Barcelona var målet for turen denne gangen. Dit kommer vi mange dager tidligere enn planlagt tross varme og korte sykkeldager. Det viste seg å være uanstendig dyrt å endre flybilletten, så vi ble pent nødt til å tilbringe noen dager i byen.

Dag 32: 12.7: Martorell – St.Gervasi, Barcelona: 30,2km.

Så gjensto sjarmøretappen inn til byen. Der fulgte vi ruta som vi hadde satt opp med hjelp fra Naviki. Den valgte for det meste veier med sykkelfelt, stille gater gjennom småbyer og sykkelveier inn til Barcelona.

Unntaket var vel en litt trafikkert bru på N-340 ved kryssing av elva Llobregat ved byen Molin de Rei. Ellers fikk vi anledning til å kjøre gjennom en større transportterminal, men det er egentlig bare greit for der er trafikken disiplinert.

Inn til Barcelona innebærer noen klatreetapper. Byen ligger på mange hauger og de skal man gjerne både opp på og ned fra. Vi traff på Eurovelo nr. 8 igjen inn mot byen. Etter å ha prøvd å bo veldig sentralt i byen på en tidligere tur, ville vi nå bo litt mer fredelig.

Det var ikke akkurat mye å velge i da vi booket for noen dager siden, men vi fant et hotell i bydelen St.Gervasi, som vi vel egentlig ikke visste hvor var. Det som er tilfelle er at det var ganske mange bakker opp dit fra Avinguda Diagonal, som hadde fin sykkelvei inn. Bakker som gjerne hadde flere lyskryss, hvor det måtte stoppes midt i bakken.

Siden fant vi ut at vi både hadde Guellparken og veien opp til Tibidabo like ovenfor hotellet, og at vi trengte å bruke metroen for å komme til stranda og sentrum. Men det stemte at det var stille og fredelig.

Vi var inne i byen før lunsj. Et veldig lett dag på sykkelen, selv om det var noen bakker på slutten. Denne dagen var vi glad for at vi hadde Navikis rute, ellers tror jeg ikke det hadde vært så lett å finne veien, hverken inn til byen eller fram til hotellet.

Ellers er Barcelona, til tross for at den har mange og bratte bakker, veldig godt lagt til rette for sykling, med både egne traseer og prioriterte veier for sykling. De siste er merket med bilde av sykkel og 30km maks fart. Der sykkelvei er delt med gående, er grensa 10km for syklistene. Ikke noe for kamikase-syklister, altså.

Dag 36: 16.7: St.Gervasi, Barcelona – Viladecans: 34,4km.

Etter nesten fire dager er vi klar for slutten av turen. Det innebærer en overnatting på hotell i nærheten av flyplassen siden vi har fly tidlig om formiddagen søndag. Først vil vi ut og bade på naturiststranda nedenfor flyplassen. Ruta går gjennom gater i de vestlige bydelene, som enten har eget sykkelfelt eller har lite trafikk.

Når vi kommer ut av byen krysser vi nok en gangen elva Llobregat og følger den et stykke nedover på sykkelveier gjennom El Prat de Llobregat og videre gjennom friområdet som utgjør elvedeltaet. Stranda er kjempelang og ligger på vestsiden av elva. Dessverre er tilgangen til naturistdelen stengt, så det er nok en nakenstrand vi aldri kommer oss til –

Vi tyr til den påkledde delen, og vil vel si at dette er en mye finere strand enn bystrendene. Godt besøkt, men fint og ganske friskt vann. Flystøy er faktisk ikke noe problem. Også denne dagen er det varmt, så det blir et ganske kort opphold før vi må krype inn i skyggen på en strandbar. Da har til og med Iphonen sagt fra at den må inn i skyggen –

Vi spiser lunsj på vei til hotellet, som er en stor overnattingsmaskin, vegg-i-vegg med et shoppingsenter. Men veien dit er upåklagelig fri for skummel trafikk, og det samme ser ut til å gjelde veien videre til flyplassen i morgen tidlig.

Dag 37: 17.7: Viladecans – El Prat Barcelona flyplass: 6km.

Neste morgen var telefonene satt på vekking til kl. 6.30. Vi var pakket og klar, så det var bare å komme seg på veien de siste få kilometrene til flyplassen. Sola var akkurat på vei opp da vi var avgårde. Veien til flyplassen gikk første mellom drivhus og pløyde jorder, og var både asfaltert og fri for skummel trafikk.

Da vi nærmet oss Terminal 2, ville Naviki at vi skulle ta gangveien fra togstasjonen som gikk som en terminalutstikker inn. Vi så ikke helt hvordan vi skulle komme oss inn der når vi ikke kom fra stasjonen, men vi fant en vei inn via parkeringsområdet.

Inne ved Norwegians innsjekking var det allerede dannet seg kø, så mens Roar klargjorde bagasjen og syklene, fikk jeg den lette jobben: å stå i innsjekkingskøen. Det dannet seg litt ekstra kø da vi fortalte ved innsjekkingsskranken at vi ikke hadde noen kofferter eller annen emballasje til syklene. Etter litt diskusjon ble vi innvilget følge bort til spesialbagasjen, hvor forhjul måtte demonteres før de kunne passere gjennomlysningen. I den andre enden fikk Roar montere på hjulene igjen. Så måtte vi skrive under på at vi sendte syklene uemballert på eget ansvar. Det har vi gjort før også, så det var ganske udramatisk.

Resten av reisen gikk uten videre dramatikk, og syklene var i orden da de kom fram. Siden vi kom fram i skapelig tid, syklet vi hjem fra Oslo S også. Temperaturen var behagelig nede på 20-tallet, og fem uker i 30 pluss er snart blitt historie.

Kari