En illegal drikker morrakaffe i herberget

Uten gyldig legitimasjon er det ulovlig å oppholde seg i Spania. Eneste gyldige norske legitimasjon er pass. Det har ingen av oss, Kari har bankkort og Roar ingen ting. Men hva er vel egentlig et pass annet enn nasjonalstatens svøpe og et middel til selektering?

Dag 112: 9. september: Bercianos del Real Camino – Villadangos del Páramo: 77,1km

Morrastemning på caminoen

Vi ble vekket klokka halv sju etter en natt med urolig søvn. Jeg hadde gjenværende verdisaker trygt forankret i overkøya, men sov likevel ikke så godt. Man vekkes tidlig på det kirkelige albergo, for klokka åtte skal alle være ute på veien. Det er ikke en gang lyst når klokka er åtte! Men de serverte heldigvis mye svart kaffe med melk og brød fra i går med syltetøy. Jeg må innrømme at jeg et øyeblikk fortrengte alt det fæle som er blitt gjort i den katolske kirkas navn, og donerte en skjerv som takk for gratis losji. Vi var av gårde før klokka var åtte. Det var en kald morgen, og vi kledde på oss langt både oppe og nede. Men det var jo 850m over havet, og hanskene var allerede mistet fra før. Det var likevel en fin opplevelse når sola kom opp og skinte på pilegrimer og oss turister.

Campingdelikatesser

Med så tidlig start var vi i León allerede ved lunsjtider. Her tok vi noen telefoner, blant annet til de norske ambassadene i Spania og Portugal for å undersøke mulighetene for å få nødpass. Meldingen var den samme begge steder: siden pass er den eneste formen for gyldig legitimasjon som fins for nordmenn, er det å anbefale at det oppsøkes en ambassade for å få utstedt nødpass. Vi vurderte å endre reiseruta vår og dra direkte til Madrid, men fant ut at det beste for oss og turen vår, ville være å fortsette til Santiago og videre til Porto som planlagt. Siden vi også gjerne vil dra til Malaga og ha høstferie med familien Celius/Kalheim, må reisen fra Porto til Lisboa, der ambassaden ligger, foregå med tog. Lisboa har aldri vært på reiseruta, men dit må vi altså.

Det meste føltes bedre da avgjørelsen var tatt. Vi syklet ut av León og videre til Villadangos del Páramo, hvor det var campingplass med hyggelig bar. Mat måtte vi ta av forrådet i trilla, men det ble riktig hyggelig med posesuppe fra en Casino langs en fransk kanal, pølser og oliven fra fransk baskerland og vin fra Navarra. Vi sovnet litt lettere til sinns.

Dag 113: 10. september: Villadangos del Páramo – Ponferrado: 86,8km

Gaudi-palasset i Astorga

Vi syklet raskt inn til Astorga neste formiddag. Det var en hyggelig by med både katedral og et Gaudi palass, som inneholdt et pilegrimsmuseum – som vi ikke besøkte. Vi kjøpte nye briller til Roar. Etter lunsj begynte klatringa opp og over Montes de León. Høyeste punktet der var på 1505 eller 1515m, vi er ikke helt sikre. Når man ser utover der oppe fra ser det egentlig ikke ut som man er på et fjell. Hele høysletta ligger på rundt 8-900m, og haugene rundt ser passe runde og grønne ut. Men det gikk ganske bratt nedover. Vi stoppet med jevne mellomrom så bremsene ikke skulle bli for varme. I Molinaseca var vi nede på 590m over havet. Der var det ikke ledige rom i noen hostal, så vi fortsatte videre til Ponferrado, som hadde en middelalderborg midt i byen. Der fant vi hyggelig hostal med utsikt til borgen. Vi spiste tapas og hygget oss med baren nedenunder. Turen langs caminoen har bedret seg nå som vi har kommet bort fra høysletta med den evinnelige motvinden.

Dag 114: 11. september: Ponferrado – Hospital de la Condesa: 65,8km

Også galisere retter spanske skilt til eget språk

Det ble en rask kaffe før vi var på veien igjen. I Cacabelos ble det bocadilla-frokost. Villafranca del Bierzo hadde også middelalderborg. I likhet med dagen før kunne vi også denne dagen følge nesten samme trase som pilegrimene. Etter Las Herrerias begynner vi igjen å klatre oppover. Vi må nå følge N-VI, som går parallelt med motorveien. Den er svært bratt enkelte partier, og det er varmt. Denne klatringa fra 650 m opp til 1330m over havet er tøffere enn gårsdagens.

I den bittelille landsbyen Hospital de la Condesa stopper vi og tar en øl og en bocadilla i baren, som er full av pilegrimer, mens hønene går fritt omkring eller sitter i trappa ned til baren. Det kjennes ut som sykkeldagen har vært mer enn lang nok, så da Roar får Senoraen med hovne føtter i tale med sin ”camino-spansk”, ordner det seg med et rom ovenpå baren. Kveldsmat blir det også med kraftig linsesuppe og ”tarta de Santiago”. Disse to rettene er typiske for Galicia, som vi nå er kommet til. Suppa har gjerne biter av chorrizo, og kaka består for det meste av malte mandler, men er flat og myk og saftig. Vi sover godt i den friske fjellufta. Husene her er av stein, veggene innvendig også. Under rommet vårt, fra i rommet innenfor baren, høres klirring av glass og latter. Når folket fra veien er servert, inntar landsbyfolket baren sin og holder lørdagskveld. Bare rett og rimelig, det.

Dag 115: 12. september: Hospital de la Condesa – Palas de Rei: 90km

Morratåke fra vinduet i Hospital

Neste morgen var det tett tåke utenfor. Vi så pilegrimene gå forbi utenfor vinduet på rommet vårt. Datter i huset hadde en stri tørn med alle som kom forbi og skulle ha frokost. Inntrykket er at caminoen holder liv i den nordspanske landsbygda. Vi fikk kaffe med melk og en svær toast med syltetøy og smør. Så rullet vi ut i tåka. Den hadde lettet innen vi kom ned i lavlandet. Resten av dagen var passe småkupert sykling uten de store spenningsmomentene. Vi kan følge caminoen for det meste, og det har tetnet til med folk nå som vi nærmer oss Santiago. Vi overnatter i Palas de Rei.

Dag 116: 13. september: Palas de Rei – San Marco, Santiago: 64,7km

En forsmak på Portugal

Dagen etter innebærer mer begivenhetsløs sykling. Terrenget er fremdeles lett kupert, og vi følger for det meste N-547. Vi kunne med letthet ha kommet fram til Santiago den dagen, men vi vil heller campe i San Marco fem kilometer før byen. Vi er rett og slett slitne, og vi orker heller ikke å kjempe om innkvartering inne i byen med hordene av gående.

Campingen er helt ok, og har en hyggelig bar drevet av en portugiser. Vi stifter bekjentskap med portugisisk øl, Super Bock, som slett ikke er bock eller noe annet brunt øl, men god pils. Når vi forteller at vi er på vei til Porto, kommer han med en flaske portvin og skjenker en tawny på huset. Det er off-off-season på campingen, men vi inntar svømmebassenget og slanger oss på hver vår solseng med en bok den varme ettermiddagen. Roar skifter bremseklosser på syklene, og smører opp. Til alt overmål er campingens restaurant åpen, så det blir noen tapas på oss også. Egentlig må de vel kalles ”raciones” for det var svært rikelig.

Kari