Nok en gang må vi snu om på alle planer fordi tenkt hjemreise ikke lar seg gjennomføre. Nok en gang var det toget som svikta oss. Vi har definitivt forbedringspotensiale når det gjelder planlegging.

2.8: Dover – Dover ferry terminal – Veurne, Belgia: 44,8 km

Vi fikk til begge deler, både pubmåltid og GT. Dessverre var de utsolgt for pai i puben, så Roar må reise videre uten å ha spist steak & ale pie. Dovers uteliv på en lørdag kveld var ganske støyende, men vi fant en bar der de lokale snakket sammen uten å kauke.

Søndag morgen begynte ikke så bra, siden Roar tok en sjekk på togmuligheter fra Brüssel i slutten av kommende uke og fant ingen tog med plass til oss og syklene. Nok en gang var det Hamburg og Deutsche Bahn som var flaskehalsen. Hva gjør vi? Brüssel hadde heller ingen flyavganger med ledige plasser til Oslo. Da pustet vi dypt, og begynte å tenke på andre muligheter. Vi fant fly med ledige billetter fra Amsterdam fredag 7.8, og det tok ikke lang tid å fastslå at å sykle til Amsterdam fra Dunkerque absolutt var mulig. Første overnatting i Belgia hadde vi allerede booket.

Det tok litt tid å ta inn over seg at man altså skulle fly med sykkel nok en gang. Et nederlag i seg selv, når man har sagt «aldri mer». At vi har hatt så stor grad av beslutningsvegring at vi ikke har klart å bestille tog hjemover da vi bestilte tog ut, tyder på manglende læring etter i fjor. Men vi har bestemt oss for å tenke at nederlendere ikke er franskmenn, og at vi skal nyte de feriedagene som er igjen. Veien til Amsterdam er paddeflat. Vi har sen avgang fredag 7., så vi skal ha god tid både til å parlamentere med flyplassen og ringe Norwegian etter hjelp –

Vi var tidlig i innsjekkingskøen til ferga til Dunkerque. Der møtte vi Dana fra Dresden, som hadde vært på en enda lengre sykkeltur enn oss, gjennom Frankrike, Belgia og England. Hun hadde syklet nasjonal rute nr. 2 fra Portsmouth, og syntes ikke den var så fin. Hun syklet alene, og campet for det meste. Hun lurte litt på hva vi hadde i den store oppakningen (den nye pakksekken) når vi ikke campet – Ja, vi skjønner spørsmålet, selv om vi vet svaret –

Det var hyggelig å møte andre som gjør det samme som oss og som tenker ganske likt om syklingen. Vi utvekslet tanker om erfaringene med øst og vest i Tyskland, skogbranner og klima i Europa og friheten – og risikoen – ved å sykle uten å planlegge i detalj på forhånd.

Vel framme i Dunkerque etter en to timers fergetur var det egentlig godt å komme på veien igjen med en ny destinasjon. For meg har det ingen betydning om jeg kommer til Amsterdam eller Brüssel, men Roar hadde på sin «bucket list» at han ville besøke et surølbryggeri. Det går nok fløyten nå.

Det mest påtagelige på vei fra ferga og til Dunkerque var de vi møtte langs veien og de som hadde etablert teltleir under trærne på siden av veien. De som er underveis til et bedre liv i England, men som ikke er ønsket hverken her eller der. De som triller barnevogn, leier de større barna og bærer kofferten på hodet – De har større utfordringer enn at det ikke er plass på toget.

Det blåser ganske kraftig fra nordøst. Og vi sykler – mot nordøst. Men ellers er det flatt og lettsyklet. Frankrike ble vi fort ferdig med. Etter 33km nådde vi grensen til Belgia. Det lå en kafe rett over på den belgiske siden, og der tok vi en drikkestopp og en pose potetgull. Lunsjen ble droppet, og frokosten var enkel i dag.

Etter litt mer baksing med motvinden er vi framme på forhåndsbooket hotell i Veurne før klokka er syv. Veurne er en veldig pen by med restauranter rundt en plass omkranset av fine gamle bygninger. Moules frites er hårreisende dyr, men så diger og god at det er verdt prisen. Ølet er til gjengjeld ganske billig. Dette ble en innholdsrik dag.

3.8: Veurne – Sluis: 67 km

Hotellet i Veurne var helt ok, men det hadde ikke air-condition, og det ble varmt selv om vinduet sto åpent. Det ble en natt med dårlig søvn. Frokosten var fin, med brød, pålegg og yoghurt, som er deilig etter en drøy uke med litt mye Full English.

Den første mila ut fra Veurne fulgte kanalen fram til Nieuwpoort, for det meste på egen sykkeltrase, så den var fin og grei. Det er utrolig hvor rett fram veier går i dette landet. Etter mine beregninger har Belgia veldig lite kyst, kanskje ikke mer enn 70 km. Antwerpen er et kjent anløp for skipsfart, men den ser ut til å ligge ved Schelde som er en elv, og den renner ut i havet i Nederland.

Ruta vår gikk gjennom Westende og Middelkerke, men på sykkeltrase langs en trafikkert vei, i Oostende gikk vi utenom sentrum. Det var rene transportstrekninger, og ikke mye å se eller oppleve. Utenfor Bredene stoppet vi og tok noe å drikke. Vi vurderte lunsj, men stedet vi stoppet på hadde kun fast tre retters lunsjmeny til en ublu pris, så vi klarte oss med drikke.

Etter det bød det seg ingen nye anledninger til å spise. Ruta fulgte trafikkerte veier, der det eneste spenningsmomentet langs veien var glasskår og døde fugler – I Dudzele tok vi en ny drikkestopp. Heller ikke der serverte de mat, så vi ble henvist til Spar-butikken over gata, og potetgull og bananer.

Heldigvis var det ikke langt igjen til Sluis, hvor vi hadde booket hotell. Da hadde vi akkurat krysset den nesten usynlige grensen til Nederland. Sluis har litt til felles med Rye, en liten by med kanal og en gammel vindmølle, full av folk. Litt usikkert hva folk kommer dit for, siden vi kom fordi det var her det var et ledig hotellrom til en overkommelig pris. Etter en dag med uinspirert sykling i Belgia framsto Sluis som veldig nederlandsk så vidt over grensa. Hotellet har sikkert vært et luksuriøst casinohotell før, nå er det litt forlorent og mangler air-condition.

4.8: Sluis – Nieuw-Haamstede: 57,9km

Frokosten var både god og rikelig, og vi var på veien etter en kort stopp på nærmeste butikk for å kjøpe vann. Den kom i 2 liters pappkartong, noe som jeg tenker at er mer miljøvennlig enn de tynne plastflaskene.

Sykkelveiene videre var for det meste separert fra bilvei, de var merket med hvor de skulle og hvor langt det var dit. For et sykkelland dette er! Det var godt trafikkert langs sykkelveien, alle skal med, og hunden har enten egen henger, eller sitter i styrekurv og bjeffer til andre i samme situasjon. Barn så små som babyer sitter i sykkelsete foran på sykkelen – uten hjelm, men noen ganger bak en plastskjerm.

Den første mila gikk på 37 minutter. Etter en drøy time kom vi til ferga fra Breskens til Vlissingen, som viste seg å være en katamaran som kun tok sykler og folk, ingen biler. Bilene kan bruke bru lenger inne til å krysse over Schelde. I det fine været var båten full av sykler og folk, som sikkert var på vei til stranda. Terminalene på begge sider var godt tilrettelagt for å få sykler raskt av og på båten, med egen innsjekking for sykler.

Midt ute i Schelde var det et containerskip som tydelig fikk los. Vi så at losbåten la til, og siden fulgte båten inn i retning Antwerpen. Jeg kom til å tenke på at her har min pappa stått sammen med styrmann oppe på brua når båtene han jobba på gikk inn til Antwerpen eller ut. Sannsynligvis fikk de losen om bord her ute. Antwerpen var en av- og påmønstringshavn for norske båter i utenriksfart.

Først etter at vi kom i land og var på vei inn Middelburg, kom jeg på at jeg også har gått ut fra Antwerpen denne veien, da pappa var på «Bardu», og jeg fløy til Antwerpen for å være med en sommerferie over Atlantern. Jeg var nesten 14 år og fløy alene fra Fornebu til Antwerpen med mellomlanding på Schiphol. Jeg husker ikke så mye fra turen ut fra Antwerpen, men det var garantert den samme veien. Så jeg har krysset mitt spor fra 1973.

I Middelburg stoppet vi og tok noe kaldt å drikke med en porsjon bitterballer. Etterpå fulgte vi sykkelveien ut av byen og nordover mot neste fjordkryssing over til Schouwen-Duiveland. Denne kryssingen går på flytebroer via to holmer. Flytebroene har mange svære stempel som sørger for at den ikke påvirkes av bølger.

Etter broene var vi ganske nær dagen destinasjon i Nieuw-Haamstede, hvor hotell var forhåndsbooket. I nordvest er det en høy sanddyne med strand på andre siden. Siden vi var framme allerede klokka tre rakk vi en tur på stranda, selv om det var et godt stykke å gå.

Det første som skjedde etter at vi var kommet fram var faktisk at det begynte å regne. Denne gangen var det ordentlig regn. Men det sluttet etter en stund, og vi fikk badet, enda det tok 20 minutter å gå dit. Det er en slik uendelig lang strand med melis-sand som du aldri blir kvitt. Men bades skulle det.

Dagen ble avsluttet med fisk til middag og noen gode vinglass på restauranten på nabohotellet. Vårt eget hadde ikke ledig bord, men jeg tror vi var heldig med dette alternativet.

Kari