Høyt oppe fordi vi gjentatte ganger måtte over hauger på mellom 200 og 400 meter. Ikke imponerende høyt, men bratt var det og varmt var det. Langt nede nettopp fordi det er så dritalt varmt, og fordi halvparten av oss sliter med ettervirkninger av antibiotikakur for borelia. Medisiner som setter ned yteevnen og gir økt følsomhet mot sollys.

Dag 9: 19.6: San Jose – Carboneras: 46,8km.

Vi var pakket og klar og på veien like etter halv ni. Vi forventet at det skulle begynne å stige ganske fort, men det var ganske forsiktig. Vi tok frokosten på en åpen bar i Pozo de los Frailes noe kilometer oppi bakken. Flere enn oss var ute på litt sen søndagsfrokost.

Det klatret forsiktig videre til Boca de los Frailes. Der begynte et område med drivhus, og vi tok av i retning Los Albaricoques. Vi fortsatte på en landevei mellom svært små landsbyer med snill stigning til vi rullet ned til Fernan Perez. Der var det en bar på plass og vi fikk oss en drikkestopp. Landeveien gikk videre til vi kunne ta opp mot N341 som vi kunne følge helt fram til Carboneras.

Carboneras hadde et industrielt preg, med svære hauger som lignet bevokste slagghauger. Det kan det nok hende det var også, for vi fikk vite av servitøren på restauranten på stranda at det hadde vært et varmekraftverk som nå var lagt ned.

Vi hadde forhåndbestilt hostal i Carboneras, fordi veien videre involverte forsering av et fjell, og det ville vi gjøre opplagte og tidlig på dagen. Dermed fikk vi en hel ettermiddag og kveld som vi ikke helt visste hva vi skulle bruke til. Vi tok et bad, men det involverte både bølger og glovarm sand.

Om kvelden gikk vi tur langs stranda og gjennom en ganske søndagsstille by, men fant etter hvert en åpen og riktig livlig bar, Bar Felipe, på en plass. Felipe dominerte i grunnen plassen, siden det både fantes en restaurant Felipe og hotel Felipe der. Innhaveren selv gikk mellom bordene og underholdt gjester han kjente og kastet sprit- og vinflasker som servitørene måtte ta i mot. Det er første gang jeg har fått en hel makrellfilet som tapas. Men god underholdning.

Dag 10: 20.6: Carboneras – Aguilas, Murcia: 62,9km

Det stemte at klatringen kom med en gang og at den involverte å forsere en lite fjellovergang ved Sopalmo. Der oppe var det ingen vannhull oppe, men vi kunne hvile i skyggen en stund før vi rullet ned til Mojacar Playa. Der fikk vi oss frokost, og vi rullet videre strandnært fra det ene området likt det ande. Ikke spesielt sjarmerende i Andalucias østre ytterkant, for de som måtte vurdere besøk.

I Garrucha stoppet vi for å se om jeg kunne få meg et par langbeinte sykkelbukser. Det hadde de ikke, men Roar fikk kjøpt et sett nye pedaler. Greit å være føre var. Jeg ble guidet til en annen sykkelbutikk i La Vera, og der kjøpte jeg et par lette bukser med capri lengde. De dekker i hvert fall det rød utslettet jeg har fått på knærne. Denne dagen hadde jeg lånt de lange buksene til Roar og brukte langermet tynn genser, så det meste av huden var dekket. Ja, det er sykt varmt, men jeg blir bare kokt, ikke stekt.

Vera Playa har et digert naturistområde med strand og leiligheter. For øvrig virket det ikke særlig innbydende.

Vi stoppet heller for lunsj i Villaricos, der de hadde blekksprut og små klippfiskboller i digre rachiones. Videre var det småkupert langs kysten fram til Aguilas.

Vi var framme før klokka fem, men det kunne helt klart kalles en hel sykkeldag. Vi var glad for å ha hotell i byen. Denne gangen fikk syklene stå på handikapptoalettet, og der har de ikke vært før. Det var bystrand der som vi ikke benyttet oss av. Ellers, i den grad byen er kjent, er det for karnevallene sine. Det ble noen enkle, men ganske ok tapas for vi avsluttet dagen.

Dag 11: 21.6: Aguilas – Puerto de Mazarron: 59,8km.

Hotellet hadde frokostavtale med kafeen på hjørnet. Det funker veldig ofte mye bedre enn hotellfrokost. Man får friskpresset appelsinjuice og god kaffe. Vi var avgårde halv ti, og første stopp var Decathlon, der jeg kjøpte en langermet teknisk som garanterte faktor 50+. Da kommer det svært lite UV-stråling inn på den solømfintlig huden. Men den puster ikke akkurat heller.

Vi syklet nesten 20km langs kysten og gjennom melonåkrene før det begynte å klatre. Det var sykt varmt. I bunnen av bakken traff vi en liten familie fra Wien. De hadde syklet hjemmefra i mai, og hadde planer om å komme helt til Marrakesh! Bøyer meg i støvet for den tenåringsdattera som er med på en slikt c-moment –

Jeg har glemt å si at vi stort sett følger Eurovelo nr. 8 disse dagene. Denne gangen tar den oss opp til 400m høyde, før det falt ned til stranda på Puntas del Calnegra.

Der var det to strandrestauranter, og vi spiste på den første. Tomatene i salaten var garantert fra nærmeste drivhus, og i tillegg var det røkt bonito, som må være en stor makrellfisk av noe slag. Etter maten badet vi litt lenger nede på stranda. Det var mye stein og litt vanskelige forhold, så det var mer mas enn avkjøling. Etterpå bare det videre gjennom nok et drivhusområdet før den siste og svært tunge etappen inn mot Bolnuevo og Mazarron.

Det var fem kilometer med grussti som klatret opp og ned, også den en del av Eurovelo 8. Langs stien ligger den ene fantastisk stranda etter den andre, men for et slit! Jeg måtte dra sykkelen, og Roar måtte sykle vedlig konsentrert for ikke å velte. En av strendene var merket naturist, og der tok vi et godt bad. Det er et veldig spesielt område, når vi nærmer oss sivilisasjonen igjen kommer vi til Erosiones del Bolnuevo, som er veldig rart formet eroderte fjellformasjoner.

Vi er veldig slitne og tar en lang drikkestopp i Bolnuevo før vi sykler videre til Puerto de Mazarron. Der roter vi en del rundt før vi får rom på Hotel Bahia, som har utsikt til stranda og er et sykkelvennlig hotell. Når vi endelig har fått en veranda til kveldsbruk begynner det å regne! Det er jammen ikke mye, men det er sorten. Vi er uansett for slitne til å ha en hyggelig kveld, med eller uten veranda.

Dag 12: 22.6: Puerto de Mazarron – Cartagena: 36,9km.

Vi hadde frokost inkludert rommet. Det er ikke alltid en opptur. Denne hadde vond kaffe, vond juice, og klisset innpakket ost. Himmelen var knall blå igjen. Vi hadde sett veldig nøye på ruta i Naviki, og funnet ut at den gikk på grus når den var bratt, så den skulle vi i hvert fall ikke ta.

Det ble til at vi heller fulgte RM332, det samme gjorde Eurovelo 8. Det klatret forsiktig oppover til 352 m o h. Underveis var det en vannhull, med skygge for både oss og syklene. Det gikk faktisk helt greit. Så rullet det nedover igjen, og vi fulgte vei nr. 8 inn til Tallante, der vi fant «El buen descanco», med cruzcampo og god tapas.

Resten av veien inn til Cartagena gikk uten problemer. På plass inne i byen gikk vi for dagens meny med paella og flatfisk. Etterpå sjekket vi inn på NH Cartagena, og rom i sjette etasje. Syklene fikk stå på arkivet sammen med regnskapet for de siste årene. Veldig bra.

Vi skulle være turist resten av dagen. Først dro vi på museum, Refugiomuseo de la Guerra, som var en bunker fra borgerkrigen, med bilder og film fra bombingen av Cartagena. Det er ubehagelig å se hvordan forholdene for lokalbefolkninga da ligner på hvordan det er for byfolk i Ukraina i dag: bombene treffer sykehus og folk utenfor butikken, da som nå. Etterpå så vi på den romerske amfiteateret som er blitt fint restaurert. Det er mulig å gå opp trappene og se det ovenfra.

Det ble en tapasrunde i kveld. Det blåste faktisk litt kaldt, så vi satt inne fordi det var kaldt, en ny opplevelse. Lurer på hva morgendagen har å by på –

Kari