Vi starta ut med suksess og høy sigarføring. Vi kom greit til Gardemoen, det gikk greit med syklene på flyplassen i Bilbao (trodde vi lenge). Denne gangen kom vi oss også inn til byen uten verken store psykiske påkjenninger, somatiske lidelser eller materielle skader (i motsetning til sist).

Men dagen etter begynte ting å gå i krøll, og slik skulle det fortsette ei stund.

Lørdag 24.06: Hellerudveien 55 – Oslo S: 13,7km Flyplass Bilbao – Bilbao sentrum: 16,64km. Til sammen 30,3km.

 

Reisen hjemmefra til Bilbao gikk så smertefritt at det nesten ikke er nødvendig å omtale en gang. Med avgang kl.09.20 og landing mer eller mindre på tid, ikke noen transportskader eller andre problemer med rigging av sykler og bagasje. Nok en gang uten transportbeskyttelse på syklene.

Siden det var gjort heller slett forarbeid sist vi skulle av gårde med sykkel fra flyplassen i Bilbao, hadde jeg denne gangen brukt Google på forhånd og funnet en rute som var mulig å sykle. Den virket akkurat som den skulle: først tok vi BI3707 i retning Loiu, så BI3704 videre. BI3704 er en stor vei, men den har god skulder, så det føltes ganske trygt. Etter hvert fant vi en sykkelvei som tok av mot Deusto. Der fant vi sykkelveien inn til sentrum, som følger elvebredden helt inn til Gamlebyen, der vi kunne krysse over brua inn til området ved jernbanestasjonen. Etter noen runder rundt kvartalet fant vi Hostal Begona i Amistad 2. Der var vi like velkommen som sist, og syklene fikk plass under trappa som sist.

Det var egentlig meningen at vi skulle dra til busstasjonen og sjekke avgangstider og kjøpe billetter til søndag, men akkurat da virket det mer attraktivt å gå en tur på Guggenheim museet i stedenfor. Google hadde fortalt oss hvor busstasjonen lå og vi hadde sett oss ut en direktebuss til Luarca som gikk i halv elleve tida. På Guggenheim var Jeff Coon utstillingen for lengst rigget ned, og en hel etasje stengt. Men arkitekturen er verd et besøk uansett.

Lørdags kveld med tapas i gamlebyen, som var så full av folk som det går. Forresten var det Pride Parade den dagen, og byen var generelt festpyntet og feststemt. De gamle var slitne etter reisa, og danset på ingen måte inn i natten.

Søndag 25.06: Opphold i Bilbao, til/fra busstasjon i Bilbao og Oviedo: 10,35km.

Nesten morgen var vi opp og i gang med frokost på Bar Bilbo i god tid for å komme oss til busstasjonen tidlig nok til å pakke syklene og ordne billetter. Men så greit var det nok ikke, nei. Bussen til Luarca halv elleve hadde ikke ledige billetter. Det var i det hele tatt ikke mulig å komme seg til Luarca med buss den dagen!

Har vi opplevd dette før? Ja, egentlig, men ikke i Spania. Men det er ikke lett å bestille billetter på nettet når du skal reise med sykkel, for du vet jo aldri om det er plass til tre sykler samtidig! Hva gjør man da? Jo, etter en tur til stasjonen som bekreftet at tog til Luarca heller ikke var mulig, måtte reiseplanen endres til buss til Oviedo søndag ettermiddag, og et tidlig tog til Luarca mandag morgen. Hotell i Luarca måtte avbestilles, og hotell Carreño ved togstasjonen i Oviedo ble bestilt istedenfor.

Formiddag og tidlig ettermiddag ble tilbrakt med å henge rundt i området ved busstasjonen med tre fullpakkete sykler. Det gikk egentlig helt fint, for været var opphold og det var marked med servering av nordspanske spesialiteter og musikanter med sekkepipe og kamskjell (!).

Bussreisa gikk fint den, vi var innom de fleste byene vi syklet til i 2015, pluss en del i tillegg. Vi var framme på hotellet i halv elleve tida om kvelden, og rakk noen øl og bocadillas før leggetid. Det var vel det vi fikk med oss av Oviedo denne gangen.

Mandag 26.06: Tog Oviedo – Luarca. Luarca – Ribadeo: 52,7km.

Ruta slik den ble for han som kjørte drosje.

Det ble å tørne ut tidlig for å rekke å få kjøpt billetter før toget skulle gå halv åtte. Vi var ute i unødvendig god tid. FEVE, den smalsporete jernbanen, har sperrer og heisen er veldig liten. Syklene ble bårete ned trappa, mens trilla fikk kjøre heis. Men vi kom greit på, og sykler var gratis på en så kort tur som til Luarca (med 1 km margin).

Det var en hyggelig togtur, den første delen så vi landskapet, men langs kysten går toget dypt ned og inne i skogen, og det er lite man ser der. Det begynte å regne mens vi var på toget. Vi var i Luarca i titida, og rullet ned til byen for å spise frokost.

Så endelig var vi av gårde på N634 mot Navia. I to kilometer. Da løsnet pedalen til Roar og datt av. Hvorfor det skjedde visste vi: pedalene var først satt på feil på flyplassen. At pedalene var merket med hhv «høyre» og «venstre» var det ingen som så da, og det var plundrete å få dem på, men det gikk. Merkingen ble oppdaget da pedalene skulle settes på i Oviedo etter busstransporten, og da ble de forsøkt satt på riktig. Resultatet: ødelagte gjenger.

Pedal som detter av lar seg ikke feste. Kan ikke sykle uten pedaler – Altså må vi snu og dra tilbake til Luarca og lete etter en sykkelreparatør. Den finner vi overraskende fort på vei inn i byen. Kan han hjelpe? Nei, han kan ikke det. Men han vet om en reparatør i Navia som kan. Navia er om to mil.

Men hvordan komme seg til Navia med ødelagt pedal og sykkeltrille? Ja, det må vel bli med taxi eller buss. Vi finner taxiholdeplassen, men ingen biler. Med hjelp fra turistinformasjonen finner vi ut at det går buss til Navia kvart over tolv, og vi tar sikte på å sende Roar, trille og sykkel med bussen. Da ser vi at det står biler der taxiene skal stå, de er ganske forskjellige og uten skilt på taket, men det er faktisk byens drosjer. Vi finner en som vil kjøre Roar, sykkel og trille til Navia. Det var ikke den største bilen tilgjengelig akkurat, men etter en stund var vi to på hjul etter drosjen. Så var vi «to på tur» igjen, Leif og meg.

Vi kom oss greit til Navia. Riktig lettsyklet og med moderat trafikk denne strekningen av N634.

Her kommer Roar sin egen historie om sin tur:

«Da vi først hadde lokalisert det som faktisk viste seg å være en drosje, viste det seg at hele rekka av parkerte biler faktisk var drosjer. Han vi hadde snakka med hadde stor bil og var mer enn villig til å kjøre sykkel, syklist og henger til Navia. Imidlertid var det en sjåfør med sterk rettferdighetssans, eller så er drosjenæringa i Luarca et laug med sterk sosial kontroll. Han kunne ikke kjøre slik uten videre, men måtte spørre kusken som sto først i køa om det var greit.

Første drosje var liten og ville slett ikke til Navia. Den neste var ikke stort større, men ville definitivt kjøre. Etter en del demontering og uortodoks stabling var alt på plass og vi dro av gårde. Mannen snakka bare spansk, han snakka fort og han snakka hele tida. Tapre forsøk i vintermånedene på å lære spansk var ikke til stor hjelp. Han var ikke kjent i Navia, men hadde GPS. Den var han litt usikker på hvordan virka, han var heller ikke stø i staving, han brukte briller som han måtte ta av når han skulle se på veien, og han kjørte i 140 km/t…

Vi kom fram og turen var overraskende billig, kosta ikke stort mer enn en bussbillett. Sykkelreparatøren snakka engelsk, hadde deler og var riktig dyktig. Reparasjonen ble svært dyr, uten kvittering og innkrevd da far og sjef var ute en tur. Et forsiktig forsøk på å komme med innvendinger mot prisen ble kontant avvist. Er du så teit at du drar på pedalene feil vei, så må du forvente å måtte betale monnelig.

Etter å ha fått nye gjenger og betalt avlat for mine synder, var det bare å sette seg på bar, ta en øl og vente på de andre.»

Da vi var gjenforent i havna i Navia var det passe tid til å spise lunsj, dagens meny hadde fabada til forrett, så valget var enkelt. Det gav rikelig med ny energi, så etterpå var vi klar for neste etappe.

Vi fulgte N634 videre, helt til vi begynte å nærme oss den store brua over Ria de Ribadeo. Der var vi spent på hvordan den kunne forseres siden det egentlig er motorveien som går der. Men det viste seg å være vel tilrettelagt for både gående (caminoen går her også) og syklende.

Vi klarte å finne riktig vei med en gang, takket være en gubbe som stoppet og snakket med oss tidligere. Han forklarte veien innstendig fem ganger på spansk. Jeg fikk med meg det meste etter de fem gjentakelsene, og den viste deg å være helt presis: Ved den store bensinstasjonen, ta av N640, følg skiltings mot Barres, og så AS-31 til Figueras. Der følger du veien gjennom sentrum og ut under motorveien. På høyre side er det en stor rasteplass med fin utsikt ut mot Ria og havet utenfor. Der starter gangveien over brua.

Over på den andre siden fulgte vi veien under brua og inn til sentrum av Ribadeo som vi hadde bestemt oss for at skulle være dagens mål. Vi fant ledige og rimelig rom i hotell Casona di Lazurtegui. Veldig koselig sted. Så ble det hvitvin og blekksprut som velkomst til Galicia. Og en lang god natt i god seng uten å skulle opp tidlig.

Kari