Litt i meste laget om Gratallops og vinen der

Indrefilleten i Priorat.

Dette handler ikke om sykling, men om å være helt i ro på en haug der noen av Spanias dyreste og beste viner lages. Vi trodde først at turen hit var helt bortkasta, men er ikke så sikker på det lenger. Vi trodde også i en periode at vi hadde vært på bar sammen med René Barbier, vi er ikke så sikre på det heller nå.

Sjøl om dette sikkert blir for langt og litt belærende på litt sviktende grunnlag, skal vi ikke skrive en haug med megabit om Priorat og de fem fedrene hvorav den ene er ei dame. Vi viser heller til en aldeles utmerket artikkel i DN som av en eller annen grunn befinner seg over betalingsteppet.

Kari og byulven.

Gratallops /Grataljups/ er en liten by på en haug. Navnet betyr ulveklor og ulven går igjen både i utsmykking og vinnavn. Til å være senter for oppskrytt og god vin, har den særdeles lite å tilby turister bortsatt fra vin. I denne sammenheng er det i hovedsak et pluss, sjøl om det begrenser litt hva man kan gjøre en kveld når stormen har lagt seg og regnet har slutta.

Som alle veit som har fulgt lenka til DN, har det blitt produsert vin her siden 1100-tallet og fram til vinpesten. Etter det gikk det i fiken og oliven. Så starta det opp igjen med noen vinkyndige hippier fra tildels rike familier på 80-tallet. Det aller meste er rødt, blandingsvin, eika, hoveddrua er carignan (cariñan på catalansk) og alt er svært alkoholsterkt fra 13,5% til langt over 15%. Det lages også aldeles utmerket hvit, i hovedsak på grenache blanco, men også vioginer og PX(!).

Clos Figueres.

Det var de tørre fakta, nå skal vi over til vår høyst subjektive og vilkårlige opplevelser. Vi holder hus med utmerket utsikt på Clos Figueras som har laget vin siden 1997, starta opp og eid av amerikanerne Charlotte og Christopher Cannan. Chris hadde da forhandla vin fra Priorat siden før René kom hit, og er i følge han som viste oss rundt derfor den egentlige gjenoppdageren av Priorat.

Storm og regn og lyn og torden.

Første dag ble føkka opp av storm og regn og lyn og torden. Da regnet hadde gitt seg var restauranten mørk, stedet tomt og vi sleit med å finne veien ut av eiendommen. Det klarte vi, men også byen var helt død.

På plass på Plass.

Vi gikk litt rundt i gatene og sutra over bortkasta klatring, før vi havna tilbake på baren ved kirka. Der drakk vi glass etter glass med aldeles utmerket rødvin og spiste (Gud forby til rødvin) ost til. Da så ting plutselig litt lysere ut. Det kom inn en en barbeint eldre mann som både bareiere og gjester sto og logra for mens han var der. Han ligna fælt på bildene av René Barbier (men vi tror de kalte han Patrick).

Dagen i dag starta med at vi lå i den komfortable dobbeltsenga og så ut over vinmarker med vinbønder og vintraktorer i full aktivitet med å rette opp skadene etter uværet. Så gikk vi ned til en overdådig frokost og to kopper kaffe (hver), før vi gikk en tur i byen og så at den faktisk levde.

Så var det omvising.

Så var det omvising og vi fikk smakt vi stedets viner som innfridde fullt ut. Sjøl om det ligger lenge på relativt ung eik er treverkt langt mer ballansert og integrert i vina enn mye flis som kommer fra Rioja. Et merkelig poeng var at guiden kunne fortelle at det hadde vært påfallende mange nordmenn her, særlig de siste dagene. Men sikkert bare vi som har kommet på sykkel.

Cooperasjonen.

Etter vinsmakinga gikk vi til Cecilio for å smake vin. Han er den eneste gjenværende produsenten fra før fedrene. Vi prøvde den hvite, L’Udol (ulvehyl), og angrer slett ikke på det. Så gikk vi til vinkooperativet for å smake litt mer. Det innfridde ikke etter at vi hadde smakt de virkelig gode.

Så gjensto lunsj med husets drikke i husets restaurant som hadde åpna igjen. Da gikk det galt igjen. Jenta som serverte ville på død og liv snakke engelsk siden vi ikke snakka catalansk. Vi ba om geit og fikk torsk, og vi var tilbake til start.

Avskjed med Gratallops.

Da vi skulle dra ble frokosten servert en halv time etter det som var oppgitt, så måtte Kari på kjøkkenet og hente kokka for å få tak i noen slik at vi fikk ut sykler og fikk sjekka ut. Vi forlot hotellet i særklasse mange opplevelser rikere og med ei flaske til kjelleren i trilla.

Roar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s