Slik ser en vei gjennom portugisisk pinjeskog ut.

To dager med kilometer etter kilometer rett fram på svært varierende underlag (men aldri brostein) gjennom planta pinjeskog. Skogplantinga ble starta på 1700-tallet for å binde sandbunnen. Det var bare kvinner som sto for plantinga fram til vår tid. De har blitt skammelig underbetalt og måtte tråkke gjennom sand flere kilometer hver dag.

Innimellom kom vi ut av pinjeskogen. Da skjedde det ting (for så vidt i pinjeskogen også…).

Sorthatter på en hverdagsstille gaumestrand.

Før jeg starter å fortelle om en mer enn alminnelig begivenhetsrik dag, må jeg si noe om et fenomen vi hadde observert de foregående dagene langs strender og ved severdigheter: barn iført gule, røde eller andre samstemt fargete capser eller bøttehatter som var på organisert utflukt. De går pent to og to og leier hverandre, etter noen voksne, akkurat som i sangen til Lillebjørn Nilsen. Som regel er de på hverdagsstille strender, men kan også være i skogen, i parken eller i en turistfylt by med mange kanaler.

Torsdag 13/7: Praia de Mira – pinjeskogen en mil vest for Marinha das Ondas: 100,2km

Dagens tur begynte med fire og en halv mil på veier med til dels elendig asfalt gjennom pinjeskogen. Det er ganske riktig at det ikke var mye trafikk, men det var heller ikke mye å se på der inn, med unntak av noen innsjøer inni vegetasjonen. Høydepunktet på formiddagen var lunsjen på et enkelt gatekjøkken i Praia de Quiaios, hvor de hadde gode poteter og en aldeles super sjokolade fondant med softis til dessert.

Opp klipper til et fyr.

Det var godt vi hadde fylt opp lagrene, for etterpå skulle vi klatre opp en bratt og humpete grusvei opp langs klipper til et fyr. Men utsikten var vel verdt klatringen, vi kunne se ned til en nedlagt kai og videre fram til Figueira da Foz.

I rutebeskrivelsen vår skulle Figueira være endepunktet for dagens sykling, men vi syntes det var for tidlig å gi seg.

Årets brann var vesentlig mindre enn den vi sykla gjennom i 2010.

Vi tok en drikkestopp, og bestemte oss for å velge det rutealternativet som fulgte elva Mondago. Det var en spennende rute forbi rismarker og langs kanaler. Også på denne sykkelturen møtte vi på en brann i gress og vegetasjon, men her var det rykket ut ikke mindre enn fire brannbiler, og de så ut til å ha full kontroll, så vi ble viftet videre. Med skogbrannen tidligere i sommer i minnet var det greit å komme seg videre og unna.

Her hadde vi sykla feil, og det var ingen hjelp å få.

Endepunktet for denne detouren var borgen Montemor-o-Vehlo, men den mente vi lå for langt unna til at vi ville rekke å se den, og samtidig komme til et sted hvor vi kunne finne overnatting. Så vi snudde der veien tok av til borgen. Det vi ikke hadde gjort før vi la ut på neste etappe var å undersøke hvor det faktisk var overnatting. Det fins det rike muligheter for på Google og andre dertil egnete medier, men vi benyttet oss ikke av dem – .

Etter at vi forlot kanalene ble det mer kupert, og det kulminerte i en lang bratt bakke opp mot Marinha das Ondas. Sola var begynt å gå ned da vi kom dit, og der var det overhode ingen hotell, camping eller andre overnattingsmuligheter. Vi var innom flere barer, men fikk bekreftet at nei, det var det ikke. Så tenkte vi at vi fikk stå på og komme oss ned til kysten. Det var begynt å mørkne og ruta til portugiseren er ikke lett å følge gjennom tettbebygd område, der det er mange alternative veier. Jeg måtte sykle med telefonen med det elektroniske kartet i handa, og fikk navigert oss i retning av en ny pinjeskog som skulle ha sykkelvei fram til Praia do Pedrogao.

Energibar og sykkelflaskevann i pinjeskogen.

Da vi var så vidt inne i skogen var det så å si mørkt. Vi kunne se at det var en tilrettelagt plass for pic-nic eller andre utflukter, og det var ingen skilt der med campingforbud. Det tolket vi til at dette var eneste plass i den portugisiske pinjeskogen hvor det var lov å campe. Så ble det altså vill-camping på oss for første gang utenfor Norges grenser. Ikke en eneste gang opplevde vi det i løpet av fem måneder i 2010, men altså i en pinjeskog i Portugal! (Forrige gang var i 2009 sammen med Gjertrud fordi campingplassen i Vetlefjorden var nedlagt. (Gjertrud var redd for bjørn.)) Det ble flaskevann og energibarer til middag.

Fredag 14/7: Vill-camp – Nazare: 67,8km

Neste morgen kunne vi slå fast at dette var vel den natta vi hadde sovet best i telt denne ferien. Ingen støyende camping-gjester eller bråk fra folk på vei hjem fra fest, og heller ingen sinte skogvoktere, forstyrret nattesøvnen. Til alt overmål var teltet fritt for kondens og kunne pakke rett ned. Klokka åtte hadde vi brutt opp.

Portugals lengste sykkelvei, men ikke altid like velholdt.

Det viste seg at vi hadde sovet omtrent der sykkeltraseen starter. Vi fant den nesten umiddelbart og fulgte den gjennom skogen videre til Praia do Pedrogao. Der fikk vi frokost og kaffe, og var klar til mer sykkeltrase i pinjeskog. Denne sykkelveien er forresten Portugals lengste med over 70km.

Kysten her er begynt å bli mer spektakulær enn det vi har opplevd lenger nord, men det betyr også mer kupert. En del av landsbyene som ligger kystnært er også hyggeligere. Særlig hyggelig var Sao Pedro de Moel. Der kjøpte jeg en ny kjole på torg etter en ølpause.

Lunsjen spiste vi på en kafe ved en campingplass ved Paredes. Der fikk Roar morcila, som de åpenbart kan i Portugal også, og jeg bitoque med marinert svinekjøtt. Ganske enkle steder kan ha veldig god mat.

Sitio.

Videre gikk det lett og greit til Sitio, som er en spektakulært beliggende turistfelle på oversiden av bade- og fiskebyen Nazare. Vi kom fram til Nazare kl. 16, og var ganske klare på at det ikke var for tidlig og at overnatting skulle foregå innendørs, og ikke i pinjeskog.

Vi tok et bad på bystranda, og fant god grillet fisk på et artig familiedrevet sted i en bakgate. Hva mer? Jo, rett over gata for hotellet var det vaskeri, og der leverte vi skittent sykkeltøy til vask og tørk, og fikk det ferdig sammenlagt tilbake i en pose. Herlig!

Kari