På gamle trakter

Den gamle brua til Huelva

Som vi alt har skrytt av har vi sykla i området fra grenseelva til Sevilla tidligere, i 2010. Traseen er ikke den samme, løypa i år går jamt over litt nord for den forrige. På dårlig asfalt i en pinjeskog gikk Roar på trynet, men både han og sykkelen kom relativt helskinna fra det hele. Både før, under og etter fallet var vi omgitt av tilnærmet ekstremvarme, men vi kom likevel fram til Sevilla,og i morra kommer Leif …

10.7: Vila Real de Santo Antonio – Huelva: 61 km

Før vi begynner på historien om veien inn til Sevilla, kan det nevnes at vi fulgte damen på hotellet sin restaurantanbefaling og tok middagen på O`Pescador i hovedgata ut mot elva. Der spiste vi en arroz som er den beste jeg har fått på det jeg kan huske. Det var arroz med knivskjell, gul av gurkemeie (tror ikke det var safran) og tilsatt koriander. Vi valgte en hvitvin fra Alentejo, etter anbefaling fra kelneren. Jeg tror det kommer ganske nært å være det beste jeg har spist i Portugal på denne turen. Så kommer du til Vila Real, så anbefales O`Pescador.

Kari og en nederlender

Vi var bestemt på å ta båten over til Ayamonte kl. 9.30. Vi mister jo en time når vi krysser grensa, og da er det greit å komme i gang tidlig. På båten kom vi i snakk med en nederlender, som klaget over hvor dyrt det var blitt i Spania og Portugal, samt hvor strengt det var blitt med at politiet jaktet på alle som vill-campet. Vi syntes nok at han var i overkant konspiratorisk i tankegangen, og kan vel strengt tatt se poenget med at folk ikke skal vill-campe i vernede strandområder, eller i skogen med brannfaren det medfører. Derimot er det litt kvalmt hvis folk fra nord i Europa forventer å få allting gratis sør i Europa.

Salt i Spania

Ruta fra Ayamonte til Sevilla har vi laget selv med Naviki som verktøy. Så her er den ingen som det kan skyldes på. Det første vi gjorde var å avvike fra planen, og reise ut mot stranda ved Isla Christina. Siden vi nå hadde et dag ekstra å bruke inn til Sevilla, ville vi gjerne få bade før vi forlater kysten. På vei inn til Isla Christina sykla vi nok en gang langs saltbassenger, men denne gangen dannet saltavleiringene kvadratiske mønster vi aldri har sett før.

Stranda var fin den

Stranda var fin den, ikke så mye folk og greit å få svømt. Har inntrykk av at strendene på kysten av Huelva er mest brukt av spanjolene. Etter badet ble det lunsj med pizza og øl i neste småby. Da hadde det skjedd noe med temperaturen. Så snart vi vendte innover i landet, steg temperaturen, og det kjentes som den fortsatte med det resten av dagen.

Kari i Naviki-krattet

Vi ble også uvenner med Naviki. Den ruta vi hadde latt Naviki legge for oss med innstillingen Leisure tok oss stadig ut på stier som ikke lot seg sykle på. Vi begynte derfor å følge N431, men Naviki ville ved enhver anledning ha oss ut på grus eller sti, gjerne parallelt med hovedveien. For det meste har N431 god skulder, og det føles egentlig tryggere å sykle der enn å vingle av gårde på en smal sti og bli revet opp av bjørnbærkratt tett på.

Da vi begynte vå nærme oss Huelva tok vi av veien for å kunne følge veien Naviki hadde lagt, slik at vi skulle treffe den gamle brua over elva som hadde sykkelfelt. Først gikk det bra, for det var en asfaltert vei langs vanningskanaler. Men etterhvert trillet vi syklene på stier som hadde løst seg opp i bare sand.

En heller skjelven og nytryna fotograf tar bilde av en småskremt makker

Vi ga opp ved første mulighet for å komme tilbake på asfalt. I 35 grader er det slitsomt å dra sykkel og trille gjennom sand, og Roar var nok litt off-guard og kjørte i et digert hull i asfalten. Trilla gikk rundt og reiv av bakhjulet, og Roar velta og datt. Merkelig nok ble ingenting vitalt på verken sykkel, trille eller mann, ødelagt. Til og med kamera og briller var intakt. Litt forslått mann, og giret må justeres når vi kommer til Sevilla og får en reparatør til å se over syklene.

Det var sikkert varmen og uhellet som gjorde oss litt surrete, for vi rotet en del med å finne den rette veien ut på brua denne gangen også. Der hadde Naviki for det meste rett i sine veivalg. Inne i byen kunne vi følge ruta helt fram til Senator Huelva hotel, hvor vi overnattet i 2010, og som ligger i en av de beste tapas-gatene i Huelva, Calle Pablo Rada. De hadde rom denne gangen også, og syklene fikk stå på møterommet – som da.

Mens vi grublet på hvorfor det var stengt på tapasbaren fra forrige gang, kunne vi se temperaturen på termometeret utenfor apoteket synke fra 35 grader og bikke under 30. Mens vi prøvde tapasen nedover gata åpnet El Tapeito de Eduardo de la Rosa, og fyltes raskt opp. De holdt mål nå også, særlig artisjokkene med skinke og balsamico. Men oksekjakene i Pedro Ximenes lenger ned i gata var nok skam å melde bedre enn svinekjakene deres.

Vi vurderte ikke et øyeblikk å droppe air-condition gjennom natten.

11.7: Huelva – La Palma del Condado : 57,9km

Siden det er så varmt som det er, er det godt at vi har en ekstra dag på oss til å komme til Sevilla. 60 km er langt nok å sykle på en dag. Vi brukte den forhåndslagte ruta til Naviki ut av byen, og alt gikk riktig fint til vi bokstavelig tatt endte i jernbanelinja. Både Naviki og Google var enige i at jernbanelinja skulle krysses, og så skulle vi fortsette på en grusvei mellom saltbasseng og over elva (Rio Tinto) på en bru. Men det var ingen overgang der, kanskje turplanleggeren mener at vi skal ta sykkelen på skuldra og vandre over jernbanesporet?

Klatring i mangeogtredvepluss i Lucena del Puerto

Å nei, da ble det å legge om ruta igjen, og velge A5000 og så A472. I San Juan del Puerto, bestemte vi oss for å ta en annen litt mindre vei, A486, via Lucena del Puerto. Den hadde samme gode standarden, men mindre trafikk, og dessverre klatret den også. Det bla mange drikkestopp denne dagen. Overalt har folk trukket inne i skyggen og inn under tak.

Den delte kirka i Niebla

Etter tips fra Planeten dro vi innom Niebla, som er en middelalderby, der en fint vedlikeholdt gamleby ligger bak murer fra den mauriske perioden. En av kirkene står bare deler igjen av, den er både gotisk og maurisk og delt i to av en åpen plass. Det gikk fint an å sykle rundt innenfor murene, hvor det var velsignet fritt for alt som kunne sies å være turist-tilrettelagt.

Overopphetet fotograf har innsett luftkondisjoneringens velsignelse på et grossisthotell i Spania

På cerveceria utenfor murene dukker det opp en annen syklist mens vi har en drikkestopp. Det er en ung italiener som har syklet et halvt år i Marokko før han har kommet over med ferga til Tarifa. Han skal videre til Portugal, og blir glad for å få vite at det ikke er så varmt der. Han mente også at det ikke kom til å være like varmt nedover kysten fra Cadiz til Tarifa. Det var en trøst, vi får håpe det slår til.

Før vi dro fra Huelva booket vi hotel utenfor La Palma del Condado. Dit kom vi fram i sekstida.

Hotellet viste seg å ligge i et shopping mall, i forbindelse med et utsalgssted for Leon-gruppen, en kjøttgrossist. Rommet er lite, men belota serranoen, salmorejoen og oksehalene de serverte i den kombinerte butikken-baren-restauranten var av utmerket kvalitet.

Dagen i dag har vært en transport-etappe, men slik må det nesten bli når behovene i stor grad dreier deg om skygge og nok drikke.

12.7: La Palma del Condado – Sevilla: 58,4km

Vi skrudde ikke opp temperaturen på air-condition på det vesle rommet vårt, så jeg våknet og frøs i løpet av natten. Om morgenen våknet vi til en overskyet dag, jippi! Da vi dro fra hotellet kom det til og med ned noen dråper regn.

Så møtte vi oksen

Vi holdt oss ganske stramt til A472 i retning Sevilla, og ignorerte alle forslag fra Naviki om mindre veier. Veien gikk rett fram gjennom åkrer med solsikker på hell og store olivenlunder. Rundt omkring var det drysset mellomstore hvite byer som så like ut alle sammen. På en haug støtte vi også på turens første smijerns-okse, et velkjent symbol både for Osborne og for Spania som sådan.

Sola var for det meste godt gjemt bak skyer hele formiddagen, men tittet fram da vi skulle sykle opp en ganske lang og slak bakke opp til Sanlucar de Mayor. Det var en lang strekning med sykkelvei som i stor grad fulgte A472 fra like etter Sanlucar til vi var nesten inne i Sevilla. Vi fant en hyggelig hagerestaurant og spiste noen halvrasjoner med patatas og oksekjaker til lunsj.

Med Naviki på nye eventyr

Vi fant det klokest å følge ruta som Naviki hadde lagt opp inn i byen. Om det var klokt, syntes Roar var høyst diskutabelt, da vi ble bedt om å ta av den fine asfaltveien gjennom olivenlunden, og følge et traktorspor langs et jorde. Helt greit for meg som lett kan leie sykkelen, men ikke for trilla. Men det var heldigvis ikke et langt stykke, så resten av veien inn gikk på mindre veier og sykkeltrase.

Sevilla, snart framme og fast dekke under hjula

Vi fant med letthet forhåndsbookete hotell Petit Palace sentralt i byen. Før syklene fikk ta plass i patioen i første etasje der vi har rom, var vi innom en av de lokale sykkelbutikkene der Roar fikk sutret seg til service på giret sitt, og jeg kjøpte ny sykkelflaske til en ublu pris, til erstatning for den jeg mistet i tumultene da Roar velta inni pinjeskogen før Huelva.

Nå har vi vasket alle de skitne klærne i laundromaten, og er klar for et sykkelfritt opphold i et Sevilla der temperaturen har gått midlertidig ned.

Kari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s