Så kom regnet for alvor. Det regna i strie strømmer stort sett hele berg- og dalbanen til San Sebastian. Fordi vi var for våte og kalde til å få sett noe særlig av byen den dagen vi kom, ble vi i byen som er viden kjent for småmaten sin en dag ekstra. Det skulle vi ikke angre på…

15.6: Markina (Xemein) – Tolosa: 66,6km

 

Vi sov aldeles utmerket i sovesalen. Tror knapt nok vi merket at den tyske pilegrimen ga seg veien i vold i de tidlige morgentimer. Vi fikk frokost, pakket og så var vi også på veien igjen. Senere oppdaget vi at dette overnattingsstedet sto omtalt i reiseguiden vår som anbefalt. Anbefalingen kan bekreftes, veldig hyggelige folk og rommene er sikkert veldig fine. Plassen heter Intxauspe.

Første etappe gikk oppover dalen Etxeberri på BI-2636, bikket over kanten ved 360m og rullet ned til Elgiobar i regn. Vi søkte tilflukt i en bar og tok en øl og en kaffe. Det regnet litt mindre da vi syklet videre. Vi valgt en mindre vei, GI-3321 i retning Azkoitia. Høyeste punkt var Alto de Axcarate på nesten 400m. Hvorfor vi ikke sykler langs kysten? Fordi vi skal sykle kysten fra San Sebastian og vestover. For å slippe å sykle samme vei opp og ned har vi lagt en plan som går i daler og over høyder opp til San Sebastian. Det har vært en god plan, fint landskap og veier med lite trafikk. Landskapet er litt som Sveits egentlig. Og irrgrønt fordi det regner ganske mye i denne delen av Spania.

I Azkoitia er det tid for lunsj. Vi finner en bar i sentrum der vi ha utsikt til elva og våre parkerte sykler. Det bøtter ned, så vi tømmer pinxos-fatet der inne, og drikker kaffe i påvente av opphold. Til slutt gir vi opp og tar av gårde til tross for regnet. Det gir seg gradvis, og på vei GI-631 dukker faktisk Loiola opp med både kloster og gigantisk kirke. Vi stopper ikke, men bruker litt tid på å finne riktig vei ut av Azpeitia.

Den veien vi hadde tenkt å ta er merket med et rødt skilt på baskisk med en sykkel og et utropstegn, så det tar vi som en oppfordring til å ta den veien som er merket grønt som en del av en sykkelrundtur (GI-2634). Den følger elvedalen oppover og klatrer jevnt og trutt til Errezil. Etter Errezil klatrer det markant opp til Puerto de Irurburu på 550m. Like før høyeste punkt er det en mektig utsikt nedover i dalen. Så ruller det nedover til Tolosa, hvor vi har planlagt å overnatte. Regnet tiltar nedover dalen. Vi kommer dit i passe tid til å ta kvelden, og finner byens hotell med en gang.

Det er veldig deilig å komme ut av vått regntøy, og få rusle rundt i oppholdsvær i en hyggelig by. Tolosa skal være kjent for sine bønner, men vi antok at det var for tidlig på sesongen for bønner, og tok for oss av skinke og husets patatas fritas med saus av blåmuggost.

16.6: Tolosa – Donastia (San Sebastian): 39,22km.

En kort, men ganske kavete tur inn mot Donastia – San Sebastian med 190 000 innbyggere og en god del turister. Som alle større byer: omringet av motorveier. Men vi beit tenna sammen, og snudde hver gang valgt rute endte i en rundkjøring der alle valg var en motorvei.

Det første stykket ut fra Tolosa gikk nordover til Irura på en liten vei parallelt med motorveien. Derfra var det faktisk en sykkelvei fram til neste landsby, og på den måten krysset vi oss framover fra landsby til landsby ved hjelp av mitt litt gamle Michelin-kart og Google Maps som er hakket mer oppdatert. Etter Hernani klarte vi å velge relativt feil, men klarte å snu før motorveien. Ved Googles hjelp fant vi alternativer, og plutselig var vi så nær byen at det dukket opp egne sykkeltraseer. Straks mye tryggere, ja. Det viste seg at det faktisk er et veldig godt utbygd sykkelveinett i byen, så er man første i byen går det fint både å finne fram og føle seg trygg samtidig.

Før eller siden ville vi ende opp på strandpromenaden, tenkte jeg. Det stemte godt. Der både regna og blåste det. I grunnen hadde det regna en god stund, men å finne veien hadde høyere prioritet. Pension San Ignacio Centro, som var forhåndsbooket, trodde jeg at lå i gamlebyen. Det gjorde den ikke, det fant vi fort ut da vi fant turistinformasjonen. Men vi ble greit guidet til riktig sted.

Vi var ventet, pensjonsverten hadde allerede ringt og spurt når vi regnet med å være i byen. Da hadde vi stått midt mellom to motorveier og sett svart på det. Så det var ingen der når vi fant pensjonen, bak katedralen.

Men veldig snart dukket det opp en paraply med en ivrig liten mann under. Bagasjen ble båret opp, men syklene skulle nok bo på det andre pensjonatet han hadde. Men han skulle sykle sammen med oss dit, han skulle bare hente sykkelen sin. Etter en øl på cafeene ved siden av dukket han opp på en liten sykkel, og kjørte i rasende fart med oss på hjul gjennom byen. Syklene ble vel plassert i kjelleren på Pension San Sebastian. Etter å ha forsikra verten fire ganger om at alt var bra og vi var helt sikre på å finne veien mellom de to pensjonata, ble vi endelig overlatt til oss sjøl.

Vel tilbake på pensionen følte vi sterkt at det hadde vært en strabasiøs dag, vi var heller ikke fremmede for å løye’n til regnet ga seg litt. Vi spurte derfor verten, el jefe (som var tilbake etter sykkelutflukten) og resten av ledergruppen (en mann og ei dame) om det var mulig å bli en dag til der, for å få opplevd noe annet enn å sykle gjennom byen i vått regntøy. Det kunne vi, men da måtte det bli på den andre pensjonen. Ja, forsikret vi, vi kom til å finne veien. Det var jo bare greit siden syklene allerede bodde der – Da senket vi skuldrene og gikk ut på en ettermiddags-pinxos-runde før vi tok tidlig kveld.

Kari

17.06: Donastia (San Sebastian)

Neste morra var det opphold og været skulle bli stadig bedre utover dagen. Vi tok sykkelveskene våre og gikk gjennom byen til Pension San Sebastian, syklene våre og rommet for neste natt. Dette rommet var litt billigere enn det første. Det skjønte vi ingen ting av før vi prøvde sengene.

Etter å ha forsikra el jefe om at alt var bra, gikk vi til mathallen som ligger i en kjeller i et kjøpesenter. Der spiste vi noe smått før vi gikk på turistinformasjonen hvor vi fikk sykkelkart og kjøpeveiledning for camping-gass. Vi fikk heldigvis treff på gassen på første forsøk, en hulter-til-bulter-butikk over tre etasjer like ved pensjonatet vårt.

Etter det spiste og drakk vi oss gjennom dagen, vi besøkte Jesus som står på høyden Monte Urugull og har gjort det siden 1950, og vi rusla langsomt langs strandpromenaden.

Bade fikk vi imidlertid ikke fordi badebukser (som er obligatorisk på bystrender) og saronger lå i sykkelveskene på rommet..

Det ble enda en tidlig kveld etter en fin og lat dag i en veldig fin by.

Roar