Mandagsstengte Ingreja de Sao Lourenco de Matos

Vi skulle besøke en vingård i Setubal, den var stengt fordi vi kom en mandag. Vi skulle besøke en vingård i Algarve, den var stengt fordi det var søndag da vi var på de traktene. På vei mot Spania ga vi opp vingårder og forsøkte oss på ei severdig kirke i stedet, den holdt mandagsstengt. Vi så fram til å slippe portugiserens ruter, men traseen til Naviki var minst like håpløs. Er det rart vi tar ferga over elva til Spania i morgen tidlig?

Men Portugal har vært riktig fint det. Været har vært passende og vinden ofte i ryggen. Mat, vin og til og med øl har vært langt bedre enn forventet. De fineste strendene er i vest (særlig nakenstrendene) og hordene av turister er i sør.

8.7: Albufeira – camping Conceicao: 91,0km

Ja, det ble en GT i Albufeira, mens vi med tidvis åpen og sammensnurpet munn bivånet britiske pakketurister i fri utfoldelse. Nei, det var ikke et vakkert syn. Middagen tok vi med strandutsikt, det ble grillet fisk og skalldyrpasta med upåklagelig hvitvin fra Setubal.

Avskjed med et fint hotell i en ikke alt for sjarmerende by.

Neste morgen var vi på veien igjen etter frokost. Takk til Albufeira – Vi oppsummerte at vi hadde vært heldig som fant det fine hotellet på veien, for det hadde ikke vært lett å lete etter et hotell i resortjungelen. Ruta vår svinget seg gjennom lange gater opp og ned gjennom områder med golfbaner, lekre villaer og leiligheterkomplekser i Vilamoura og Quarteira. Ufattelig kjedelig og langt fra sjøen.

I Almancil stoppet vi og tok noe kaldt å drikke, og staket ut veien til en kjerke som skulle ha en flott flisdekorert innside, Ingreja de Sao Lourenco de Matos. Men situasjonen var som med den vingården vi skulle ha besøkt i går, den var stengt. Ja, mandag er kanskje «slow business» for de katolske?

Også i dag følger vi ganske ofte Ecovia Litoral. Det gjorde vi inn til Faro. Den gikk gjennom naturområdet for Ria Formosa som går fra før Faro og til et stykke etter Tavira.

Salt før Faro

Veien går mellom saltbasseng, hvor det ennå blir produsert salt. I Faro spiste vi lunsj, alldeles utmerket grillet fisk og en slags fabada med skalldyr, hvor de helt klart kunne ha droppet avfallsproduktet «fish-fingers», men som ellers var både god og mettende. Brødet her i Algarve er forresten veldig godt, det er en fryd å spise både til maten og i sandwich.

Her snur vi

Et stykke etter Faro hadde Naviki gjort en stygg blunder når ruta ble lagt. Vi ble geleidet forbi to store campingplasser, så langs jernebanelinja på en vei som ble til sti, og så skulle over en bekk eller gammel vanningskanal. Da den ble til en tynn sti inn i buskaset hadde jeg allerede plumpet i bekken når jeg skulle hjelpe trilla over. Vi gjorde det uvanlige, som vi har begynt å prøve å gjøre noen ganger: vi snudde.

Vi fant en vei på innsiden av campingplassene, gjennom en park for idrettsaktiviteter og søkt tilflukt på N125. Det er noen ganger litt vanskelig å forstå at både Naviki og vår venn portugiseren for enhver pris skal ha oss bort fra N125. Ja, den er trafikkert, og portugiserne liker å kjøre litt fort, men veien har halvannen meter skulder, så det er plass til syklist med trille.

Tavira før galskapen brøt løs

Vi ble ikke så lenge på N125, og videre inn til Tavira var veien riktig så fin. Tavira skal visstnok være Algarves peneste by. Det kan godt hende, men det var horder av turister og få hoteller der, og de vi spurte om rom i, hadde ikke noe ledig. Så goodbye, Tavira, da blir det camping på utsiden av byen. Vi fulgte anvisningene til Google Maps, og fant campingen, selv om det manglet skilting, selv fra N125.

Vel framme manglet også resepsjonen – Det viste seg at campingen var forbeholdt ansatte i den portugisiske sikkerhetspolitiet i hele sommersesongen! Det kunne en av de ferierende informere om. Så der kunne vi nok ikke campe. Men sikkerhetspolitiet var svært behjelpelig og presis i sin beskrivelse av hvor vi kunne finne neste camping i retning Vila Real de Santo Antonio. For den fant vi greit noen kilometer lenger østover langs N125, og sørover i retning stranda og sykkelruta vi hadde forlatt.

Kveld på camping

Det var en riktig velfungerende camping. Restauranten var riktignok stengt – fordi det var mandag – men butikken hadde både mat og drikke. Bakken der teltet skulle settes opp var så hard at vi måtte bruke fem-toms spiker og slå ned som teltplugger. Det hadde de tatt høyde for, de solgte dem i bunter for en euro i resepsjonen.

9.7: Camping Conceicao – Vila Real de Santo Antonio: 26,8km.

For å kompenser for den lange dagen i går bestemte vi oss for å somle, samt bli over i Vila Real så sant det lar seg gjøre. Den byen har heller ikke mange hotell, siden «gaumet» er samlet i Monte Gordo. Det vet vi fra før, siden vi var der på 2010-turen.

Det var helt unødvendig å tørke telt, så vi kom oss greit avgårde før kl. 10, til tross for to runde med kaffe og nennsom pakking av trille. Frokost i neste landsby nede ved havet, Cabanas.

Vi var ikke alene om å bade

Bad ble det på Praia de Manta Rota. Der var vi ikke alene! Etterpå bestemte Roar seg for at han ikke kom til å bade i den svært trange, veldig tregt tørkende badeshortsen flere ganger, og kjøpte en ny rød i tynt stoff.

Monte Gordo var vel verdt å sykle forbi

Veien videre inn til Monte Gordo og Vila Real gikk for en gangs skyld utenom smale stier og halsbrekkende bakker. I Monte Gordo fant vi igjen campingen der vi overnattet i 2010. Fremdeles stor.

Vi lot det stå til, og rullet videre til Vila Real. Har de rom på hotell for oss denne gangen? Det hadde de på Hotel Apollon. Ikke så billig, nei, men utrolig deilig med litt luksus når du skal bli der en halv dag i tillegg til overnattingen. Grunnen til at det var ekstra dyrt var nok at det ikke var dobbeltrom igjen, så vi breier oss i et firemannsrom med bassengutsikt.

Kari