To som skal på tur og fortsatt er alt vel

Første dag ble en katastrofe fra midt på og til nesten helt slutt. Den inneholdt tårer, skrubbsår og litt småkrangling, og vi klarte å kollidere med hverandre og få litt skader på sykler og et kamera. Kan man lære noe av rekka av store og små skjæringer? Sannsynligvis. Kommer vi til å lære av det? Temmelig sikkert ikke.

Mellommål på Gardemoen

13.6: Hellerudveien – Oslo S, Bilbao flyplass – Dario: ca 7km

Sykkelturens første dag begynte laid-back med rulling til Oslo S, men ble betraktelig mer utfordrende etter ankomst til Spania. Noe grunnleggende manglet: planlegging av etappe 1 fra flyplassen og inn til sentrum. Siden jeg nå blogger betyr det at undertegnete også denne gangen har kommet fra det uten vitale skader, men med noen skammer på selvbildet.

Å reise på den måten vi gjør uten å planlegge alle detaljer er aldri risikofritt. Når du har en flyavgang først 16.40 har man en lang formiddag til å legge en siste hånd på alle forberedelser. Siden vi tar flytoget i god tid har vi også veldig god tid til å pakke alt som skal sendes som spesialbagasje. Likevel dukker det av en eller annen mystisk grunn både solkrem og myggmiddel opp i håndbagasje, og noe av det kommer aldri lenger enn til sikkerhetskontrollen – Jaja, framgang fra i fjor: vi ble i det minste ikke ropt opp fordi vi hadde sjekket inn en boks med camping-gass!

På flyet begynte vi for alvor å se på ruta fra flyplassen og inn til byen. Vi visste at flyet allerede var en halvtime forsinket, så det var sannsynlig at det ikke kom til å være mer enn et par timer med dagslys igjen når vi landet halv ni. Hmm, det er visst noen små fjell – eller i hvert fall åser – mellom flyplassen og byen. Hmm, å sykle rundt kan nok være to-tre mil. Hmm, håper det fins flytog –

Vel, bagasjen kommer fram nesten uten skrammer. Roar sin ene slange er ødelagt, revnet langs ventilen. Men det har vi tenkt på, og slangen skiftes i fart. Flyplassen er imidlertid nesten tom og i ferd med å ta kvelden når vi triller ut av bygget. Nå merker vi at vi er kommet til et vennlig og hjelpsomt folk! Det er mange gode råd å få mht rute inn til byen, og mange bekymrete rynker i pannene mht hvor lang tid turen vil ta, enten vi velger å ta turen over fjellet eller rundt det. Flytog? Haha, dette er en veldig liten flyplass. Flybuss? Joda, buss til byen, men umulig å få ta med sykkel på den svært så tomme bussen. Sjåføren er verken hyggelig eller hjelpsom, og det er utelukket å få reise med han sammen med sykkel. Men det skulle visstnok være muligheter for å ta tog om 5 kilometer. Ok, da setter vi ut i retning der det fins en jernbanelinje, til en by eller kanskje det er et forsted som heter Dario på kartet mitt.

På metroen – bare en katastrofe gjenstår

Ja, vi er i Baskerland nå, og folk er veldig hyggelige og hjelpsomme. Men det er så vanskelig å jamføre kart og veimerking, og retninger som toget går. Men etter å ha prøvd på nytt å komme med bussen, nesten gitt opp å komme oss til sentrum, får vi kontakt med både hostalet inne i byen om forsinket ankomst og en klargjøring på haltende engelsk om hvilken retning vi skal ta toget fra Dario. Vi får også hjelp til å snakke med den baskisktalende billettautomaten og hjelp opp trappene med trille og sykler, hjelp med Roar sin sykkel og trille når sperrene klapper sammen over trilla, hjelp til å holde igjen toget, informasjon om hvor vi må av for å ta metro videre inn til sentrum, hjelp til billettautomat til metro, hjelp til å holde igjen metroen til trille og sykler er inne. Hvor vi skal av for å finne hostal finner jeg ut selv. Vi begynner faktisk å øyne et håp om at vi skal komme oss til Bilbao. Framme på perrongen inne i sentrum er det nesten som jeg slapper av før jeg ser at det kun er veldig lange trapper opp, og ingen heis! Etter sleping av sykler opp, er det nye sperrer, og etter det to sett med LANGE rulletrapper og fremdeles ingen heis!

Etter å ha falt med sykkel over meg i den første, ber vi om hjelp i den andre. Når trilla kommer opp i hånda på en mann med holder kjæresten i den andre, og Roar kommer etter med sykkelen sin, har jeg allerede gått ned på kne og selvaktelsen har fått en alvorlig knekk. Forskjermen på sykkelen står i en merkelig vinkel og jeg er oppskrubba på leggene.

Men derfra har det egentlig bare gått oppover: klokka nærma seg tolv, men på Hostal Begona er det både husrom og hjerterom for folk og sykler. Etter en rask dusj er det fremdeles pinxos å få i baren nedenunder og i gamlebyen. Bilbao formelig skinner. Om det havner Heineken eller San Miguel i glasset møtes det med lykkelig smil. Klokka er halv to før vi er i seng. For øvrig kan det legges til at regnet hadde stoppa allerede før vi kom ut fra flyplassen, men jeg er ikke så sikker på om litt regn hadde gjort så mye fra eller til denne kvelden.

Trenger jeg egentlig å huske denne ankomsten? Nei, men dette er en uretusjert blogg.

Kari