På brua til Portugal
Vi har aldri blitt stoppa, og langt mindre avkrevd dokumenter, ved ei eneste grensepassering eller av noen myndighet noe sted. Det er bare overnattingsstedene som spør om pass, og de har vi lært oss å håndtere. Likevel skrur det pulsen litt opp å skulle dra inn i et nytt land på ulovlig vis. Les videre
En galisisk stabbur til å tørke f eks mais i (de har den i Portugal også))
Det er faktisk en sann svir etter hvert å slippe pilegrimsleden og alt institusjonsmakeriet knytta til den. Sjøl om vi trudde vi var ferdige med skjell, pilegrimsmenyer, pilegrimsrabatter og turgåere i mer eller mindre merkelige kostymer, støter vi fortsatt på dem til tider. Det viser seg nemlig at det går en tilsvarende Camino fra Portugal til Santiago, forskjellen er at vi ikke følger den. Vi er fortsatt illegale, men ved stadig bedre mot. Les videre
En illegal drikker morrakaffe i herberget
Uten gyldig legitimasjon er det ulovlig å oppholde seg i Spania. Eneste gyldige norske legitimasjon er pass. Det har ingen av oss, Kari har bankkort og Roar ingen ting. Men hva er vel egentlig et pass annet enn nasjonalstatens svøpe og et middel til selektering? Les videre
Porto
Svært stolte og ganske slitne har vi tatt inn på pensjonat i Porto, 121 dager og 7664,5 km etter at vi starta fra Hellerudveien. I kveld skal vi feire, i morra skal vi være turister, i overmorra drar vi med tog til Lisboa for å få nye pass. Etter det skal vi feriere, kanskje drar vi på sykkeltur…
Dette var bare for å si ifra at vi er framme. Detaljene kommer i kronologisk rekkefølge som vanlig. Petimeter er vi fortsatt sjøl om vi er framme.
Kari&Roar
Et av to bilder – ei spansk kobling
Omsider kommer historia om dagen da ting gikk galt, og vi til slutt havna på kirkas sovesal. Les videre
Energiproduksjon langs pilgrimsleden
Hvordan vi klarte så lange dagsetapper i den fryktelige motvinden, står for oss som et under. Kan det ha sammenheng med at vi er på pilegrimsveien? Les videre
En slakter fra Ems og hans muldyr på vei over Pyreneene
Å sykle over Pyreneene blir litt lettere for hver gang. Det var jo bare svært varmt og svært bratt, så var vi over. Mer slitsomt var terrenget bak som gang på gang førte oss til nye dumper og humper, mest som en evig gjentagelse av seg sjøl. Les videre
Vi fortsetter reisa
Før eller seinere må noe gå galt på ei reise som vår. Det skjedde for to dager siden. Heldigvis har vi ikke tatt skade hverken på kropp eller sjel, skadene er reint materielle.
I byen (fillestedet) Sahagún stoppa vi på et albergo for å spise is. Der ble styreveska til Roar med begga passa, lommebok med to kredittkort, kontanter, den stakkars mannens briller og alt fotoutstyr rappa. Vi prøver å legge det bak oss, men kanskje kommer det litt flere detaljer når vi kommer hit i kronologien.
I denne omgang vil vi bare takke et reiselag fra Karmøy, sokkelen og deromkring som stilte opp med trøst og praktisk bistand når vi trengte det mest. Roar skyller dem fortsatt un cafe solo y Veterano.
Det har vært et par litt tunge dager, men vi har bestemt oss for å fortsette til Santiago og Porto som planlagt om ikke tilværelsen uten pass blir for vanskelig.
For øvrig runda vi 700 mil i går. I påvente av mer snacksy detaljer kan dere lese om reisa vår ut av Frankrike, den har vi alt posta.
Kari og Roar
Ilandstiging i Archacon
Så er vi aleine igjen. Litt vemodig, men vi gråter ikke for det. Hvem kan vel gråte når vi sykler med badestranda rett til høyre for oss nesten hele tida? Les videre
Cap Ferret
Oppholdet på odden ble fem dager sammenhengende sosialisering. Om vi sjøl kanskje er litt ute av trening, var vi hele tida omgitt av andre som behersker dette til fingerspissene. Det ble også fem dager hvor hestene stort sett fikk stå i ro, sjøl om vi ikke helt greide å avstå fra å sykle. Les videre
To på tur 