i eddik, så kanskje det faktisk var hai?

Vi fulgte Naviki på vei inn mot La Linea, og det viste seg å være et fornuftig veivalg. Da vi tok av fra N340 fulgte vi mindre veier mellom sjøen og et gassanlegg fram til vi nærmet oss La Linea. Google måtte hjelpe oss fram til campingplassen på den øvre delen av østsiden av La Linea. Et par av oss ble litt bekymret da veien gikk langs områder der man åpenbart kastet søppel, men jammen fant vi ikke fram til Camping Sureuropa langs standen nordøst for La Linea.

Damen på campingen kunne informere om at de ikke hadde restaurant, men at det var en veldig bra restaurant ti minutter lenger sør i retning sentrum. Så bra, da bader vi først, og spiser etterpå – Badet hadde utsikt mot The Rock (Gibraltar).

Etterpå trasket vi i vei mot restauranten. Det var vel litt lenger til fots enn ti minutter, men vi fant det. Men det var kjåke fullt, med kø langt ut på gata. Vi gikk videre i retning sentrum uten å finne annet enn et annet like fullt sted. Så vi endte opp med å handle vann og potetgull og gå tilbake på campingen, og sitte i mørket med nødprovianten. Mørket senket seg, og vi måtte krabbe til liggeunderlag uten middagen. Pyttsann, i morgen i Gibraltar –

Kari