Cap Ferret

Oppholdet på odden ble fem dager sammenhengende sosialisering. Om vi sjøl kanskje er litt ute av trening, var vi hele tida omgitt av andre som behersker dette til fingerspissene. Det ble også fem dager hvor hestene stort sett fikk stå i ro, sjøl om vi ikke helt greide å avstå fra å sykle.

Dag 97-98: 25-26. august: Opphold på Le Truc Vert.

Damene på Truck Vert (før Ingrid velter drinken)

Dagene på Le Truc Vert hadde lange, hyggelige frokoster med fersk brød og godt pålegg. Vårt bidrag til forhøyet kvalitet var kaffekokeren og propanapparatet. Det var forfriskende med noen flere å utveksle erfaringer med.

Onsdag dro Roar og jeg inn til Cap Ferret for å se om det var mulig å få leid en bil med plass til sju, samt finne ut hvor vi burde ha bursdagsmiddagen. Leiebil ordnet seg greit, og vi bestilte en Scenic til fredag ettermiddag. Vi tråkket oss gjennom hele Cap Ferret (trodde vi), uten å se spor etter Tahiti Bar eller Hotel de Cap. Campingplassen var helt klart blitt nedlagt, for Boulevard de Camping endte nå i et nyoppsatt leilighetsbygg. I det hele tatt var det kommet opp mye ny og ikke videre sjarmerende bebyggelse i området sør for pieren.

Sjølutløst på Cafe Vert samme kveld

På vei tilbake oppdaget vi at det var en restaurant til, ved veien, Cafe Vert. Det ble også der vi spiste om kvelden, og fikk store mengder grillet kjøtt av ulike slag. Veldig godt.

Andernos-les-Bains

På torsdag fikk jeg kort, kaffe på senga og godteri i anledning min 51-årsdag. Roar, Marit og jeg syklet til Andernos-les-Bains, men Ingrid og Mona dro til Archacon.  Anledningen var at vi trengte mer campinggass og at Roar ville ha en ny teknisk trøye. Egentlig trodde vi at vi ville finne det i Arés, men der var det egentlig bare en rundkjøring. I Andernos var det mange butikker, men midi-pause, så vi fant verken det ene eller det andre. Men vi fikk oss god lunsj, og Marit fikk seg ny genser. Roar kjøpte en veske i bursdagsgave til meg. Den var akkurat passe stor, og matcher mitt ene gå-bort-antrekk. Vi syklet tilbake via Legé, hvor det heller ikke var stort å se.

Et bad før regnet

Vi stoppet og badet før Truc Vert. Det var vel egentlig en i overkant lang tur når man skulle holde seg i ro – Været begynte å ruske seg til mens vi var på stranda, og om kvelden begynte det å regne. Vi droppet planene om å gå på stranda og drikke vin og se på solnedgangen, og dro tilbake på Cafe Vert, som også viste seg å ha god moules frites.

Dag 99: 27. august: Le Truc Vert – La Cannon – Cap Ferret: 15,3km

Det regnet om natta, så vi måtte vente på at teltet skulle bli tørt før vi brøt opp. Det viste seg at campinggass hadde de i La Cannon, to kilometer fra Truc Vert – (Vi lot kaffekoker og gass bli igjen hos de som skulle campe noen dager til.) Hotell Le Fregatte var riktig hyggelig, med lyse rom med liten balkong og koselig frokostrom. Vi sjekket inn på alle tre rommene, siden flyet fra Oslo kom så seint.

Da vi kjørte ut av Cap Ferret i kveldinga fant vi heldigvis Hotel du Cap, der det alltid hadde ligget, litt lenger utover mot stranda. En ting mindre mistet av paradiset –

Flyet var i rute, og vi kunne plukke opp de siste tre gjestene til selskapet: Kaisa, Runa og Jan. Tapasbaren på pieren viste seg å være lenge opp, så det ble mat og drikke på gjestene. Riktig bra tapas var det også.

Dag 100-101: 28.-29. august: Opphold på Cap Ferret.

Kultureliten på tur til verdensarv

Siden vi først hadde leid en stor og god bil i tre dager starta bursdagsfeiringa med tur til et vinområde. Valget falt på St.Emilion fordi det er en verdensarv-by med fin gammel bebyggelse i tilegg til å være full av butikker med grom vin. Marit, Kaisa og Runa avslørte seg som kulturamøber og ville heller være igjen og bade og sole seg, men resten dro av gårde. Vel framme spiste vi lunsj, så på byen, og Jan og Ingrid kjøpte vin for en kald høstdag eller en god lammemiddag. (Nok en gang var det leit å ikke kunne kjøpe noe -)

Det viste seg at min bekymring for ikke å ha bordbestilling heldigvis var helt grunnløs. L`Escale viste seg å kunne dekke til oss da vi kom, og maten var faktisk veldig god! De fleste ville prøve den lokale østersen fra bassenget, servert på den måten som er typisk for området: med vineddik med sjalottløk og en liten feit pølse. Hvitvin fra Grave er det selvfølgelige lokale følget. Til hovedrett var det mye å velge i av både kjøtt, fugl og fisk. Roar hadde ønsket seg andebryst med rødvin fra Medoc, og det fikk han. Resten av selskapet gikk uten særlig mye rølp, og ble avsluttet som den startet, i baren ved siden av. Selskapets yngste fortsatte som de hadde innleda – med Pinacolada. Om det var den eller østersen som plaga Kaisa utpå natta skal være usagt. Sjøl om kvelden var litt kald så noen solbrendte frøs inn tidlig, og camperne fikk en vidløftig tur hjem, var alle enige om at det hadde vært en knakende fin bursdag. Det aller breieste smilet satt likevel i fjeset på bursdagsbarnet som fikk akkurat den dagen han hadde ønska seg. Bilder fra selskapet har vi omsider fått lagt ut på 50-års-sida.

Første dag som 50-åring fra morran av

Dagen etter var det tilstrekkelige aktivitetsnivå å tilbringe dagen på stranda. Byboerne, Kaisa, Runa, Jan, Roar og Kari avslutta det hele på restaurant om kvelden, Jan med store deler av en okse slik han hadde drømt om natta før og ei flaske som Montagny St.Emilion kan være stolt av. Siden alle andre skulle veldig tidlig opp for å dra til flyplassen, ble det en kort, men trivelig kveld.

Kari