Det ble et døgn ekstra i Valencia for å lade batterier som egentlig var ganske fulladet. Roar googla hvordan den nye telefonen kunne slås av, og etter en restart var den blitt telefon igjen. Så bar det videre østover, og det føltes godt å komme i bleiebuksene igjen.

Dag 21: 1.7: Valencia – Castillón de la Plana: 81,1km.

Det var i grunnen greit å komme på veien igjen etter en hviledag, som blant annet innebar en spasertur til gamlebyen for å gå på matmarkedet og pinxos på en hipsterbar om kvelden.

Vi lot Naviki vise vei ut av byen og ut på landet blant sitrusplantasjene. Det gikk for det meste helt fint, selv om hun måtte ha litt hjelp når det var veiarbeid eller andre hindringer i veien.

Vi ble snytt for frokost-tostadaen fordi en stressa servitør glemte den, så vi var ganske sultne når det endelig ble lunsj ved stranda Plaga de Conet d`en Berenguer. Jeg satte til side prinsippet om å spise lokalt, og bestilte pizza. Roar gikk for secreto iberico. Vi ble godt fornøyd og mette begge to.

Videre gikk det på mindre veier litt innenfor strandsonen, og det er egentlig å foretrekke for det er mer variert. Roar testet om stjålne appelsiner smaker surt, det gjorde de ikke –

Like etter fant vi en nakenstrand i Corinto, og der fikk Roar seg et bad, mens jeg syntes at bølgene var litt for stor.

Det er en ting som er ganske irriterende her vi sykler, og det er mangelen på skilt med stedsnavn. Hvorfor har de ikke skilt som forteller hva landsbyen du sykler gjennom heter? Veldig rart og uvanlig, for jeg tror det er svært vanlig ellers i Europa. Her kan de jo gjerne ta med navnet på begge språk. Det er litt om hverandre bruk av valenciansk og castilliansk skrivemåte.

Vi kom helt til Castillón de la Plana før vi tok kvelden. Da var klokka seks, men det hadde vært ganske lett sykling. Vi fikk hotell sentralt i byen, som er ganske stor. Syklene fikk stå på sjefens kontor denne gangen, og det var det sjefen selv som bestemte. Etter noe rusling og nøling spiste vi på en uterestaurant rett i nærheten av hotellet. Der opplevde jeg nok en gang at retten med det spennende navnet som jeg bestilte var fritert fleskesvor.

Dag 22: 2.7: Castillón de la Plana – Peñiscola: 77,7km.

Vi fulgte ruta videre sørover ut av byen mot havna El Grao de Castillión, og var snart ute på en ny vei langs strand. Her ligger strandresortene på løpende bånd: Benicassim, Oropesa de Mar, Marina d`Or, Torre de Sal. Alle er preget av store mengde fin sand, som ikke er der fra naturens side og svære hoteller og fornøyelseparker og shoppingmalls.

Vi fulgte stranda videre til Benicassim. Der startet det en ganske fin greenway som gikk videre til Oropesa de Mar. Kysten var mer steinete og det lå små bukter nede mellom klippene. Veldig fint, men litt vanskelig å komme til med sykkel. Etter Oropesa fulgte vi mindre veier litt inn fra strandlinja videre til Torreblanca. Vi spiste lunsj der, for etterpå skulle vi sykle litt innover i landet og opp i høyden fordi det ikke fantes mulige traseer som var sammenhengende langs sjøen.

Etter å ha klatret opp på oversiden av først N-340 og så motorveien, ble veien skikkelig dårlig. Det var en steinete sti gjennom frukt- og olivenlunder, der vi måtte trille mye av veien. Trilling av trille er ganske tungt, men bedre enn å få ødelagte hjul.

Vi sørget for å komme oss tilbake til N-340 ved første mulige anledning, og fulgte den oppover i særdeles snill stigning til den lille byen Alcala de Xivert. Det er tydelige spor etter korsfarerne i området, kanskje en av dem var en Sivert fra nord? Vi stoppet og tok noe kaldt å drikke.

Videre fulgte vi den ruta Naviki hadde laget opp. Den gikk både hit og dit langs oliven og mandler og langs jernbanelinja, men for det meste på asfalt.

Da vi begynte å nærme oss Peñiscola, hvor vi hadde sett oss ut noen aktuelle campingsplasser, var det vanskelig å finne tilkomst til CV-141, som gikk dit. Etter å ha stolt blindt på Naviki og krysset motorveien i et dreningsrør og tråkket langs en åker, kom vi til den første campingen. Den virket stille og rolig, hadde svømmebasseng, ikke badeland, og åpen restaurant.

Vi rakk en tur i svømmebassenget, og i restauranten var vi de eneste gjestene. Men maten var god og det samme var ølet, og vi fikk ladet telefon og batteripakke for en ny dag på veien.

Dag 23: 3.7: Peñiscola – Deltebre: 66,2km.

Ingen kauket denne lørdagskvelden, og det var fuglene som vekket oss om morgenen. Så camping var helt ok. Det som manglet var en kopp kaffe foran teltet. Der har vi oss selv å skylde, siden vi har unnlatt å kjøpe gass til primusen. Vi mista lissom trua på camping på grunn av varmen. Ettersom vi har kommet lenger nord, og hetebølgen er over, har temperaturen ligget mellom 25 og 30, og vi er vel nå greit akklimatisert.

Vi tenkte at vi skulle se gamlebyen i Peñiscola, men den lå på en høyde, så vi fant ut at det holdt å se den på avstand. Frokosten avslørte at presset appelsinsaft ikke lenger er en selvfølge som følge og at også tostadas var omdiskutert.

Denne gangen ble det bad før drikkestopp, utenfor Benicarlo. Kysten er blitt annerledes, små badeviker med steinete strender – akkurat det vi liker. Denne gangen klart vann og ingen bølger. Så fikk vi heller tåle å ha på badetøy.

Den siste byen vi kom til i Valenciaprovinsen var Vinaros. Der tok vi en drikkepause med en skål oliven på en skyggefull uteservering med utsikt over strand. Etterpå var vi i Katalonia.

Det bare måtte bli paella mixta til lunsj ved stranda i Alcanar. Den var det ingenting å utsette på, bortsett fra at lunsj ikke kan innebære vin når man sykler.

Etter La Rapita skiftet omgivelsene karakter, fordi vi var kommet inn i deltaet til elva Ebro. Her dukket rismarkene opp igjen, og ettermiddagens tur gikk gjennom våtmarksområder og langs kanaler. Det begynte å blåse frisk, og vi så at det bygget seg opp et regnvær bak oss. Det var en fin og variert tur hele veien videre til Deltebre, hvor vi regnet med å finne hotell.

Da vi nærmet oss elvekryssing, braket det i torden.I kappløpet med regnværet ble vi stoppet av Guardia Civil for å ha syklet mot enveiskjøring i en biltom gate. Heldigvis slapp vi med bare en streng advarsel. Da vi var over elva åpnet himmelen seg, og vi måtte søke akutt tilflukt fra regnet under en markise.

Regnet hadde holdt opp da vi kom til hotell Rull. Resten av tidlig kveld brukte vi til å planlegge turen opp i Priorat. Mer om det kommer i neste blogginnlegg. Vi fulgte anbefalingen til damen i resepsjonen og gikk til restauranten på plassen foran kjerka. Der spiste vi blåskjell og hjerteskjell fra produksjon i delta. Utmerket! Roar feiret med creme catalan, og jeg tok et glass hvitvin, som garantert var fra Katalonia. Her tuller man ikke med patriotismen, menyen var kun på katalansk.

Kari