Grenseovergangen

Så er det på tide å forlate Baskerland. Oppsummert er det et vakkert land med uvanlig hyggelige og hjelpsomme mennesker, men kanskje litt vel mye på nasjonalismekjøret for to gamle internasjonalister. Mulig det er uttrykk for motstand mot det spanske at det så godt som bare er dårlig nederlandsk (og enkelte ganger enda dårligere fransk) øl i kranene. Allerede når vi nærmer oss grensa til Cantabria blir ølet bedre. Så er det klart for særdeles kupert sykling vestover langs kysten.

22.6: Bilbao – Laredo: 72,81km

Om bord i dingleferga i Getxo

Før vi dro fra Begona var vi så lure å spørre mannen i resepsjonen (han som snakket meget vakkert engelsk) om hva som var den lureste veien ut i retning vest på sykkel. Han anbefalte sterkt samme veien som vi kom inn, for det går nemlig en gondolferge over elva ute i Getxo over til Portugalete på den vestre bredden! Vi hadde faktisk sett den da vi kom, men antatt at den kun tok folk, ikke kjøretøy. Det stemte ikke, den tok opptil seks biler av gangen.

Altså en lett og greit start på dagen. Fra Portugalete fulgte vi vannlinja videre på N-639 til havna i Zierbena, der vi tok noe kaldt å drikke. Vi fulgte en av de mindre veien til St.Juan de Muskiz og Pobena nede ved stranda, der vi spiste dagens meny. Dette ble også siste måltid i Baskerland. Roar oppsummerer Baskerland som et øl-messig ødeland, der de velger middelmådige nederlandske øl istedenfor spansk. Noen ganger er ølet også direkte dårlig eller mishandla. Når det gjelder pinxos så vil vel jeg si at jeg ikke møtte noen som kunne slå nylaget paella eller nyfritert blekksprut i Andalucia. Men nå har vi heller ikke oppsøkt gastro-pinxos heller. Dagens meny er ofte et veldig godt valg, og denne var helt utmerket.

Bad i Castro-Urdiales

Vi var på vei inn i Cantabria på N-634, og første stopp er Castro-Urdiales, hvor det bades. Kartet viser at den kommer til å svinge seg opp og ned på skiftesvis over- og undersiden av motorveien. Vi bestemmer oss for å gjøre unna denne klatringa sent på ettermiddagen. Det var ganske lurt, temperaturen var sval og trafikken grei.

Laredo

Vi kom oss helt fram til den snålt beliggende langstrakte byen Laredo, som ligger på en tunge med en lang, lang strand som langside. Byens campingplasser ligger ytterst på tungespissen. Vi velger den som heter noe med playa, i håp om kvelds- eller morgenbad. Den er virkelig fin og ligger mot et våtmarksområde som er naturpark. Den har strand, men den passer best for vadefugler. På campingen blir vi hilst velkommen av et engelsk par i bobil som kommer med kald drikke!

Det var en hyggelig camping, selv om kveldsmaten på kafeen var ferdigpizza. En fin avslutning på en varm dag og en god begynnelse på Cantabria.

23.6: Laredo – Santander: 75,46km

Morrastemning på campingstranda

Vi kjøpte frokostmat og spiste på stranda. Denne gangen var teltet tørt, men likevel surret vi så lenge før vi kom oss på veien at klokka ble elleve. Første etappe var rundt våtmarksområde på N-634 til Cicero og CA-241 til Santona.

Ansjos i Santona

Turen til Santona er egentlig en detour vi tar med vilje for å smake på ansjosen som byen er kjent for. På plass midt i byen får vi både smake og kjøpe. Den er virkelig helt spesielt god. Vi kjøpte med et par bokser, men ble litt betenkt da vi senere leste at den bare var semi-konservert og burde oppbevares kjølig. Rart det når den er i en hermetikkboks – Hmm, den bør nok testes ved hjemkomst før den serveres til gjester, ja.

På CA-141 traff vi ei dame som ville fotografere oss

Vi følger CA-141 videre fra Santona. Det er lettsyklet. Vi stopper og spiser lunsj med salat, morcilla og patatas i Galizano. Litt senere kan vi se over til Santander på andre siden av bukta, det gjelder bare å finne en sykkelbar vei inn mellom alle motorveiene. Ca-141 kunne vi følge til El Astillero, og derfra var N-635 greit fram til Muriedas. Derfra var alternativet N-623, som var ekkelt trafikkert. Heldigvis tok det ikke lang tid før vi fant sykkelvei inn til sentrum. Der lette vi først på måfå etter hotell, men fant turistinformasjonen, og begynte å sjekke ut nærmeste pension. Den var full.

Hostal Carlos III

Utenfor ble vi tilsnakket av en hyggelig dame som anbefalte en hostal ute i Sardinero, der strendene i Santander ligger. Dit kunne vi følge sykkelveien videre langs vannkanten, og fant Hostal Carlos 3 der damen sa den lå. Under over alle under: de hadde ledig rom med utsikt over stranda! Enda det var St.Hans, eller San Juan, som det heter her. Det var en veldig fin hostal, med veldig hjelpsom og hyggelig betjening. Så da ble det bad på oss, og tid til å slappe av og bli avkjølt etter en varm sykkeldag. Vi fulgte hotellmannens restaurantanbefaling, og det ble arroz negra på tallerkenen og rosado i glasset. Det var visst ikke noe bål på stranda.

Kari