Et av to bilder – ei spansk kobling

Omsider kommer historia om dagen da ting gikk galt, og vi til slutt havna på kirkas sovesal.

Dag 111: 8. september: Frómista – Bercianos del Real Camino: 75,2km

Dagen begynte begivenhetsløst ved at vi fulgte samme rute som pilegrimene, og spiste lunsj i en søvnig landsby. Ettersom vi har beveget oss framover caminoen er det blitt tettere med folk langs veien. Landskapet har ikke endret seg vesentlig, det er vidt og relativt flatt. Det er omtrent 800m over havet, og det dyrkes korn. Kornet er høstet, og gulbrun stubbmark står igjen.

Det andre bildet – samme koblingsboksene

Sahagún er en middels stor småby, og vi syntes tida var inne for is så vi stoppa ved et albergo med bar. Mens vi spiste var styreveskene våre under bordet som de pleier, men så var Roars plutselig borte. Panikken bredte seg raskt, også til ansatte og gjester ved albergoet. Styreveska inneholdt begges pass, lommebok med master- og visakort, sertifikat, og kontanter, briller, telefon og kamera med objektiver og blitz.

Roar fikk omsider kontakt med det lokale Guardia Civil ved en ung mann som trodde han kunne snakke engelsk, men uheldigvis tok feil. Heller ikke en gjest og en ansatt ved albergoet som fulgte med for å hjelpe og passe på at alt gikk riktig for seg, snakka engelsk. Hele seansen tok definitivt sin tid, men en form for anmeldelse ble det da til slutt.

Samtidig venta Kari på resultatet og Roar ved et hostal i neste landsby, Bercianos del Real Camino. Hun hørte plutselig en rekke relativt høylydte stemmer som utvilsomt snakka norsk på en sørvestlandsk måte. Det viste seg å være et reisefølge med ulik tilknytning til Nordsjøen hadde tråla caminoen år etter år under kyndig ledelse av sjømannspresten Arvid. De stilte opp med stor sympati og trøst. Da Roar omsider kom, fortsatt uten styreveske og utmatta etter møtet med myndighetene, stilte de også opp med kaffe og Veterano.

Det hele hadde tatt så lang tid, og vi var så mentalt slitne at det var umulig å dra videre. Fortvilelsesspiralen tok enda et par omdreininger da det viste seg at reisefølget fra sokkelen hadde lagt beslag på alle romma på hostalet, slik at det ikke var plass for oss. Vi tusla trøstesløst videre til det lokale albergoet, som blir drevet av kirka. Først ble vi vennlig men bestemt avvist fordi vi mangla pilegrimspass. Det mangler vi fordi vi ser på oss sjøl som turister, ikke pilegrimer. Vi gikk særdeles slukøra ut i tussmørket og lurte på hva vi skulle gjøre nå. I mellomtiden hadde det tydeligvis gått noen runder mellom formalisme og kristen nestekjærlighet inne på albergoet. Formalismen tapte og vi ble henta inn igjen. Overnattinga var gratis, men det ble ikke lagt skjul på at det ville settes pris på en donasjon.

En smule lettere til sinns men fortsatt ganske fortvila, rusla vi tilbake for å spise middag på hostalet som ikke hadde hatt en stall å tilby. Det gjorde vi fordi vi syntes det var for drøyt å ta for seg av gratis suppe, og fordi vi trengte mer hjelp fra reiseselskapet. Presten som også var spanskkyndig skulle hjelpe oss med å ringe Guardia Civil og supplere med opplysninger som mangla i anmeldelsen.

God mat og vin hjalp heller ikke stort på humøret. Vi gikk tilbake til det kirkelige herberget hvor det ikke var rom for oss på de to store sovesalene, en for hver type kjønn. Vi ble derfor plassert på et firemannsrom sammen med ei slovakisk dame og en ung syklist. I det hele tatt var det litt som å overnatte på en av turistforeningens hytter i høysesongen.

Begge