Etter en lat dag i Donastia (San Sebastian) var været fortsatt bra og forma nyrekreert. Men vi skulle erfare at ingen ting varer evig, hverken vær eller energi. Vi lærte at til kystlinje å være er den baskiske særdeles kupert. Vi lærte også at baskiske badevakter er angstbitere. Vi så gult flagg på ei strand som får Limfjorden til å framstå som brådyp, og vi så det røde flagget bli heisa mer på bakgrunn av værmelding enn vindøkning. Alt dette betyr at vi kom oss i havet og at vi kom oss greit tilbake til Bilbo.

18.6: Donastia – Mutriku: 61,36km

Neste morgen har vi restituert tilstrekkelig for å ta til veien igjen. «El jefe» hadde forklart oss hvilken vei som var minst risikofylt ut av byen. Den gikk gjennom byen langs La Concha-stranda, opp til Monte Igeldo fra enden av stranda og videre over åsen (høyeste punkt 400m) og ned til Orio. Det var et godt veivalg, der det var flere syklister enn biler. I Orio spiste vi en tidlige lunsj.

«El jefe» hadde mente at det fantes en vei som kunne sykles fra Orio til Zarautz også. Vi spurte videre og fikk bekreftet at det var det, men det var bratt opp. Det var det jammen, det viste seg å være en del av caminoen videre til Deba. Det var 11% stigning, men trillemannen klarte den også. Været denne dagen er upåklagelig, sol, men ikke for varmt.

Fra Zarautz og videre via Getaria og Zumaia til Deba følger vi N-634. Det er ganske tung sykling selv om det går langs kysten, men trafikken er ikke problematisk stor. Alle strendene ligger i forbindelse med byen, og er tydelige surfe-strender med bølger som bryter. Vi lurer noen ganger på om de er ekte, eller om det er fylt på med sand fra Sahara, for det er påfallende at de er i byene. Men det er kanskje heller slik at byene er anlagt der det er naturlige havner. Mange av byene har åpenbart en fiskeflåte.

Mye folk har trukket til strendene om ettermiddagen. Lokal- befolkningen er sikkert glad for fint vær, og barn og ungdom bader og leker på strendene. I Deba er åpenbart hele sykehjemmet ute på lufting for det må vi forsere opptil fire rullestoler i bredden.

Fra Deba følger vi GI-638 til Mutriku, hvor det er anmerket at det er opptil flere campingplasser og badestrand. Mutriku ligger i en bakke, eller man kan vel si at byen er en bratt bakke. Vi finner bare en campingplass, i en bratt bakke på vei inn i byen. Der er vi telt nr. 2. Nederlenderne fant den før oss. Plassen har kveldssol og fin utsikt, og det viste seg å være en snarvei ned til stranda. Så da ble det endelig et kveldsbad på oss.

Byen var velsignet tom for turister. Vi fulgte damen på campingplassen sin anbefaling om en av restaurantene på plassen foran kjerka, som vi fant etter å ha gått litt oppover skråninga, men er usikre på om vi valgte den hun mente var best. Men maten var god, og vi ble mette. Tilbake fant vi også, og det var lyst nok til å finne veien inn i soveposen.

19.6: Mutriku – Gernika: 58,81km

Våknet neste morgen av regnlyd på teltduken. Bare litt forsiktig, men nok til at det passer å stå opp og koke kaffe. Vi får teltet ned før det blir så veldig vått. Altså, tidlig start på sykkeldagen.

Vi følger GI-638 videre til Ondarroa og BI-3438 til Lekeitio. Veiene svinger seg opp og ned i pene slynger, og trafikken er ikke særlig stor.

Det er ikke lett sykling her i Baskerland. Nå regner det ordentlig også, vi må inn i Ispaster og ta en øl, de har ikke startet lunsjserveringa ennå. I Ibarrangelu er vi blitt klissvåte når vi spiser en høyst forglemmelig menu del dia.

Så bærer det ut til kysten og Laida, der det fins en strand uten by, men også uten badevær. En og annen surfer ligger ute og dupper og venter på en bølge i gråværet.

Vi nærmer oss Gernika for 2. gang. Vi gir opp å finne hulene ved Santamamine, og tar inn til byen. Denne gangen drar vi rett til Museo de la paz. Det stemmer at det er et fint museum, som både har med seg byens triste skjebne under borgerkrigen, samtidig som den har fokus på konflikten om Baskerland i moderne tid. Men alt er tekstet på baskisk eller spansk i museet, og det er dumt å måtte gå rundt med trykksak på engelsk for å få med seg historien. Det var faktisk slik at Gernika ble bygget opp igjen med penger fra Franco. Det gjaldt også andre byer som ble ødelagt under borgerkrigen.

Vi koser oss med pinxos fra bar til bar om kvelden, og er sammen med lokalbefolkningen om gleden over at det er fredag kveld og at det har sluttet å regne.

20.6: Gernika – Sopelana: 60,88km.

Før vi dro fra Gernika måtte vi se den berømte eika. Den originale eika var det kun en stubbe igjen av, som var plassert inni et lysthus, slik at turistene skulle finne den. Hva som er greia med den eika skal vi finne ut når vi kommer hjem. Vi fulgte BI-2235 til Mundaka og Bermeo. Været er aldeles upåklagelig, så vi må stoppe og drikke øl og fylle vannflaskene i Mundaka og bare drikke øl i Bermeo. Det er jaggu bra for etter Bermeo går det svært bratt oppover.

Vi følger BI-3101 til Bakio, hvor vi først bader og så spiser lunsj. Det er bare så vidt vi får badet for det kommer en badevakt som først jager alle opp av vannet og så heiser det røde flagget. Til og meg jeg som er «pyse Nøff» følte meg ganske trygg med de bølgene, og surferne lå der og duppa uansett.

Det var bra at vi fikk både mat og bad, for det ble mer berg-og-dal-sykling videre på BI-3101 og videre på BI-3152 til Armintza.

Vi hadde sett oss ut en campingplass i Sopelana som mål for dagen. Dit kom vi etter enda litt mer opp og ned. Vi satte opp telt og konstaterte at det var litt lengre å gå til stranda enn vi hadde håpet. Derfor ikke noe kveldsbad. Vi spiste middag på campingens restaurant, hvor vi spiste dagens fisk som var lubia, og smakte veldig godt og ferskt, selv om den var på størrelse med de vi kaster ut på Møre.

Etter mat var sola gått ned, så da krabba vi i soveposene. Det hadde vært en ganske tøff sykkeldag. Den baskiske kysten krever hele syklisten.

21.6: Sopelana – Bilbao: 24,21km.

En sjarmøretappe inn til byen for å slutte ringen. Det ble brått veldig fuktig i lufta da sola gikk ned dagen før, så teltet var vått av kondens, så det tok litt tid før det tørka i sola. Derfor var vi ikke på veien før klokka var elleve. Vi var litt spent på veien inn til byen, men mente nok at hvis vi fant en sykkelbar vei inn til Getxo, så kunne vi følge sjøkanten og siden elva helt inn. Det stemte bra, det var faktisk sykkelvei mye av veien også, og lite trafikk fordi det var søndag.

Inne i byen var det desto flere folk. Det myldret av dem, og de var kledd i orange T-skjorter, der det sto noe på baskisk som vi ikke forsto. Vi prøvde å spørre hva det var som skjedde, og det nærmeste vi kom en forklaring var at dagen markerte det baskiske språket.

Vi kom fram til Begona i skapelig tid, og fikk kvittet oss med sykler og bagasje. Vi tok noe raskt å spise og rusla nedover elva til Guggenheim-museet som vi hadde planlagt. Det er akkurat så spektakulært både utenpå og inni som det går for å være. Inni er det dominert at en svær samling av Jeff Koons arbeider. Selv om jeg kjente igjen hans verk av Michael Jackson og apen Bubbles visste jeg veldig lite om han fra før, men denne utstillinga kan til og med barn ha glede av med alle referansene til den amerikaniserte barnekulturen.

Om kvelden ble det en pinxos-runde blant de orangekledde som fortsatte å feire språket sitt.

Kari