Så var det bare solkysten igjen østover til Malaga. Kanskje det aller første kommersielle Syden som Franco bygde for å skaffe valuta fra en verden som i det minste lot som de ikke likte han. Det må innrømmes at vi tråkka i vei med bange anelser. Vi ble overrasket over å oppleve at det var helt fint også i byer vi forventet det motsatte av. Heller ikke strendene var like håpløse alle sammen …

Rent sykkelmessig var opplevelsen blandet. Det ble alt fra kamikasesykling på motorvei og stuntsykling på hestetråkk til surfing på plankeveien og tråkling på en uendelig strandpromenade.

22.7: Estepona – Marbella: 40,4km

Vi startet dagen litt senere, fordi vi ikke hadde tenkt oss lenger enn til Marbella denne dagen. Frokosten ble tatt i gågata. Det kom flere folk bort og spurte om hvor vi hadde syklet fra og hvor vi skulle hen. Mange var bekymret for trafikken, og manet fram både blod og stygge fall på engelsk og spansk om hverandre.

Ja, det skal ikke påstås at dette er det best egnete området for sykkelturisme. Hovedveien langs sjøen er oppgradert til fire felts motorvei, men på ingen måte stengt for sykler. Alle andre veier går til resorter, enten på oversiden av motorveien, og da stiger de til himmels, eller på sjøsiden, men da er det gjerne ikke sammenhengende vei som kan følges. Så enten må vi hoppe fra side til side, eller vi må følge serviceveien langs motorveien, eller selve motorveien. Av og til dukker det fine sykkelveier opp av intet, og de kan følges en stund, så er de borte igjen, uten at vi finner ut hvor de kom fra eller skulle gå hen. Så ja, vi har prøvd de fleste alternativene.

Nedsiden av motorveien er klart den beste for da kan vi stoppe og bade. Det gjorde vi på Playa Costalito, og etterpå ble det lunsj på Pepes Chiringito. Denne gangen fikk vi bocheronene til salaten, men det ble en ganske liten lunsj likevel. Kanskje størrelsen på porsjonene også er mindre på Costa del Sol? Fra solsengene rundt chiringitoen er det mulig å bestille seg en pina colada i go-cup levert direkte. Charterhotellene ligger som en mur langs stranden, med direkte tilgang til en gangvei langs stranda, der den fins. Men det har jammen de syklende også –

Inn mot Marbella gikk det sykkelvei et stykke som vi kunne følge. Vi har ikke helt sikker på hvor sentrum var, da vi skulle begynne å se etter overnatting.

Vi rotet litt, og måtte bruke Google for å finne hoteller. Vi endte opp i en liten studioleilighet på Marbella Inn. Den var helt ok, selv om vi måtte dele rom alle tre. Leif klarte helt utilsiktet å prute den ned i pris også. Selv om det ikke ble mange kilometer denne dagen, var vi ikke framme før i halv åtte.

Etterpå gikk vi ut for å se om vi fant gamlebyen i Marbella. Det gjorde vi, og den var herlig ukommers. Vi spiste veldig god middag på en småhipp og litt dyr restaurant der.

De hadde to varianter craft beer fra La Catarina i Marbella, som begge var gode. Særlig den jeg drakk som var litt mindre alkoholsterk.

23.7: Marbella – Fuengirola: 36,8km

Marbella Inn hadde frokostbuffet til en grei pris, så vi fylte opp for en ny dag i sola. Sykkelflaskene var fylt med iskaldt vann etter å ha stått i kjøleskapet over natta. Endelig skjønte jeg kjølefunksjonen på de overprisa sykkelflaskene våre – de er doble og fylt med en slags kjølevæske som fryser over null, altså i kjølskapet. Da holder vannet seg kjølig litt lenger. Den ruta Naviki hadde lagt opp for oss ville tatt oss opp til 500 m o h i Monte Elvira på veier som ikke sto på Michelin-kartet i hvert fall. Det var utelukket.

Vi fulgte derfor strandlinja så langt det lot seg gjøre, og prøvde å begrense oppholdet på og ovenfor motorveien.  Det gikk egentlig veldig bra. Sykling i strandsonen medførte et relativt tidlig bad på stranda med det urspanske navnet White Pearl Beach.

Da vi kom til Playa Calahonda, tok vi sjansen på å følge en liten grussti ned mot stranda i håp om å finne en vei langs. Og jammen dukket det ikke opp en fint tilrettelagt plankesti langs stranda! Den var så ny at den verken var å finne på Naviki eller på Google. Siden vi var sikre på veien var det tid for å spise. Denne gangen var det rikelig med salat til sardinene, som smakte alldeles utmerket.

Selv om jeg ved en feiltakelse fikk slått av trackingen til Naviki i tre kilometer, tror vi at plankeveien varte i nesten en mil, helt til vi nærmet oss innkjøringen til Fuengirola. Denne gang- og sykkelstien skal sikkert forlenges videre, men siden den henger «utenpå terrenget» tar det sikker litt tid å fullføre. Det er et godt og nødvendig tiltak som sikkert kan få ned den mildt sagt kaotisk bilkjøringen og fantasifulle parkeringen langs stranda.

En artig sak: vi møtte politiet syklende langs plankeveien og fikk tommel opp og «Buen Camino»! Til tross for sikksakking mellom gående, barnevogner og rullestoler. Litt senere tok de oss igjen og stoppet for å høre hvor vi kom fra og hvor vi skulle hen. Alltid fint å ha ordensmakta på sin side!

Vi stoppet en gang til og badet i El Faro da vi nærmet oss byen. Under lunsjen hadde raske Roar bestilt overnatting på hostal i Fuengirola, så ikke noe stress med å komme fram.

Vi kom fram i sekstida, og fant en ordentlig by bak strandpromenaden. Hostalen lå dypt inn i et passasje inn fra en smal stille gate, og var av den enkle sorten. Dusj på rommet, men do på gangen og kun vifte, og ikke air-condition.

Da vi skulle ut og spise om kvelden var den stille gata vår blitt til en travel restaurantgate, full av folk. En salig blanding av turister og innfødte, og mange tradisjonelle tapasbarer. Så vi fikk en hyggelig kveld, hvor det inngikk payayo ost, caracoles (bubbelur), Cruzcampo og PX i skjønn og uskjønn forening.

24.7: Fuengirola – Malaga: 34,4km

Det ble en ganske varm natt med bare den vifta. Mange av de andre gjestene på hostalet var ungdommer, og de lå med dør og vindu åpent for å få gjennomtrekk. Vi hadde bestilt frokost til den nette sum av en euro pro pers, men da klokka var ni måtte vi vekke hostaldriveren. Han dukket opp med håret til værs. Frokosten var helt grei, den, ingrediensene var fra billig-kjede, og det var selvbetjening, men absolutt litt å starte dagen på.

Vi var spent på om vi ville ha sykkelvei videre til Malaga, men det fikk vi nok ikke. Etter at vi var ferdig med strandpromenaden i Fuengirola bar det oppover på N-340. Fremdeles stor vei, men uten den tyngste trafikken. I Benalmadena tok vi av ned mot stranda og fulgte veien langs båthavna. Der stoppet vi og tok noe å drikke. Etterpå var det strandpromenade helt fram til vi var forbi Torremolinos. Da var vi nesten kommet til flyplassen, og hadde slalomkjørt mellom baderinger og familier fire i bredden i omtrent 8 kilometer.

Naviki hadde en rute som guidet oss over elven Guadalhorge på østsiden av flyplassen, som vi fulgte helt til vi var ute på strandpromenaden inn mot Malaga. Der stoppet vi på Chiringito Maria og spiste sardiner, fritert aubergine og reketortillas, før vi badet.

Vi var inne ved forhåndsbestilte hotel Trebol, like bak matmarkedet, i fire-tida. Målet for denne sommeren var nådd. Vi hadde informert hotellet om at vi kom på sykkel, men ikke vært så presise om at syklene også skulle bo på hotellet. Etter litt parlamentering og en del unnskyldninger fikk de lov til å stå på pauserommet til betjeningen. Nå skal vi hengi oss til noen sykkelfrie dager. De siste to dagene har vært ganske laid-back, så jeg tenker vi skal være godt restituert innen vi forlater solkysten.

Kari