Nu går alt så meget bedre

Fortsatt i burka, men ikke så mye lengre.

Ting har blitt litt flatere og definitivt lettere. Det er fortsatt varmt, men det er stor forskjell på 30-40 grader og 20-30+. Kari har blitt vesentlig mindre rød i huden, og hun har også etter hvert sluppet ut av «sykkelburkaen». Så bortsett fra et lite intermesso med et campinghelvete, går alt meget bedre.

Dag 13: 23.6: Cartagena – Los Alcazares: 61km.

Før flatlandet, slagghaug og pipe ved La Union.

Det var nesten synd å dra fra både det fine hotellet og den hyggelige byen. Vi fulgte N332 videre i retning La Union. I neste landsby stoppet vi og spiste frokost, den sedvanlige med cafe con leche, friskpresset appelsinjuice og tostada med tomat, olje og salt. La Union er en gammel gruveby omgitt av slagghauger. Senere oppdaget vi at det hadde vært mulig å besøke en av de gamle gruvene som var blitt museum. Fra museet dagen før visste vi også at gruvedriften har vært viktig for økonomien i området under republikken.

På vei til stranda.

Etter La Union tok vi RMF43 til vi kom til motorveien ut til La Manga. Der måtte vi over på en grusvei langs veien og senere langs melonåkeren. Fra Mar del Cristal og videre til Las Salinas var det sti først til stranda og så langs stranda. Vi så flamingo ute i saltbassengene.

La Manga er en «tarm» med land mellom Mar Menor og Middelhavet som er kraftig utbygget med usjarmerende blokker og det som nå pr. slutten av juni virket som overetablering av restauranter og spisesteder, der det kun var noen få bord opptatt. Men på den positive siden: det var sykkelvei hele veien.

La Manga, idyll på tarmen.

Da vi kom til stedet La Manga gadd vi ikke å sykle videre utover «tarmen» for å se mer av det samme. Vi snudde og syklet samme vei tilbake. Egentlig ville vi dratt til Cabo de Palos, der «tarmen» starter, som skal være et trivligere sted og ha fint badevann, men vi fant ingen sykkelbar vei dit.

Grumsete, langgrunt og varmt.

Vi tok lunsjen på stranda på vei tilbake, og fortsatte RMF54 langs Mar Menor. Det blåste motvind, og veien gikk slik at vi ikke så stort av vannet. Det siste stykket inn mot Los Alcazares gikk på N332. I Alcazares fikk vi rom på hyggelige Hotel Christina i den sørligste ende av denne langstrakte byen. Vi gikk straks ut for å prøve badevannet i Mar Menor. Det må vel sies å være turens dårligste til nå, grumsete, langgrunt og varmt.

Los Alcazares er nok ikke områdets største turistmagnet, men vi hadde en hyggelig kveld der med god latinamerikansk mat på uterestauranten rett ved siden av hotellet. Matserveringen startet klokka 8, og da kom det en gjeng med mange bæreposer som ble båret inn. Etter hvert ble det ganske fullt av folk og god stemning. Jeg fikk mer enn jeg orket å spise av kylling med ris, bønner og stekte bananer.

Dag 14: 24.6: Los Alcazares – La Marina: 64,4km.

Sårt tiltrengt ved Dehesa.

Etter frokost i andre enden av byen fulgte vi stort sett den oppsatte ruta videre. Den var ganske smart lagt opp, siden vi enten fulgte sykkeltrase langs N332 eller småveier utenom. Dette området er veldig utbygd, og trafikken på N332 er voldsom. Da er det godt at vi har Naviki som kan vise vei gjennom gaumet, og det klarte hun utmerket! Etter en drikkestopp ved Dehesa var vi brått inne i Torrevieja. Uten at vi fant ut hvor huset til Tom Runar var! Men ruta har på et vis gått forbi der. Tror jeg.

Cabo Cervera.

Gjennom Torrevieja gjorde vi som Naviki sa, og hun tok oss rett gjennom byen. Etter byen fulgte vi stranda til Cabo Cervera, der vi så at det var mulig å ta et sandfritt bad, for der var det badetrapper fra klippene. Vi droppet restaurantene med hvite duker og biler i kø utenfor, og fant en kafeteria med helt ok mat ved stranda.

Første og siste (?) camping.

I et anfall av overmot fant vi ut at vi skulle finne en campingplass med nærhet til strand. Roar mente at han hadde funnet en som var nær en nakenstrand. Dermed endte vi opp på et campingsrestort med badeland der «todos al mundo» var med barna sine.

Slett ingen nakenstrand.

Ikke et godt valg siden det viste seg at det slett ikke var noen nakenstrand der, bare veldig mange spanske familier som hygget seg høylytt til langt på natt. At camping er dyrt i Spania vet vi fra før, men at det skulle koste det samme å bo i eget telt som på hotellet dagen før, var drøyere enn jeg kunne ha sett for meg! Så blir det camping igjen, så tror jeg det er fordi vi blir nødt –

Dag 15: 25.6: La Marina – Alicante: 37km.

N332 gjennom saltbassengene.

Vi klarte faktisk å få sove. Da vi hadde fått helt utmerket frokost litt lenger bort i veien, var vi klar for å legge opplevelsen bak oss. Vi fulgte N332 videre gjennom saltbassengene, siden ruta langs sjøen så ut til å være en sti på stranda.

Vi fikk bæde drukket og bada.

Videre fulgte vi den oppsatte ruta i Naviki som fikk oss greit gjennom Santa Pola og videre. Like før Alicante fikk vi både drukket og bada. Vi hadde forhåndsbooket hotell, som vi fant greit fram til og var framme før kl. 14.

Resten av dagen brukte vi til: å spise en utmerket lunsj med blåskjell i vinagrette og sprøstekt småblekksprut ved en hyggelig plass med store trær, å vaske klær på et myntvaskeri, å rusle rundt i gamlebyen på leiting etter heisen opp til Castillo de Santa Barbara – hadde vi hatt med kartet, hadde vi visst at den gikk fra stranda – og så ende opp med vin og tapas på den samme plassen som vi hadde lunsj.

Kveld i Alicante.

Et stort pluss for mat i Alicante. En pussighet: vi bestilte bacalao gratinert med hvitløk og honning, og fikk ikke klippfisk, men torsk som flaket seg nydelig. En fint komponert rett, som vi antar er en spesialitet her, siden vi har sett den på andre spisekart også. Jeg kunne ikke dy meg, men måtte spørre hvor torsken kom fra: «De Norvega -»

Kari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s