På brua til Portugal

Vi har aldri blitt stoppa, og langt mindre avkrevd dokumenter, ved ei eneste grensepassering eller av noen myndighet noe sted. Det er bare overnattingsstedene som spør om pass, og de har vi lært oss å håndtere. Likevel skrur det pulsen litt opp å skulle dra inn i et nytt land på ulovlig vis.

Dag 119: 16. september: Tui – Barcelos, Portugal: 79km

Slo den en gang for lite?

Det var tåke ute da vi våknet. Vi fant raskt veien ut av byen, og krysset elva Minho. Så var vi i Portugal, nærmere bestemt i Valenca do Minho. Der kjøpte vi kart over Nord-Portugal. Det beste vi kunne finne å sykle etter var 1:300 000. Det har vist seg å gå fint. De fleste veier det er aktuelt å sykle på er med. Vi fulgte N201 til Ponte de Lima, og N203 og N204 videre til Barcelos. Det var godt veivalg, som førte oss opp gjennom frodige daler med vinproduksjon og fine små landsbyer. I et stort område før Ponte Lima hadde det vært skogbrann, og lenger nede mot elva Lima var det store granittbrudd og steinhuggervirksomhet. Tåka lettet utover dagen, og været ble riktig fint. Om ettermiddagen begynte vi å undre oss litt over at klokkene på kirkene vi dro forbi viste en time tidligere enn våre klokker. Etter hvert fikk vi bekreftet at det faktisk stemte – Portugal har tydeligvis ikke sommertid.

Vi overnattet i Barcelos, i et av den ganske store byens to hoteller. Det var integrert i et shoppingsenter, men hadde for øvrig det som trengs, og sjarme trenger vi ikke hver gang. Vi spiste middag på en lokal restaurant. Dagens fisk, som vi gjettet at måtte være berggylte eller en nær slektning på grunn av alle beina og det tykke skinnet. I Portugal får man automatisk tilbehør, det serveres ofte både poteter og ris, og gjerne salat eller kokte grønnsaker. Nordmøringen kan kunsten med å sortere fisk og bein, så våre tallerkener ble tomme. Verre var det for den litt forfina nederlandske dama på bordet ved siden av.

Dag 120: 17. september: Barcelos – Porto: 73,9km

Off season

Shoppingmallhotellet hadde buffetfrokost, og det er fint for syklister. I det hele tatt er det lett å merke båndene til Storbritannia når det gjelder mat i Portugal. Mer om det etter hvert. Vi satte kurs for kysten. Fra A Ver-o-Mar kunne vi følge veien langs kysten, og et stykke rundt Povoa de Vadim til Vila do Conde var det sykkelvei som fulgte stranda. Det er lange fine strender, og sikkert et ganske yrende liv der i sesongen. Nå åndet det ro og fred, og vi spiste en enkel lunsj på en kafeteria. Etter Vila do Conde ble det mer komplisert å følge kysten. Vi sleit oss fram på noe aldeles grusomme steinlagte veier mellom landsbyer, der vi aldri var helt sikre på om vi var på vei ut eller på vei inn. Eneste alternative vei inn til Porto var motorveien, så vi kjempet oss videre.

Da vi nærmet oss forstedene ble det bedre, og fra broa ved havneområdet Porto de Leixoes var det fin sykling. Det var faktisk sykkelvei fra Matosinhos, som er en gammel fiskelandsby, og inn til sentrum. Selve Porto ligger ved elveoset til elva Douro, og brer seg oppover svært bratt elvesider. Så det var et godt valg å følge først stranda og så elva inn til byen. Vi var framme før klokka var seks.

Utsikt fra fellesdassen

Nær det historiske sentrum av byen valgte vi det første og beste pensjonat vi fant i en sidegate. Ikke en stille sidegate, viste det seg, men en av byens mer ungdommelige bargater. Vi fikk et svært lite rom med bad på gangen, men det hadde wifi og frokost med skikkelig kaffe. Ekstra fornøyd ble vi da det også viste seg å ligge i nærheten av togstasjonen.

Vi startet oppholdet i Porto med å drikke en Super Bock og så et glass portvin. Så var altså målet nådd, og æren reddet. Alt etter dette er ren bonus. Vi var skikkelig turist, og spiste middag på en av restaurantene med utsikt over Douro med fisk og vinho verde.

Dag 121: 18. september: Opphold i Porto: 0km

Porto sett fra elva

Det ble en dag med høy turistfaktor. Vi kjøpte en dagsbillett som inkluderte sight-seeing-buss med ”hop-on – hop-off”, båttur på elva og besøk i et portvinshus, Calem. Porto er en by med veldig mange bakker, så sight-seeing-buss gjør at man slipper å gå oppover og nedover hele dagen. Men typisk nok for oss hoppet vi snart av for å finne først vin-museet og så vin-instituttet, så det ble likevel en del vandring. Vin-museet var en kun liten del av museet i Porto, og dreide seg mest om vinhandel, og gav oss egentlig ikke så mye. Vin-instituttet var stengt.

Portvinsfat i portvinshus i Porto

Båtturen var grei nok, men gikk kun et lite stykke utover og så innover elva for å vise fram broene. På besøket hos Calem var det en del å lære om de ulike typene portvin. Damen kunne fortelle at vinhøsten i Douro var startet for ti dager siden, noe tidlig i år. Vi fikk smake både hvit portvin og tawny. Vi kjøpte en flaske som er klar til å nytes denne jula.

Lunsjen spiste vi i Vila Nova, på andre siden av elva, der alle de store portvinshusene ligger. Der spiste vi en artig pølse som ble servert brennende ved bordet, god ost, klippfiskboller og deilig rugbrød.

Etter portvinhusbesøket var turistene blitt veldig slitne og orket ikke en gang mer sight-seeing-buss. Vi dro til stasjonen for å finne ut hvordan vi skulle ta oss til Lisboa. Etter å ha fått beskjed om at intercitytoget til Lisboa gikk fra en annen stasjon, litt unna sentrum, gikk vi til informasjonen for å spørre om det var greit å ta med seg sykler på toget. Det var det ikke! Den ellers ganske mutte unge mannen på informasjonen satte raskt opp en rute der vi tok ulike regionale tog, noe som medførte tre togbytter, der syklene kunne rulles inn i togvogna av oss selv. Da vi senere kjøpte billett viste det seg at det også var gratis å ta med sykkel på denne måten, men togreisa ville ta det meste av dagen.

Etter besøket på stasjonen måtte turistene hvile litt, før dagen ble avsluttet med et enkelt måltid uten kulinariske høydepunkter.

Kari