På bedritne veier til Portugals ytterste hjørne og så videre østover

Fra den sørligste odden ser vi mot den vestligste, kjerka på Fortaleza de Sagres med Cabo de Sao Vincente i bakgrunnen.

Vi kom så langt vest og så langt sør som overhode mulig i Portugal, men det var jaggu ikke enkelt. Etterpå sykla vi østover til pakketurismens mekka. Det var heller ikke bare enkelt og uten uhell…

5.7: Odeceixe – Vila do Bispo: 66,0km

Vi gjorde som vi hadde tenkt: syklet rett ned på stranda. Først frokost hos D.Maria som inkluderte friske jordbær og presset jordbærjuice. Kortreist, det vet vi nå. Denne første dagen i Algarve skulle komme til å by på ulike terreng og ditto utfordringer. Nakenstranda Praia das Adegas lå i forlengelse av hovedstranda Praia de Odeceixe. Den var langgrunn og hadde moderat med bølger. Det var deilig på stranda denne helt skyfrie dagen, så det var litt vanskelig å rive seg løs og fortsette etter en times tid.

Et sand(t) helvete.

Oppe fra stranda gikk traseen gjennom jordbruksområde med krøtter. Vi fikk anledning til å dra syklene gjennom sanda langs vanningskanaler, og måtte vente mens buskapen krysset veien over til en ny beitemark. Første ølstopp var i Rogil, hvor vi satt en stund i skyggen på og så ut på veien som de lokale gubbene gjorde.

Stans for kryssende krøtter.

Til Aljezur fulgte vi hovedveien. I Aljezur hadde vi tenkt å spise lunsj, men slik ble det ikke. Aljezur er en liten opprinnelig maurisk by som har to sentrum. Det var merket en detour, som vi trodde var den mauriske borgen på toppen av byen.

Mot borgen, men det visste vi ikke da.

Her skulle nok rute og kart vært bedre studert, for det viste seg av detouren var byen og ruta videre gikk via borgen. Borgen må ha vært bortimot uinntagelig for det klatret svært bratt opp, opp og opp. Da var det godt at vi hadde energibarer og vann på toppen, for etterpå fortsatte veien å klatre helt til vi kom inn på hovedveien igjen. Aljezur var forbikjørt, og vi var ute i villmarken igjen.

Ja, noen ganger skal man nok lese rutebeskrivelsen litt bedre. Unnskyldningen her kan nok være at vi lå foran ruta, og dermed ikke hadde rukket å lese oss opp. Nå fulgte 17km med grusvei, fast, men svært steinete, over en åsrygg. Alternativt kunne vi ha forsatt på N120 og N268 til Carrepeteira. Det hadde vi nok gjort hvis vi hadde fått med oss at det var en opsjon. Da hadde vi syklet lettere, men vi hadde også gått glipp av en spektakulær nedkjøring til Carrepeteira ned en dal som viet seg mer og mer ut etter som vi nærmet oss havet. Landskapet i Algarve har vist seg svært variert.

I Carrepeteira fikk vi endelig mat, kylling pil-pil, og etterpå syntes vi at vi like godt kunne sykle hele runden langs klippene. Utsynet var helt klart verdt det, selv om det ble mer steinete grus.

Et litt underlig spisested med aldeles utmerket mat avsluttet dagen.

Veien videre til Vila do Bispo gikk på N268. Her ble det en langdryg klatring opp på et platå hvor det etter hvert ble utstrakt jordbruksland. Vi droppet ytterligere detourer. Vi kom fram til Vila do Bispo allerede halv åtte, og fikk rom på Hotel Mira Sagres. Ja, vi ser Sagres i sør. Vi avsluttet dagen med litt mer mat på en underlig kafe rett over gata, hvor de serverte percebes i enorme berg og ellers mat i aluminiumsgryter. Våre gryter hadde kanin i rødvinssaus og svinekjaker, sikker kokt langsomt i flere dager.

6.7: Vila do Bispo – camping i Espiche: 53,3km

Siste dag med ruta til «portugiseren», etterpå er vi og Naviki på egen hånd. Dagens plan var først Portugals vestligste punkt Cabo de Sao Vincente og så det sørligste, Ponta de Sagres. Etterpå videre mot øst, og omtrent til Lagos i hht oppsatt rute.

Etter den tunge syklinga vi har hatt de siste dagene var veien til Cabo de Sao Vincente «piece of cake» enda den begynte med grus. Ved fyret var kysten både oppover og nedover spektakulær, og de hadde samlet en masse salgsboder og mange turister der. Sao Vincente var en helgen som ble brent, men som så sterk i trua at han omvendte opptil flere bare mens han brant opp. Det var en artig modernistisk statue av han på fyret, så vi tok en selfie med han.

Selfie med Sao’n.

Vi fant en motbakke på fortet også.

Så syklet vi videre til Sagres. Der måtte vi til Fortaleza de Sagres for å komme til det sørligste punktet. Det var vel verdt de tre euroene pro pers for å komme innenfor fortet og ut til sørpunktet, for det var et veldig fint området med utsyn både vestover mot Cabo de Sao Vincente og østover mot strendene i Sagres.

Vi tok en rask Sagres i Sagres, og la oss på hjul tilbake til Vila do Bispo for å følge ruta videre mot øst. Der spiste vi lunsj på en kafeteria. Sandwichene var store og gode. Vi har funnet ut at sandwich-lunsj holder i massevis for en ettermiddags sykkeløkt når man spiser frokost.

Ruta videre gikk for det meste på asfalt. Det gikk unnabakke ned til Salema hvor vi badet på bystranda. Der var den ingen bølger og svømbart, noe som jeg synes at kompenserer for at man må ha på badetekstiler.

Etter badet måtte vi bratt opp brolagte gater. Da løsnet pedalarmen på sykkelen til Roar. Krise, ropte han. Enten var det hard tråkking eller så var det litt for dårlig tilskrudd hos gutta i Lisboa. Heldigvis var ingen skruer mistet og kranken er press-fit, så det ble å ta fram bardunslegga og slå kranken på plass og umbrako til å feste skruene. Ikke krise likevel, når han kan være sin egen mekaniker. Men vi ble litt støkne begge to, og skal nok minne hverandre om å sjekke de skruene innimellom.

Neste lange oppoverbakke gikk uten uhell, og vi hadde allerede bestemt oss for at dagens mål skulle være en campingplass like før Lagos. Dit kom vi i halv åtte tiden.

Vi gjør klart for camping på øverste hylle.

Det var en camping med flere fasiliteter enn vi trenger, og det er jo i overkant mye å betale 35 euro for å få ligge i sitt eget telt på en steinete firkant. Men på plussida, flotte sanitæranlegg og en bar som serverte utmerket tapas. Selv om det blåste friskt på den steinete firkanten lå den i et fredelig hjørne av campingen. Så alt i alt var vi fornøyd med valg av overnattingsplass.

7.7: Espiche – Albufeira: 62,3km

Vi sov godt, og begynte dagen med kaffe på primus og tørking av kondensvått telt. Litt rart med så fuktig natt når det samtidig blåste. Frokost bestemte vi oss for å ta i Lagos, som vi nådde etter noen få lett tråkkete kilometer. Lagos hadde sikkert vært en fin by å overnatte i, også, for den hadde gamleby og brostensgater.

Stork på gass.

Etter frokost begynte vi å følge Navikis rute mot Portimao. Det første vi erfarte var at det plutselig var storker både her og der. Det hadde vi ikke sett før på turen. Noen steder var det tilrettelagt med egne plattformer for bygging av reir.

Vi oppdaget også ganske snart at vi nok følger Ecovia do Algarve, som «portugiseren» nevner som eksisterende, men lite oppdatert. Den går fra Sagres til Vila Real de Santo Antonio. Vi finner merkingen av den ganske fort etter Lagos, og kommer til å følge den det meste av denne dagen, men litt av og på. Enkelte steder er det skilt som forteller at vi er på den, og hvor lagt det er til byer langs den. På asfalten er det stemplet et sykkelsymbol når det er asfalt, og noen ganger står det også skilt med piler.

Det har vi aldri sett før.

En annen opplevelse som var ny for begge, var at vi møtte et sigøyner-følge med en rekke vogner og en haug med hester. Det har vi bare møtt i litteraturen tidligere. I vår oppvekst kom de med campingvogner og store biler.

Ferragudo.

I det hele tatt sykler vi på fine veier denne dagen, for det meste asfalt og lite klatring. Inn mot Portimao tuller vi med veien, og glemmer å ta av der Naviki vil ha oss av hovedveien.

Greit å vite for dem som måtte komme til å følge i våre fotspor. Dermed kom vi inn N124 til Portimao, og den var ganske trafikkert. I Portimao har vi vært før, på sydentur med barna til Praida da Rocha i 1995. Også den byen viste seg å ha hyggelig sentrum med smale gater. Så bar det over elva og til Ferragudo, hvor vi også var i 1995. Der mistet Roar klokka si, en Swatch, i sanda. Den var borte for godt.

Etter en enkel lunsj et enkelt sted.

Lunsj ble nok en gang Bifane (sandwich med varmt svinekjøtt med chiliolje)på en liten bar, i den lille landsbyen Porches. Der var Syden langt borte, og gutta slo i hjel søndagsettermiddagen med kaffe og dram i baren. Bare få kilometer etter begynte Albufeiras resorter å dukke opp.

Slik ser Kari ut når hun står over.

Vi stoppet på Praia Grande, og Roar tok et bad. Jeg sto over, store bølger og for mye sand.

Vi lurte litt på om vi kom til å finne overnatting i resort-helvete. Ja, egentlig lurte vi på om vi fant Albufeira i Albufeira. Men det gjore vi faktisk, så nå er vi innkvartert på Hotel Vila Recife, der vi har fått handikapp-rommet rett ved resepsjonen. Gubben i resepsjonen synes det var best, siden vi hadde trilla, som måtte være med inn. Syklene måtte vi låse til trappegelenderet ute. Nå skal vi ute og «ta en Syden» – kanskje en currywurst med en GT til?

Kari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s