Etter to års pest-pause, var det endelig mulig å fortsette kyststien rundt den iberiske halvøya. Vi starta der vi slapp i 2019, i Malaga, og endte opp i Barcelona. Til sammen sykla vi 1481,3km, men brukte til gjengjeld hele 30 dager på turen. Temperaturen var sjelden under 30 grader en hel dag. På den andre sida var det heller sjelden den var over 40. Varmen var årsaken til at mange sykkeldager ble svært korte, og vi måtte krype innendørs ved lunsjtider. Her er ruta slik den viste seg å bli:

Og => her starter fortellinga om turen.

Veier og trafikk

Som vi har erfart tidligere i Sør-Spania, har de nest største veien veiene jamt over noe lavere standard med smalere skuldre og er noe mer trafikkert enn i nord. Vi forsøkte derfor å velge sykkelveier og småveier, noe som til stadighet førte oss ut i elendigheta i form av pukk, kratt og gjerder. I 2010 var vi plaga av mye knust glass langs veiene. Dette har vært mye bedre de siste åra, men etter hvert som vi nærma oss det rike øst møtte vi stadig mer søppel og glasskår.

Kart og navigering

Analogt er det fortsatt den grønne serien til Michelin som gjelder. Deler av strekninga, lengst øst i Analucia, er ikke dekka av serien, og andre deler, 148 og 149, valgte vi å greie oss uten. De analoge karta bruker de spanske (kastilianske) stedsnavna, men både Naviki og Google Maps bruker de lokale variantene valenciansk og katalansk. Denne politisk korrektheta, eller hangen til det føydale, er mildt sagt forvirrende. Det var også påfallende at skilting av stedsnavn når vi kom til og forlot steder, var totalt fraværende i Murcia og Valencia. I Catalonia kommer skiltene tilbake. Bortsett fra søppel og knust glass er i det hele tatt Catalonia veldig ordentlig (og litt kjedelig).

Naviki var til uvurderlig hjelp denne gangen. Om vi hadde greid oss uten, så hadde det vært med mye besvær, særlig ut og inn av byene. Det var bare et fåtall ganger den lurte oss ut på ville veier, men da ble det til gjengjeld helt vilt. Fortsatt er veivalga kanskje i overkant trygge, slik at det blir  vel mange veier i ytterkant i stedet for gjennom steder.

Kollektiv transport med sykkel

Dette veit vi lite om siden vi hverken tok buss eller tog denne gangen. Vi går ut i fra at det fortsatt er slik at bare regionale og lokale tog tar sykler og at busser kan komme til å kreve en eller annen form for demontering og/eller emballering. For å fly hjem med syklene måtte vi krangle litt siden de ikke var emballert, men det løste seg. Imidlertid måtte vi av med forhjula for å få dem gjennom gjennomlysningskaskinen. De hadde hverken brudd eller forkalkning.

Gode steder å overnatte

Malaga: Vi vender stadig tilbake til Hotel Sur, et lite men svært sentralt, fredelig og hyggelig sted. Syklene får stå vederlagsfritt i hotellgarasjen.

Motril: Det er ikke så mange grunner til å dra til Motril. Det måtte være for å oppsøke dyktige sykkelreperatører eller for å bo på Hostal Tropical, som før var hotell, men som fortsatt er aldeles utmerket og har en like utmerket bar med god frokost rett over gata. Bilder tyder på at begge alltid har vært der. Det samme har nok vertskapet på hostallet som fortsatt sverger til penn og blåpapir og er svært detaljerte både i instruksjoner og anbefalinger. Likevel viser det seg at de har hjemmeside, vi mistenker en datakyndig yngre slekning eller nabo.

San Jose: Skulle du komme syklende den storslåtte, men krevende turen fra Cabo da Gata til San José, så ta inn på Hostal Sol Bahia. Fine rom, billig, hyggelig verskap og sentral plassering.

Benidorm: Eller rettere sagt i forstedet La Cala de Finestrad er det et funn av et lite hotell som originalt nok heter La Cala. Det har parkering i låst bakgård, bystrand rett utenfor døra, rom med havutsikt, usedvanlig hyggelig personale og en høydare av en frokost. Sjøl i turisthelvete finnes det jordbærsteder.

Jávea: Hipsterhotellet Triskel ligger i hjertet av gamlebyen, omgitt av gammel stein og rett over gata for matmarkedet. Trivelig dame som driver stedet, veldig fine rom og en fin bar som desverre var stengt siden det var mandag. Der fikk syklene stå.

Benifallet: Dette er ikke akkurat i turist-tråkket, men skulle du være på de kanter, så bli natta over. Det er en hyggelig by og aller hyggeligst er Hotel Restaurant Pepo og vertinna Joana.

Francàs: Camping Francàs er et jordbærsted. Det har en hyggelig og hjelpsom vaktmester. Hyggelig er også den tilsynelatende tyske dama som er sjef. Campingplassen har en velutrusta butikk og en god og hyggelig (italiensk) restaurant (med italiensk bemanning!). Best av alt er at de små telta plasseres nederst mot stranda, og stranda er riktig fin, den. Godt besøkt om dagen, men heller fredelig om kvelden og tidlig på morran.

Steder verdt et besøk

Nakenstranda i Almayate er stedet for oss som ikke liker vått badetøy eller finkorna sand i sykkelbuksa. Rullesteiner i stedet for sand, lett adkomst, fin parkering (som har begynt å koste) for sykkel eller bil, moderate bølger og god restaurant, gjør at den fortsatt hever seg en god del hakk over de fleste andre strender.

Almeria er fortsatt en like hyggelig by som i 2010. Alcazaba er det god grunn til å besøke, både i seg sjøl og på grunn av utsikta. Etterpå er det bare å tråkke rundt i gatene, spise, drikke og kose seg. Det går også an å oppsøke Jesus på en haug, men det gjorde vi i 2010, så vi sto over i år.

Cabo de Gate er verdt et besøk på grunn av det fasinerende landskapet, selv om det kreves sterk vilje og gode sykler for å sykle i det. Stranda og strandrestaurantene er heller ikke å forsmå.

Enda mer fasinerende er bergformasjonene og strendene langs kysten vest for Bolnuevo, like før Mazarron i Murcia. Vi har aldri sett noe tilsvarende.

Cartagena var en overraskelse. Veldig fint og hyggelig sentrumsområde med flott blanding av nytt og det som overlevde hard bombing under borgerkrigen. Interessant krigsmuseum, digert og velholdt romersk amfi og fullt av veggmalerier på vegger, murer og sjalusier.

Kysten vest for Alicante er tydeligvis forbeholdt de velstående og er dritbratt, småkupert og et sant helvete å sykle. På den andre sida er det lille rikmannsstedet La Coveta veldig vakkert og har en av turens fineste strender. Her valgte vi å brette ut sarongene på det eneste stedet på stranda som ikke egna seg for det.

Rismarkene rundt El Palmar er et vakkert og særprega skue, og stedet skal være paellaens fødested. Selve byen er stort sett en rekke med restauranter, og det både båtes og busses turister dit for å spise. Sjøl kom vi for tidlig til lunsj, og alt var stengt.

Naturreservatet Estang del Pujol med nakenstranda Platja de la Malladeta sør for Valencia, kan definitivt anbefales. Her har de klart å finne en fin ballanse mellom vern og tilgjengelighet.

Selve Valencia er prega av århundrer med velstand. Gamlebyen er ikke pittoresk og trang som spanske gamlebyer pleier å være, men prega av storslåtte bygninger, plasser og brede gater. Fasinerende er også det tørrlagte elveleiet som har blitt til Turia-parken. Den strekker seg fra vest til øst gjennom hele byen.

Ebro-deltaet er enormt og enda et fasinerende ris- og våtmarksområde. Her starter også Vias verdes del baix Ebre er en 100 km lang greenway som vi fulgte en halv dag. Gamle jernbanetraseer pleier å være heller kjedelig å sykle, men det var ikke denne! Den gikk i et fantastisk landskap, tunnelene var opplyste og den svinga innom flere små stasjonsteder. Anbefales på det varmeste.

Enkelte steder hvor vi ikke forventer noe som helst, viser seg å være svært spesielle. Gaudis fødeby, Reus, er et slik sted. Byen full av Art Nouvo bygg, og de mest severdige er nedtegna i et eget bykart og markert med snublesteiner. For å besøke  Casa Navàs, det eneste Art Nouvo huset i Europa med opprinnelig interiør, må billetten bestilles flere dager i forveien. Gaudi-sentret derimot var det bare å vandre rett inn i. Besøket der var en av turens høydepunkter, og vi kom ut igjen klokere og med bedre forståelse av tenkinga bak de snodige byggverka. Ettermiddag og kveld avslørte dessuten et yrende liv i bygatene og på uteserveringene.

Om du først velger å dra til Barcelona, kan det være godt å komme bort fra turisttrengselen i gatene og på strendene. Vi anbefaler å oppsøke turisttrengselen i høyda på Tibidabo i stedet. Der ser man langt i alle retninger og det er ikke pålagt å gå i fornøyelsesparken heller.

Det ble mange anbefalinger, men slik blir det når turen varer så lenge. Historia slik den ble fortalt underveis starter =>her.

Roar