Et sjeldent skue.

Vi sykla gjennom kjerna av Rias Baixsas, men vi så knapt en vinstokk og enda mindre en omvisning eller kanskje en aldri så liten smaking. Vi så og opplevde imidlertid en hel del andre ting. Og mens vi husker det, skal det sykles ut av Vigo så bruk den tida det tar å finne sykkelveien…

Torsdag 6/7: Padron – Pontevedra: 61,3km

Vi tok frokost på cafe før vi forlot byen. Jeg hadde sett meg ut en vei ut av gamlebyen på nordsiden av elva Ulla. Den stemte greit, så vi fulgte AC-305 fram til brua over til Catoeira. Derfra fulgte vi PO-548 videre til Vilagarcia de Arousa. Der fulgte vi veien langs strand og havn til vi var ute av byen og videre PO-548.

På vei inn til caldesa (eller noe sånt).

Etter en stund bestemte vi oss for å ta en mindre vei innover i vinområdet, både for å slippe trafikk og for å ta en kortere vei mot Pontevedra. Vi stoppet og spiste en landsens lunsj i en landsby (Deiro). Der spiste Leif og jeg en lokal rett som var salt svinekjøtt med bein og chorizo kokt med kål og poteter. Veldig godt, selv om det var varmt ute. Tror den het Caldesa eller noe sånt, men det sto ingenting i reiseguiden om en slik lokal rett for Galicia.

Knott- og hengselbutikk.

Etterpå fulgte vi EP-9703 til Puente Arnelas og PO-300 til vi traff på PO-531 ved Mosteiro. Denne kunne vi følge inn til Pontevedra. Den var trafikkert, men hadde heldigvis bred skulder. Jeg kan ikke huske om det var den veien vi kom inn i 2010, men det er sannsynlig.

Stor spansk sjøkrigshelten men mindre enn Kari.

Vi var framme i halv fem tida, og denne gangen fant vi hotell Rues inne i gamlebyen, der vi fikk rom. Gamlebyen var som i A Coruna fredelig.

Vi ruslet rundt og tittet på alle de rare små spesialbutikkene som solgte hengsler og håndtak til skuffer eller bare kniver. Vi fant også plassen til – og statuen av – Castro Mendez Nunez. En av de største spanske sjøkrigsheltene. Det var han som sa «Spania, Dronningen og jeg vil heller ha stolthet uten skip enn skip uten stolthet».

Som sagt en fin by, men innrettet mot vin fra Rias Baixas var den bestemt ikke. Vi fant ikke en eneste bodega. Etterpå leste vi i guiden at vi nok hadde gått glipp av en vinby ved å ta for tidlig bort fra riaen (fjorden).

Når kvelden kom livnet byen til og ble riktig heftig. Men da var de gamle gått hjem. Noe av det siste vi fikk med oss var danseoppisning på Plass med lokale musikere og lokale definitivt amatørdansere.

… og så var det dans …

Fredag 7.7: Pontevedra – Baiona: 61 km

Da vi skulle ut av byen tullet vi litt med veien. Først orienterte jeg 180 grader feil, slik at vi måtte ta stor-rundten langs elva for å finne retningen mot havna. Der viste det seg at veien var oppgradert til motorvei, der vi ikke kunne sykle. Da ble vi reddet av en jogger som viste oss hvordan vi kunne komme til den sykkelbare veien ut i retning Marin. Det var først PO-12 og så PO-551 til Marin og så vider til Bueu, hvor vi tok en øl.

Venter på ferge.

Fra Bueu var det bratt opp en lang bakke, og så en lang bakke ned til Cangas. Det geniale med denne ruta sammenlignet den måten vi syklet til Vigo i 2010, er at man kan ta ferge fra Cangas og rett inn til Vigo sentrum, og på den måten slippe veier med mye trafikk inn. Da vi kom til kaia, så vi at det nok var en båt for persontrafikk heller enn en ferge, men det tok sykler heldigvis også. Vi kunne ha rukket båten klokka ett, men bestemte oss for å ta lunsj først. Båten gikk hver halvtime, så det var ingen fare for å bli akterutseilt i Cangas.

I Panxon fant vi endelig sykkelveien.

I Vigo husket jeg det som at det var sykkelvei ut fra sentrum langs sjøen. Det kan det jo hende at det er også, men vi fant ikke den sånn umiddelbart. Derfor endte vi først ved en dead-end i havna, og så gjennom en tunnel med sterkt trafikk. Det var ikke sykkelforbud i tunellen, men det burde det ha vært. Selvfølgelig var det oppoverbakke i den tunnelen, og Leif og jeg tråkka fra «trillemannen», som var noe kortpustet på toppen av bakken. Men så fant vi veien PO-324 langs vestkysten. Vi prøvde oss på mindre veier også, med noe varierende hell. Ved Panxon fant vi omsider den sykkeltraseen jeg husket fra 2010 og fulgte den videre til Baiona. Den var faktisk så fin som den var husket.

På toppen uten å ha sykla.

Baiona skulle i hht oppsatt plan være målet for denne dagen. Der fant vi hotell Cais, som hadde ledige rom. Vi var framme så tidlig at vi fikk tatt en tur rundt på festningen. Det er egentlig et til dels gammelt festningsverk, men mye av det er av nyere dato, f.eks. Parador-hotellet som er på toppen av festningen. Det er jo noe sprøtt med å avslutte dagen med en tur opp og ned trapper og vandring på toppen av en festningsmur når du har tråkket hele dagen!

Vi spiste en over middels bra fiskemiddag med en god lokal vin fra O Rosal (på kanten av Rias Baixas, ned mot grenseelva Mino). Leif var særlig fornøyd med sin ovnsbakte fisk. Etter middag så vi at sola hadde brutt gjennom det skylaget den hadde vært dekket av hele dagen, og vi fikk med oss solnedgangen. Ja, nesten fullmåne også.

Baiona er en tilforlatelig ferieby. I følge info fra Wikepedia øker folketallet der fra 11000 til 45000 i sommersesongen. Etter folkelivet å dømme var sesongen i gang. Leif bemerket at det lå sov-i-ro sammen med gratis toalettsaker på rommet hans, og siden rommet vendte ut mot en smal gate med barer og restauranter, fryktet han støynivået. Spanjolene har lakenskrekk, det vet vi fra før.

Kari

Solnedgang i Baiona.