Flislagt kirke,

Etter dager stort sett utelukkende langs svært kommersialiserte strender, begynte kysten av Portugal nå å vise oss litt flere sider. Vi kommer til litt mindre kommersialiserte strender, flislagte kirker, åkerland, saltbassenger, kanalbyer og salte «innsjøer», men fortsatt var det heller ikke slutt på de særdeles kommersialiserte strendene. Begge dagene var det hele padde flatt.

Tirsdag 11/7: Camping, Canidelo – Praia da Torreira: 69,5km

Neste morgen hadde vinden stilnet. Vi syklet videre sørover langs den oppsatte ruta for Ecovia 1. I Praia de Fourodouro stoppet vi og spiste lunsj. Der fikk vi den beste og ferskeste fisken hittil på turen, sprøstekt fiskefilet (sannsynligvis flatfisk) med tomatisert ris. Vi spiste opp alt, og da kom de jaggu med en porsjon til av fisken – Det var litt flaut, men vi orket litt til.

Ei brygge mitt i åkeren,

Etterpå fulgte vi sykkelruta slik den var satt opp rundt Aveiro våtmarksområdet. Her var det et nett av kanaler som tydeligvis både hadde fungert som vanning og til samferdsel.

Det var litt vanskelig å finne fram siden ruta fulgte mindre veier gjennom landbruks-området, og vekslet mellom asfalt og grusvei. Men det var padde flatt. Det er for det meste mais som dyrkes her, og vi lurer på hva de bruker den til. Vi tipper dyrefor.

På slutten mistet vi traseen, og fulgte hovedveien, noe som gikk helt greit, til tross for motvinden. Vi synes noen ganger at det i trasebeskrivelsen advares litt vel kraftig mot hovedveiene. Erfaringen er at trafikken er helt greit håndterbar, og faktisk mer disiplinert på hovedveien, enn på de mindre veiene. Denne hovedveien hadde sykkeltrase, så det var veldig greit.

Kveldsbad i Praia da Torreira,

I Praia da Torreira fant vi, etter å ha syklet ut til stranda og så gitt opp og syklet tilbake, Residencia Albertine som hadde ledige rom til en billig penge. Vi sjekket inn, og dro raskt ut igjen og tok et bad på bystranda. Middagen tok vi på nærmeste restaurant som hadde kjøtt fra svart svin fra Alentejo og rødvin fra Dao, og lokal melon til dessert. Nei, forresten, Roar valgte en hjemmelaget karamellpudding, og det var et gigantisk stykke.

Onsdag 12.7: Praia da Torreira – Aveiro – Praia de Mira: 65 km

Vi tok frokosten på kafe, og så på loppemarkedet som var rigget i hovedgata. Så fulgte vi EN327 videre mot Sao Jacinto. Det var sykkeltrase mye av veien, og mye sportsfisking langs veien.

Ferga lå der hele tida. den ville bare ikke gå så ofte.

I Sao Jacinto måtte vi vente ganske lenge på ferga som gikk over til Forte de Barra. Selve kryssinga gikk på en liten halvtime. Vi fulgte den foreslåtte detouren til Aveiro. Den var en fin tur gjennom et urbant område, Gafanha de Nazare, med mange fine byhus med fliser eller fargerik (tre!)kledning. Inn til byen syklet vi langs våtmarks-området med motorveien på høyre side.

Avieiro

Aveiro omtales som Portugals Venezia, fordi det er kanaler gjennom bysentrum. Det er visstnok prammer som tidligere er blitt brukt til å frakte tang som nå brukes til å ta turistene rundt på kanalen. Vi nøyde oss med å spise lunsj ved kanalen. I likhet med mange andre.

Saltbassengene

Etterpå syklet vi tilbake til kysten. Denne gangen fant vi en annen trase gjennom våtmarks-området langs gamle saltbasseng og gjennom Aveiro havn. Etter brua over Rio Aveiro var det sykkeltrase langs hovedveien. Vi stoppet og kokte kaffe og badet. Her på innsiden var vannet også salt, men det var ingen bølger eller røde flagg som hindret svømming.Vi valgte sykkelveien ved vannet fra Vagueira, og gjennom skogen til Mira.

Solnedgang fra (en form for) irsk pub.

Her havnet vi på Hotel Sra. da Conceicao, som var et sykkelvennlig hotell (dvs hadde eget sykkelrom, slik at syklene ikke måtte stå i resepsjonen) og hadde utsikt mot innsjøen. Den kvelden fikk vi sett solnedgangen fra en irsk pub – Vi satte til siden prinsippet om å spise og drikke lokalt, og drakk Guinness og irish coffee mens vi så sola gå ned i Atlanterhavet.

Kari