Portugal skal være et surfeparadis. Vi prøvde aldri å stå på brett, men konstaterte til stadighet at bølgene var i største laget til å svømme. Samtidig så vi unge menn i våtdrakt som lå litt lengre ute og konstaterte at bølgene var for små til det de ville gjøre. Vi surfa videre gjennom stadig mer varierende landskap med et bredt smil om munnen.

Lørdag 15/7: Nazare – Peniche: 75,4km

Vi fikk god frokost på hotellet, og var snart på vei ut av byen langs stranda. Det var grei sykling fram til Foz do Arehlo.

Vi droppet en del av ruta som innebar klatring ved å ta hovedveien. Men i Sao Martinho do Porto stoppet vi og badet. Denne stranda lå som en nesten lukket lagune og hadde ikke rødt flagg, så der fikk vi til og med svømt.

Noe annet vi gjorde da vi var i Nazare og hadde godt nett var å planlegge resten av turen, samt å bestille hotell i Lisboa. Jeg sjekket flybillettene og fant ut at flyavgang fra Lisboa på lørdag 22.7 var kl 08.20, og ikke om ettermiddagen som vi trodde. Altså måtte vi ha et hotell ved flyplassen siste natta. Fordi vi var usikre på hvor tidlig vi kom til å fullføre ruta i Cascais, bestilt vi overnatting der også.

Det gjensto nå seks dager i hht ruteplanen, men vi hadde bare fem sykkeldager igjen. Da måtte vi sykle mer enn en «rutedag» pr. dag for å komme fram i tide. Under drikkepausen i Foz bestemte vi oss for å droppe besøk og overnatting i middelalderbyen Obidos, og på den måten shortcutte ruta. Første del etter Foz var langs det som kalles Obidos lagunen. Det var litt klatrete på veiene mellom landsbyene etter at vi hadde forlatt vannkanten.

Vi fant omsider en kafe med en hyggelig dame, som hadde noen enkle, men gode lunsjretter (en bacalao og en blekksprut, begge i en form for krumkake) i en liten landsby. Det var veldig varmt ute, så vi holdt oss innendørs til vi måtte videre. Der møtte vi også et par nederlandske pensjonister som kunne fortelle at det var en eller annen form for festival i Obidos. Da ble vi enda sikrere på at vi ikke skulle dit.

Langs den andre siden av lagunen gikk ruta på en grusvei langs vannet, som var fin å sykle, til tross for noen områder med løs sand. Det var mye folk som brukte området rundt lagunen til pic-nic og bading. Det er betraktelig mer barnevennlig enn strendene ut mot havet, der man ikke alltid kan bade pga store bølger. Da vi kom dit lagunen møter havet, skulle vi klatre opp.

Her var det på ingen måte samsvar mellom kart og terreng, fordi det var anlagt et digert resort og veiene var lagt om, uten at hverken ruta eller Google hadde fått det med seg. Vi fant fram til slutt, og kom svette og noe irriterte opp og på riktig vei mot et grusomt konstruert resort ved navn Bom Sucesso. Derfra fant vi en grusom grusvei som skulle ta oss videre til Baleal. Det var en surfeplass. Vi gjorde noen mislykkete forsøk på å finne overnatting der, og fant heller veien til campingplassen utenfor Peniche.

Det hadde vært en lang dag med klatring og mye grus, og vi spiste like godt middag i campingens kafeteria før vi satte opp teltet.

Det var en fin camping, og den var ganske full av folk fra ulike deler av Europa. Enten har vi vært stuptrøtte, eller så var vi heldig med teltplassen, for det var veldig stille og rolig hele natten.

Søndag 16/7: Peniche – Santa Cruz: 55,5km

Så hadde vi altså nesten tatt igjen den dagen vi manglet til å fullføre ruta. Etter morgenkaffe på primusen kunne kondensfritt telt pakkes ned. Det var en disig morgen, og det fortsatte å være disig og grått resten av dagen.

Vi tok likevel rundturen rundt hele Peniche-halvøya. Det var en spektakulær kyst, og en fin tur selv om det ikke var klarvær. Tilbake i Peniche var det søndagsstille.

Vi stoppet og spiste frokost med kaffe, friskpresset appelsinsaft og toast med ost og skinke på en kafe. I Portugal som i Spania bruker folk kafeen når de skal spise frokost. En kaffe koster nesten bare en Euro og en toast til ikke stort mer, så frokost på kafe har nok de fleste råd til.

Denne dagen hadde vi muligheter til å dra ned til og evt bade på fem ulike strender.Vi syklet ned til Prai da Consulacao, der var det et fort (eller en kirke) mot havet med en fin gammel dør. Men vi badet ikke. Etterpå fulgte vi ruta, men kom for tidlig inn på hovedveien og kjørte forbi avkjøringen til neste strand. Så der bada vi heller ikke.

På Praia da Areia Branca bada vi heller ikke, men der spiste vi lunsj. Der tok vi et tapasfat med fire ulike retter, hvorav griseøresalat var et dårlig valg – ikke så ofte at vi lar være å spise noe, men disse smakte like lite som oppklipt gummistrikk.

Etter lunsj bar det oppover bakke til vi var oppå et platå. Det var en veldig fin vei, så vi droppet å sykle ned til neste strand for å få holde oss oppe i høyden. Etterpå var det bratt ned lange bakker til Vimeiro, og derfra en veldig fin vei som fulgte elvedalen ut til Praia de Porto Novo. Da var vi så nær målet for dagen, Santa Cruz, at vi ikke bada der heller.

Veien videre gikk ganske friksjonsfritt langs sjøen. Santa Cruz var en ordentlig småby, og der fikk vi rom i hotell Santa Cruz. Tror ikke det var så mange andre hotell der, heller. Kvelden var så kjølig at vi trakk i fleece og jeg i langbukse. Vi spiste en kjempegod arroz på et hyggelig sted nord på strandpromenaden.

Da vi ruslet rundt senere på kvelden fant vi resten av byens innbyggere på en plass hvor det var rigget til «bubbelur»-festival. (For de som ikke vet det er «bubbelur» min farfar sitt navn på de små strandsneglene.) Dem spiser de mengder av både i Nord-Spania og her i Portugal. Det er populært snacks ved siden av øl, og «maten» pirkes ut av skallet med en tannpirker.

Til «bubbelur-festivalen» hørte også tradisjonell dans i folkedrakter, og en del skriking og skråling i gatene til etter at det var blitt lyst. Ansvaret for skrik og skrål må kanskje bubbelurfolket dele med vannsportfestivalen som også pågikk i byen.

Det var noe tilforlatelig med Santa Cruz, krampe-turismen manglet.

Kari