At Nederland er et land av syklende kan vel neppe sies å være en særlig original observasjon. Likevel kan man ikke la være å undre seg over, og være imponert over, hvor veltilpass de er på sykkelen. Det virker nesten som om sykkelen er et ekstra organ. Amsterdammerne kaster seg ut i trafikken med en hånd på styret og mobilen mot øret. Hvis det regner sykler de med oppstått paraply, gjerne i lang frakk eller høyhelte sko. Kjører du ikke fort nok eller kaster deg raskt til høyre når de kommer bakfra, bruker de bjella. Det er gjerne ett barn foran og ett barn bak. Enten det skyldes en buddhistisk holdning til egen forgjengelighet, eller medfødte sykkelferdigheter, så ser man knapt nok en sykkelhjelm på noe hode, og i hvert fall ikke noen refleksvester eller andre pingle-effekter. Det er hele skoleklasser av seks-syvåringer på tur med læreren foran – fremdeles ingen hjelmer. Av og til kommer det en pensjonist opp på siden av deg når du kaver i motvinden, og selvbildet vakler, helt til man hører lyden av hjelpemotoren som er på noen sykler som drahjelp.

Og alle skal med på sykkeltur! Sjekke disse hengerne for de firbente. Den minste for veskehund eller geriatrisk katt.

På tilbud i dyrebutikken…

Vi møtte et par nederlendere langs Rhinen, som hadde samme henger som oss. De hadde den etter en tandem (rettferdig, da -), på den ene bagasjebrettet var det kurv med en hund oppi.

Parkeringshuset i Alkmaar

I Alkmaar fant vi noe som vårt medlem i Samferdsels- og miljøkomiteen tar med seg hjem: gratis betjent sykkelparkering, et parkeringshus for sykler. (Tyskerne har allerede gjennomført lignende i nærheten av jernbarnestasjoner.)

Kari