Vår portugisiske «rute-snekker» har lagt opp til svært korte dagsetapper de siste tre dagene av ruta. Til gjengjeld er etappene veldig kuperte, og inneholder grusveier som er på grensen til det sykkelbare for tungt lastete sykler og over kanten for en som drar trille. Men trilledrageren er som kjent av den stae sorten – opp skal han og opp kommer han. Ja, det er kupert, men en klippekyst med innslag av frodige elvedaler med produksjon av vin, frukt og grønnsaker byr på flere opplevelser enn en uendelig flat vei gjennom pinjeskogen.

Mandag 17/7: Santa Cruz – Ericeira: 36,4km.

Første del av veien ut fra Santa Cruz følger Ecovia de Torres Vedras. Vi oppdaget kvelden før at Torres Vedras er et vinområde. Det blir bekreftet av grusveien som går gjennom et område med både vinmarker, melon-, og maisåkre. Til og med et felt med aubergine blir observert.

Grusveien følger en elv nede i dagbunnen, så vi nyter turen så i de grader at vi glemmer å ta av og havner oppe på hovedveien. Vi finner igjen ruta ved Cambelas, og følger den ned til Praia da Assenta. Der er det ikke strand, bare et fint sted med klipper, og et skilt som sterkt fraråder bading. Det retter vi oss etter, men vi koker kaffe og ser utover havet.

Opp fra stranda skal vi følge en grusvei opp til Barril. Den er svært bratt og dessuten i dårlig forfatning, løs og steinete. Siden går det på asfalt, og grusveien ned til Praia da Sao Lourenco er riktig fin. Der spiser vi lunsj og får badet. Ingenting skummelt med bølgene, men vi må gjennom et belte av rød tang som flyter i vannet.

Godt at vi både har spist og bada, for bakken opp var veldig lang og tung selv om det var på asfalt. Her gjorde trillemannen en utrolig bragd, mens jeg gikk av og trilla sykkelen. På toppen av bakken hadde en mann stoppet opp og ville gi oss nedfallsfrukt fra hagen sin. Vi kunne ikke si ja takk til en bøtte, men tok imot en håndfull med pærer, som vi fortærte der og da.

Veien videre holdt oss på asfalt helt fram til sykkelvei ved Praia de Ribeira d`llhas, som vi fulgte videre til Ericeira. Det er nok en surfeby, men vi fant veldig raskt ledig rom i hyggelige Hotel Pedro Pescador, midt i sentrum.

Vi kom fram ganske tidlig på ettermiddagen, så ettermiddagen ble brukt til å sitte på strandbar ved den sørligste stranda med kaldt drikke og ferske reker til. Stranda hadde et naturlig basseng som er fint for unger, siden bølgene holder seg på utsiden. Vi ble sittende og observere hvordan mer og mer av stranda ble borte når floa ble større, og folk ble travelt opptatt med å redde sandaler og håndklær.

Senere satt vi i hotellets patio med skriving. Middagen om kvelden var grillet fisk og blekksprut med hvitvin fra Douro.

Da vi kom tilbake til hotellet, var baren åpnet, og det viste seg at hagen der vi tidligere hadde sittet egentlig var baren. Der kunne de sine saker, og laget gode drinker. Roar fikk en perfekt margarita og vi prøvde en caipirinha, som også smakte utmerket. Nettverket hadde en dårlig dag, så vi fikk ikke blogget. Ericeira er en by man ikke skal hoppe over, selv om man ikke surfer.

I min Portugal-guide står det at Ericeira har den beste sjømaten. Ærlig talt, sjømaten har vært helt topp hele tiden – Portugal er litt som Norge, er råvarene bra blir resten bra, for her driver man ikke med pynting av maten.

Tirsdag 18/7: Ericeira – Praia das Maçãs: 35,1km

Rutebeskrivelsen varsler klatring, og klatring ble det. Like etter Ericeira viser det seg at EN 347 som vi skal sykle er stengt pga veiarbeid. Veien skal rassikres. Stedet kan heller ikke forseres med sykkel, så vi må snu og følge den skiltete omkjøringen.

Den gir noen ekstra bakker, først bratt tilbake opp dit vi valgte å overse omkjøringsskiltet, så veldig bratt ned sammen med en uendelig strøm av biler, så bratt opp like trafikkert. Disse veiene er smale og ikke dimensjonert for så mange biler. Det blir en lang kø etter trilla.

Nesten helt oppe får vi oppsving på humøret som har sunket omvendt proporsjonalt med stigninga. Vi kommer til et vakkert plantearrangement i isoporkasser. To av dem viser seg å komme fra norsk fiskeindustri.

Når vi er ferdig med den lange bakken oppover tar vi en drikkestopp i Sao Juliao. Detour til Praia da Samarra er anbefalt, og vi tar den turen. Vi ser i tide at det går an å sette fra seg syklene, og gå ned til stranda, istedenfor å rulle ned, og dra syklene opp igjen.

Det er en fin strand innerst i en trang dale, helt uten parasoller og servering. Der er det kun to karer med servicebil som tar pause, så vi har stranda nesten for oss selv. Det blir både bad og kaffekoking.

Etter stranda følger ruta veier litt inn i landet, og der er det ikke akkurat flust med spisesteder, men det blir sandwich og øl hos en baker i Sao Joao da Lampas.

Vi valgte veialternativet med asfalt fram til Azenhas do Mar, som er en slik spektakulært beliggende landsby på henger på en klippekant. På et slikt sted er det rift om parkeringen, til og med to sykler med trille har problemer. Så det blir å fotografere der man står. Det gjenstår et søkk som skal forseres, ved Fontaneles. Vi skal ned i fontanellen og opp igjen –

Men etterpå er vi straks i Praia das Maçãs, et veldig lite feriested med en stor fin strand. Der er det ett rom igjen i Hotell Oceano, det beste rommet med veranda og strandutsikt. Vi slår til, og ettermiddagen blir tilbrakt på verandaen med en flaske rødvin som vi har hatt i trilla siden Nazare. Middagen ble spist på hotellets restaurant, med caldeirada (fisk- og skalldyrgryte med poteter, smakt til med paprika og koriander) og en veldig lokal hvitvin fra Azenhas. Kvelden er ganske grå, så det blir ikke til at vi sitter lenge på verandaen.

Onsadg 19/7: Praia das Maçãs – Cascais: 35,5km

Om morgenen regner det tynt og fint, det er nesten bare utfelling av tåka. Innen vi har fått i oss av den rikholdige frokostbuffeen har det klarnet opp, og sola er framme. Siste sykkeldag kan begynne.

Vi tar med slutten av gårsdagens rute, slik at vi kan kikke ned på surferne som ligger og venter på en bølge på Praia Grande. Så begynner det å gå oppover. Først på asfalt og bratt men greit nok til en landsby, Almoçageme, der vi roter noe fryktelig. Så har vi på en måte valgt grusalternativet fram til veien som tar av ut til Cabo da Roca, Europas vestligste punkt.

Det var ikke et godt valg! Den grusveien var så bratt og dårlig at til og med Roar måtte trille. Og hvordan tror dere det er å dra en sykkel med bagasjetrille oppover en hullete grusvei med mer enn 10 graders helning? Jeg vet heller ikke svaret på det, men jeg tok bilde av det.

Lurer på om ikke portugiseren bør få vite at den ruta bør være forbehold dem med mountain- bike uten bagasje?

Vi måtte se Europas vestligste punkt, så klart, siden vi allerede har vært på Cabo Finestre. Cabo da Roca er et fyr noen klipper, veldig mange turister (særlig asiater med selfiestang og turens dyreste øl så langt.

Der møtte vi en far fra Frankrike på tur med tre skolebarn. De hadde syklet fra Porto, og skulle besøke slektninger i Lisboa, før de skulle videre til sørkysten. Det var tre spreke unger, som syklet med tilsvarende oppakning som oss. Vi spurte pent før vi tok bilde til bloggen. Det er Mathilde, pappa Fredrik, og Noah og Joan.

Etter fyret var det asfaltvei, mest EN247 fram til Praia do Guincho. Der var det så mye trafikk og styr at vi ikke orket å stoppe for å bade. Men sykkelveien videre til Cascais begynte der. Det ble lunsj på en ganske staselig restaurant med havutsikt på vei mot Cascais. Maten var god, den, men det er den jo for det meste når det er billig også.

Videre var det plankekjør fram til ferdig booket hotell i Cascais. Vi fant det med en gang, og gikk straks ut og badet på en av bystrendene, Praia da Reinha. Vannet var overraskende friskt og kaldt, til å være i en by. Om kvelden da vi var ute og ruslet, så vi at de hadde caracois, eller «bubbelur» som vi kjenner det som. Vi kunne ikke bare skrive om dem, vi måtte smake dem.

Vi kan bekrefte det vi har skrevet tidligere; at det er et supert tiltygg ved siden av en kald fattappet Superbock. Disse var smaksatt med flesk og piri-piri (portugisiske små chili). Vi skal undersøke når vi kommer hjem om dette er noe vi kan høste i Norge også, eller om det er den samme risikoen for forgiftning som gjelder blåskjell. Synd om vi går glipp av en sånn delikatesse.

Ja, så var sykkelturen slutt for denne gang. Hvis pedaler, bremsewire og kneskåler holder videre kan det bli en fortsettelse langs kysten etter Lisboa også.

Kari