Etter late dager i eksklusivt vinområde er det helt naturlig å begynne å kjenne på badeabstinenser. Like naturlig er det å søke tilbake til innlandet og nye vinområder for å unngå overdose av strandpromenader og smakløs turisme.

Dag 28: 8.7: Gratallops – Reus: 52km.

Etter den rikelige frokosten var vi igjen klar for landeveien videre før klokka var ti. Første etappe var på T-710, og til Falset gikk det for det meste oppover. Veien gikk i pene svinger, og trafikken var moderat. Vi tok en drikkestopp i Falset, men gjorde klokelig nok ikke noen forsøk på å smake flere viner fra Priorat.

Fra Falset til Marca fulgte vi T-300, og videre på TV-3001 til La Torre de Fortoubella. Det var en betraktelig mindre vei, og det var slutt på vinrankene. Her dyrker man hasselnøtter og oliven. Veien er riktig fin og det er lite trafikk. Vi stopper ikke i La Torre, selv om det skal være en bar der, for landsbyen ligger nedi skråning og vi er på veien over byen.

Vi ser vindmølleparken oppe på åssiden, og vi antar at vi skal opp dit. Det stemmer, men veien går i fint doserte svinger oppover, så vi klatrer de høydemetrene greit. På vei opp markerte et skilt at vi var ute av Priorat.

Videre går det nedover i like fine svinger til Colldejou. Den byen ligger også i en skråning, og vi må opp for å finne landsbyens eneste spisested, som er på landsbyens hotell. Der får vi veldig gode grove pølser med kokte bønner til. Vi spiser hver smitt og smule, og brød og oliven i tillegg, med velskjenket øl.

Etter lunsj er vi på T-322, uten at vi fikk med oss når veien skiftet navn. Den følger vi til Mont-roig del Camp, og T-310 til Montbrio del Camp og Ruidoms. Videre følger vi den oppsatte Naviki-ruta videre til Reus, som viser seg å være en ganske stor by med universitet. Vi er fornøyd med oss selv, og vil overnatte her i stedet for å dra videre til Tarragona.

Det viser seg å være et godt valg. For nå vi har sjekket inn på hotell Gaudi, finner vi ut at Reus er Gaudis fødeby, og at det skal være et Gaudi-senter like rundt hjørnet. Dit drar vi om ettermiddagen, og det er et virklig interessant museum som tar grundig for seg teknikkene som Gaudi brukte når han konstruerte bygningene. Disse utstillingene ville mine ingeniørkollegaer ha elsket!

Det viste seg også at bykjernen er rene utstillingsvinduet av bygninger i Art Nouvo-stil. Nesten tretti av dem er merket opp på kartet, som vi fikk på senteret, og dessuten merket med snublestein i fortauet. Det ble en runde etterpå for å se på noen av dem. Ja, dette var en overraskelse i en for oss totalt ukjent by.

For øvrig var byen full av folk, som tilbrakte fredag ettermiddag og kveld under parasollene på de mange serveringsstedene.

Dag 29: 9.7: Reus – Platja de Francas: 45,6km.

Veien videre til Tarragona medførte sykling langs N-340, som var sterkt trafikkert og svært ubehagelig. Selv om skuldra var relativt bred gikk trafikken i 80 og vel så det. Vi kom oss av ved første anledning i La Canonja. Der fikk vi oss frokost. Etterpå krysset vi oss inn til Tarragona ved Navikis og egen hjelp.

Der inne var trafikken heftlig, og vi søkte tilflukt på sykkelvei som førte oss til Rambla Nova. Den ender med flott utsikt over strand og kjemisk industri – samtidig! Dette er et sterkt industrialisert område, samtidig som det er Costa Dorada – «gullkysten», fordi sanden er gyllen.

Det ble en drikkestopp på Rambla, så var det Goodbye Tarragona. Altfor mye trafikk og mas. Rett utenfor byen fant vi en av Roars anmerkete naturiststrender, Platja Savinosa. Den var nok ganske blandet med naken og påkledd om hverandre, men hadde nydelig klart vann, der det svømte store fisker.

Vi syklet videre nedover kysten fra badeby til badeby, gjerne via boligområdene fordi det var det eneste alternativet til N-340. I Altafulla spiste vi nydelig lunsj med stekt merluza med deilige grønnsaker på en hyggelig plass i gågata. Der ble det etterhvert fullt til siste stol. Lunsj i helgene gir storinnrykk, og folk spiser utrolige mengder mens de prater uten stopp. Kan si det var en overgang fra stillheten i vinområdet.

Det ble camping på oss igjen på Platja de Francas. Campingen var stor, og hadde en del som hadde direkte tilgang til stranda. Den var riktignok skvisa mellom stranda og jernbanelinja, og hadde bare noen få plasser igjen til små telt, men ellers hadde den alt. En behjelpelig vaktmester (?) fikk anvist oss plass, selv om resepsjonen var stengt. Under trærne var det svalt, og vi fikk badet etter at teltet var satt opp.

Campingens restaurant var italiensk, og det ble pasta til kvelds. Vi sto over de lekre drinkene som den italienske bartenderen mekket ihop, når han ikke serverte barna slush i mange farger. Utenfor kunne man delta på dans med instruktør, eller petanque-turnering. Det sto vi også over. I stedet avsluttet vi dagen med en ny tur på stranda.

Dag 30: 10.7: Francas – Vilafranca del Penedes: 31,5km.

Vi startet dagen med et morgenbad og en påfølgende kald dusj, så var vi klar for veien igjen. Det blir kanskje det siste badet, for dagen før hadde vi bestemt oss for å dra innover i landet til de to vinbyene Vilafranca del Penedes og St Sadurni d´Anoia, i steden for å fortsette langs kysten. Vi frykter mye trafikk langs kysten, og problemer med å finne overnatting.

Derfor ble det frokost i El Vendrell by. Navikis rute fulgte for det meste mindre veier utenom N-340. Til å begynne med var det søndagsstille og lite trafikk på alle veiene. Det tok ikke lang tid før vi passerte de første vinstokkene, men vi fant aldri ut hvor vi rulla inn i Penedes.

Som sedvanlig finner Naviki veier som er stengt eller prøver å gå gjennom terminalområder, der det er knust glass som må styres unna. I det hele tatt har det vært mye knust glass og søppel langs veiene siden Tarragona. Dette skal lissom være den rikeste delen av Spania? De trenger en katalansk «ruskenaksjon», men separatismen tar kanskje for mye energi, litt mye å bli enig om?

Likevel var det ikke glass som forårsaket dagens punktering. Det var torner fra bjørnebærbusker. Gjennom Masia de L´Hort prøvde vi å følge en dårlig sti. Jeg reiv meg opp på bjørnbærkratt for å finne en vei utenom langs en åker og en vinmark. Det fant jeg, men vi var nok ikke nøye nok med å gå over dekkene på Roar sin sykkel etterpå, for da vi hadde hatt en lengre drikkestopp i L´Arboc like etter, var bakhjulet hans punktert.

Vi prøvde å finne hullet i slangen og plukket ut opptil flere torner fra dekket, men til slutt ble slangen skiftet. Slangen viste seg senere å ha to hull i tillegg til det vi hadde lappet! L´Arboc var en fin by, forresten, som lå på en høyde, slik landsbyer gjør i vinområdene. Allerede straks vi svinget bort fra kysten, var vi inne i vinområdet Penedes.

Ruta gikk videre mellom vinmarker og langs jernbanelinja til La Rapita. Der fikk vi oss lunsj på baren i kulturhuset, eller kanskje det var Folkets hus. Det var sykt varm, samtidig som det blåste.

Det var bare en liten times sykling etter lunsj, så var vi i Vilafranca, hvor vi fant et utmerket og rimelig hotell midt imot byens Rambla. Det var søndag ettermiddag, og alle vinbodegaene var stengt, det samme var vinmuseet. Ellers var byen hyggelig nok.

De fleste uteserveringene på Ramblaen og rundt var fulle av folk. Vi fikk smakt noen lokale viner, særlig var hvitvin laget på cava-druen xarel-lo en ny erfaring. Det blir en ganske floral lettdrikkelig vin som passer når du sitter i skyggen og det er mer enn 30 grader.

Ellers er det vel ingen overdrivelse at de ikke pusher vin på deg i vinbyer som denne, og de innfødte så ut til å foretrekke øl eller gin tonic.

Dag 31: 11.7: Vilafranca del Penedes – Martorell: 35,7km.

Etter frokost og besøk på apoteket for å kjøpe mer solkrem (faktor 30 er ok nå), dro vi videre i retning St Sadurni d`Anoia. Ruta gikk gjennom et området der det var vinstokker i de fleste retninger. Et sted lenger framme dukket fjellmassivet Montserrat opp, like takkete som Trollveggen.

Vi nådde fram til vinbyen før klokka 11, og byens turistinformasjon og vinsenter var stengt fordi det var mandag. Det ert litt vanskelig å kaste seg på mye smaking om formiddagen når man sykler og det er godt over 30 grader ute. Så i stede for å lete etter åpne bodegaer gikk vi inn på kafeen på plass og bestilte to glass. Det smakte helt fint.

Da vi kom ut måtte Roar sitt punkterte forhjul lappes! Bittelite hull funnet og lappet, sikkert torn dette også.

Det var i grunnen det vi opplevde i St Sadurni d´Anoia. Sist vi var der, datt vi nærmest opp i en matfestival, og vi kunne gå fra bod til bod og smake både cava og annet godt fra området. Kan ikke ha slik flaks hver gang –

Etterpå fortsatte vi den ruta som vi hadde satt opp med en grei klatring opp C-243b til Gelida, hvor vi fikk oss lunsj på plassen foran kirka. Hvis du kommer til en fremmed landsby, og du ikke vet om det fins en bar der, så er plassen foran kirka det første stedet du leter. Minst 80% sjanse for treff.

Vei C-243b kan for øvrig sterkt anbefales. Fint utsyn mot Montserrat og vinområdet og fint doserte svinger. Veien følger terrenget på tvers, og da blir klatringa ganske snill.

Da vi kom til Martorell, måtte vi nesten stoppe for dagen, ellers ville vi vært inne i Barcelona allerede. Der fantes et utmerket hotell i en prisklasse man ikke får i storbyen, med god plass til syklene på møterommet. I morgen: siste innspurt.

Kari