Rullende landskap i pastell, fint men litt trøttende i lengda.
«Oppover bakkane og nedover bakkane gjekk det», akkurat som i boka om gravemaskina Gunda (ref. K. Fløgstad(oversatt(?)): «Gunda Gravemaskin»). Så langs en kanal, da gikk det bare nedover.
Det ser ut til å løse seg med bankkortet mitt, men ikke uten en del drama. Plan A var å benytte seg av kontakter i bryggeribransjen, vi skulle jo likevel innom bryggeriet i Rehinfelden utafor Basel. Jeg sendte mail til Patrick som jeg kjenner gjennom jobben (og som hadde lovd oss omvisning på bryggeriet) og spurte om vi kunne få kortet sendt til han. Neste gang vi hadde nett lå det et autosvar og venta. Han er tilbake på jobb 9. juli, med andre ord ei stund etter at vi har sykla gjennom Basel.
Der røyk ikke bare kortløsninga, men også turens tredje pilgrimsmål – bryggeriet. Når første pilgrimsmål (Ruhr) floppa, og andre (Marx-museet) var politisk på tryne, var dagen helgrå. Pilgrimsmåla er det lite å gjøre med, men jeg vurderte (og gjorde visse sonderinger) å be DeFacto om hjelp med bankkort-problematikken.
Det viste seg imidlertid at Patrick er en ansvarsfull mann som leser jobb-mail sjøl om han har fri (det gjør ikke jeg). Neste gang vi hadde nett lå det svar om at mannen som var noen uker i forsvaret (repp? (trudde ikke Sveits hadde forsvar?)). Det var likevel bare å sende kortet, så skal han ordne så vi får det. Det har Aslak ordna, så om omvisninga henger i en syltynn trå, ser bankkortet ut til å være fast fisk.
Roar
Pensjonsdemo i Metz
24. juni hadde tydeligvis CGT aksjonsdag. Vi merka det først i Thionville hvor de spilte musikk fra høytalere og delte ut løpesedler for eller mot et eller annet. I Metz ramla vi over en demonstrasjon som ville fått fugleteller’n til Arne til å smelte. Noen kamerater fra PCF kunne fortelle at det dreide seg om pensjonskamp også her.
Hello, this is Radio Luxembourg!
Det er et lite land, det lar seg greit sykle fra nord til syd på en dag. Det er pent der, og folk er hyggelige og velvillig, og snakker ganske rart. Dette er land vi anbefaler å besøke, til tross for at vi hadde en ordentlig uflaksdag der. Les videre om havarert trille og hovedstaden vi ikke kom oss inn i.
Tomt glass i Reil, von Heissen Steiin var aldri i det.
Dette skal handle om kjølige og våte dager langs Mosel. Takk til Bjørn som tipsa om vanntette pakksekker fra Thailand, trille-bagasjen har holdt seg tørr. 20. juni var siste gang ulltrøya var i bruk. Takk til Merethe som snakka lenge og varmt om Devolds tynne ull. Nå er vi i Frankrike og regnet har vi nesten glemt.
At Nederland er et land av syklende kan vel neppe sies å være en særlig original observasjon. Likevel kan man ikke la være å undre seg over, og være imponert over, hvor veltilpass de er på sykkelen. Det virker nesten som om sykkelen er et ekstra organ. Amsterdammerne kaster seg ut i trafikken med en hånd på styret og mobilen mot øret. Hvis det regner sykler de med oppstått paraply, gjerne i lang frakk eller høyhelte sko. Kjører du ikke fort nok eller kaster deg raskt til høyre når de kommer bakfra, bruker de bjella. Det er gjerne ett barn foran og ett barn bak. Enten det skyldes en buddhistisk holdning til egen forgjengelighet, eller medfødte sykkelferdigheter, så ser man knapt nok en sykkelhjelm på noe hode, og i hvert fall ikke noen refleksvester eller andre pingle-effekter. Det er hele skoleklasser av seks-syvåringer på tur med læreren foran – fremdeles ingen hjelmer. Av og til kommer det en pensjonist opp på siden av deg når du kaver i motvinden, og selvbildet vakler, helt til man hører lyden av hjelpemotoren som er på noen sykler som drahjelp. Les videre
Kveld ved Rihnen
Industri sett litt på avstand fra andre sida av en åker
Vi hadde forventa at Rhinens nordlige del og Ruhr-området skulle bli ei reise i et levende industrilandskap. Det var faktisk et av de områda på turen vi hadde sett mest fram til, så det ble en nedtur da det viste seg at vi ble tråkkende rundt i åkrer, parker og småborgelige boligområder. Som dere vil se etter hvert gikk det slett ikke bedre da vi aktivt forsøkte å oppsøke industrien og industrihistoria.
Dag 22: 11. juni: Leersum – Wissel, Tyskland: 106,9km
Gammel bru over Rhinen
Svaret kom etter telefon med Sparebank 1: jo, det var nok de som hadde sperret kortet. Grunnen var ikke som man kunne tro, overgrep i den kriminelle metropolen Amsterdam – men skimming på Esso-stasjonen på Tveiten før vi forlot landet! Heldigvis hadde ikke kontoen blitt misbrukt, men fordi kortet var blitt brukt der innenfor den kritiske perioden, måtte kortet sperres, og nytt kort ville bli sendt hjem. Hjem? Dit skal vi ikke med det første. Hvordan det nye kortet skal komme til oss har vi ikke løst ennå, men vi har noen ideer. Altså har vi nå bare ett kort for uttak av kontanter, hvordan skal dette gå? Følg med, følg med –
Resten av Nederland viste seg å være skog, og enda kjedeligere enn første dagen i landet enda skogen gikk både oppover og nedover og til tider gjorde oss kortpusta. Vi fulgte rute 4 til Arnhem, rota litt og fulgte rute 3 nesten til grensa, men i stedet for å ta ferge fulgte vi regionale veier til Splijk. Da hadde det etter hvert blåst opp så medvinden var en sann fryd, sidevinden vanskelig og slitsom og sau og trillefiendlige ferist-passeringer kryssa vi Rhinen ved Emmerich og fulgte tysk rute 8 videre til campingplassen. Ruta var like dritt kjedelig som på nederlandsk side, men gikk ved trafikkert vei over jorder i stedet for gjennom skau. Campinginnsjekkingen var stengt, men cafeen der var åpen, og geleidet oss inn. Innenfor porten ble vi raskt tatt hånd om av plasshenviseren (”camping-hemulen”), som tydeligvis aldri går av vakt, og tilvist en plass tilpasset vårt lille telt. Tilbake til tysk orden, med andre ord.
Kari i Nederland – Roar i Tyskland
Vi er alt langt inne i Tyskland igjen, men denne gangen skal det handle om de siste – og til dels dramatiske – dagene i Nederland.
To på tur 