En galisisk stabbur til å tørke f eks mais i (de har den i Portugal også))

Det er faktisk en sann svir etter hvert  å slippe pilegrimsleden og alt institusjonsmakeriet knytta til den. Sjøl om vi trudde vi var ferdige med skjell, pilegrimsmenyer, pilegrimsrabatter og turgåere i mer eller mindre merkelige kostymer, støter vi fortsatt på dem til tider. Det viser seg nemlig at det går en tilsvarende Camino fra Portugal til Santiago, forskjellen er at vi ikke følger den. Vi er fortsatt illegale, men ved stadig bedre mot.

Dag 117: 14. september: San Marco – Pontevedra: 74,8km

Pilgrimmer i kø i Santiago

Vi følger med strømmen inn til den store katedralen i Santiago de Compostela. Det er folk over alt, både pilegrimer og turister som skal se på pilegrimene. Foran katedralen er det en kjempelang kø av dem som skal inn og få stemplet kortene sine. Vi feirer ikke at vi har kommet fram, for vi skal jo videre. Vi går fra bokhandel til bokhandel til vi har funnet et kart over Galicia, slik at vi kan finne en vei sørover mot grensa og Porto.

Så bar det ut av byen langs 841 sørover. Det første stykket var en lang trafikkert oppoverbakke, men etter hvert viste det seg å være en kupert men ganske fin vei gjennom galisisk landsbygd med vindruene ”på klessnor”. Vinstokkene er bundet opp på vinklete stativ slik at de danner en pergola, der drueklasene henger under i ly av bladverket. Kanskje er hensikten å beskytte mot sterk sol eller vind. Det ser helt annerledes ut enn vi har sett tidligere på vår vei gjennom Europa.

Veien videre er 2008 til Cuntis og Caldas de Rei. Roen har senket seg nå som vi har forlatt pilegrimsveien. Det er i grunnen godt å slippe oppmerket sti. Dessverre må vi av og til ut på veier som er mer trafikkerte enn vi synes er trygt. Fra Caldas de Rei til Pontevedra må vi følge 550, og den er slitsomt trafikkert. Vi er sent framme i Pontevedra, men finner hotell på vei ut av sentrum. Vi er slitne, og orker ikke annet enn å spise på hotellet.

Dag 118: 15. september: Pontevedra – Tui: 86,1km

Vigo

Hotellfrokosten gir oss heldigvis litt å gå på, for vi må fortsette på 550 og senere på 552 mot Vigo. Den siste biten inn mot Vigo gikk på en mindre vei. Vigo er en ordentlig by med skipsverft og en lukt av fisk gjennom hele byen. Lukt fra brygger og kai og lukt fra alt som gjøres i stand på alle fiskerestaurantene. Vi spiser lunsj på en andalusisk restaurant (helt utilsiktet) og får kjempegod innbakt ”dogfish”, som vi oppsummerer at må være den nest beste fisken vi har fått på turen. Vi smaker galisisk hvitvin basert på ribeira.

Ut av Vigo og videre sørover går det an å følge kysten. Det er gråvær og småregn, og strendene er nesten folketomme. Men det er veldig fint der, absolutt et stykke Spania å besøke på nytt. Ved A Ramallosa svinger vi bort fra kysten og følger 343 til Gundomar og videre mot Tui, som er siste stopp før grensa til Portugal. Etter Gondomar klatrer det en hel del, men veien er fin og lettsyklet, og faktisk uten plagsomt mye trafikk.

Det er ikke mange overnattingsmuligheter i Tui, men hotellet vi finner her har alt man kan ønske seg. Vi markerer en (foreløpig?) farvel med Spania med noen gode tapas hengende i en bar lenger nedi gata. Tilbake på hotellet begynner vi siste mulighet til å smake lokal hvitvin basert på albariño. Tror vi var enige om at ribeiraen var best. Vi kan se over til Portugal fra vinduet på hotellrommet, og er klar for et nytt land.

Kari