Kork i Sør-Portugal

Dag 124: 21. september: Lisboa – Montemor: 91,2km

Etter frokost neste morgen tar vi den korte sykkelturen tilbake til stasjonen. Etter å ha studert kartet mener vi at det vil bli vanskelig å komme ut av Lisboa på sykkel. Veiene ut er for det meste motorveier, og båtene fra sentrum går til steder der vi er usikre på om vi kommer fram uten å bli stoppet av flere motorveier. Altså har vi falt ned på avgjørelsen å ta toget tilbake til Vila Franca de Xira, som er en stasjon på toglinja vi tok inn til byen. Ruta ned til Algarve og Spaniagrensa vil gå på landsbygda inne i landet, og ikke langs kysten.

Solnedgang i Montemor

Vi er i Vila Franca mens det ennå er formiddag, og tar av gårde over Tejo og mot sørøst på N10. Området er paddeflatt, og selv om N10 er en ganske stor vei, er det moderat med trafikk. Det er ikke mye å oppleve langs N10, og heller ikke langs N4 som vi tar fra Pegoes. Vi stopper og spiser lunsj langs veien, der det står mange biler parkert, og får kjempegod kjøttgryte med koriander. Når vi nærmer oss Montemor-o-Novo blir det mer kupert. Byen ligger opp mot en haug, og har rester av festning og kirke oppå haugen. Vi synes vi er kommet langt nok, og når vi finner en restaurant med billige rom, slår vi til. Området vi er kommet inn i heter Alentejo, og brer seg fra elva Tejo, sørøstover til Spania-grensa og sør til Algarve. Ikke mange turister i Montemor, men en riktig fin by er det. Vi klatrer opp på haugen og får utsynet fra borgen, og solnedgangen nede i byen. Etter middag prøver Roar en aguadente, som er blankt brennevin og minner om grappa.

Dag 125: 22. september: Montemor – Beja: 106,4km

Det er en sykkelreparatør rett over gata for hostalet vårt. Der får vi skiftet pedaler, og kjøpt nye dekk til trilla for under tjue Euro. Dekkene fra Cap Ferret har blitt veldig slitt etter grusstrekningene på caminoen og brosteinen gjennom byene. Best å ha nye i beredskap før vi er nede på kordellene.

Frokost i Montemor

Vi tok en rask frokost på en gammel kafeteria, som sikkert hadde hatt fliser og øvrig interiør siden syttitallet. (Når de to seniorene som drev har gått bort, vil stedet med sikkerhet gå bort med dem. Det er rart at så mange familier prøver å leve av å servere naboene sine kaffe og øl, som det virker som de gjør i landsbyene i Spania og Portugal. De blir ikke rike av det, men det er nok viktig for at landsbyen skal overleve.)

N2 fra Montemor til Ferreira do Alentejo hadde lange seige motbakker gjennom et landskap preget av korkplantasjer. Ja, egentlig er det lite annet her. Litt folkeopplysning: Portugal som er verdens største produsent av kork, står for hele 50 %. Det er store plantasjer med korkeik, der trærne merkes med årstall for hvilket år barken er høstet. Korkeik ser litt ut som vanlig eik, bortsett fra at bladene er ovale og mye mindre enn på vår eik. Korkeika kan bli 150-250 år gammel, og i Portugal får man ikke felle andre trær enn de som er sjuke eller skal fornyes pga alder. Landskap med kork er relativt ensidig, det går noen husdyr mellom trærne og beiter på noe tørt og gult gress.

Kveldsstemning gjennom et kjøpesenterhotellvindu

Veien har dårlig kvalitet et langt stykke, der det er pukkdekke og gammel brostein. Fra Ferreira til Beja må vi ta N121, som har mye trafikk og dårlig skulder, men går kjempefort å sykle. Beja har sykkelvei rundt byen, og overraskende god skilting. Vi finner veien til både hotell og camping like utenfor sentrum. Vi trenger internett, og bestemmer oss for hotellet, som ligger i en shoppingmall. Selve Beja skal ha et historisk sentrum, men etter over hundre kilometer i korkskogen, orker vi ikke å oppsøke kulturen.

Dag 126: 23. september: Beja – Mértola: 53,9km

Mértola med mesquta og borg

Shoppingmall-hotellet hadde frokostbuffet med det meste. Før utsjekking tok vi en rask handlerunde, der det ble kjøpt inn en del nytt sykkelutstyr, blant annet trøyer, sykkelflasker og -hansker. Det er sykt billig. Må innrømme at det dårligste av det vi har hatt med siden vi startet turen (og som var godt brukt fra før) ble kastet.

Mértola – kveldssol over elva

Denne dagens rute langs N122 hadde flere hauger og mer kork, likevel litt mer allsidig landskap men svært få byer eller landsbyer. Vi bestemte oss derfor å gi oss da vi kom til Mértola, selv om klokka bare var tre. Det hadde vært gråvær og regnet litt om formiddagen, men da vi kom fram kom sola fram. Vi fant en veldig fin hostal, som hadde utsikt over elva Guadiana, som lenger sør blir grenseelv. Mértola har en fin maurisk gamleby med borg, mesquita (kirke som tidligere har vært moské), og romerske ruiner i bunnen. Vi får en fin og avslappet ettermiddag, før vi avslutter dagen med tradisjonell alentejo-mat og lokal vin. Vi spiser svinekjøtt fra svart gris, og stifter bekjentskap med et nytt tilbehør, ”migas”. Den språkmektige damen på restauranten forteller hvordan det lages: landbrød, som sikkert er daggammelt, legges i vann, vannet presses ut og massen stekes i olje tilsatt hvitløk. Fattigmannskost som baserer seg på at alt skal spises opp, og at mange munner skal mettes.

Dag 127: 24. september: Mértola – Monte Gordo: 91,2km

IC27 – enhver FrP politikers våte drømm

Det viste seg at det nok var fint at vi stoppet lenge og godt i Mértola. Straks vi var på veien igjen dagen etter, viste det seg at det var svært kupert og tungt å sykle. Vi hadde helt rett i antakelsene om at det ikke akkurat var flust med mat- og overnattingsmuligheter videre sørover N122. Et utall elver krysser retningen sørover, og hver gang skal vi ned i elvedalen og bratt opp etterpå. At det er tjue elvedaler er ikke en overdrivelse! Etter en stund er M122 blitt til IC27, den har fått tilnærmet motorveistandard og hastigheten til øvrig trafikk gjør etter hvert sykling der svært ubehagelig. Tettsteder med muligheter for lunsj finner vi heller ikke. Vi tar derfor av på 122-1 til Alcoutim, som ligger ved Guadiana, som en siste skanse mot Spania.

Alcoutim – er det muligheter for litt and i ris?

Der får vi heldigvis lunsj, og vi kan følge en mindre vei langs elva et godt stykke sørover.  Så må vi dessverre tilbake til ”berg og dalebanen fra helvete”. Vi når uskadde fram til Vila Real de Santo Antonio, og da er det bare en elvekryssing mellom oss og Spania. Men vi vil prøve camping i Algarve også, så vi følger skiltene til campingplassen, som viser seg å ligge i Monte Gordo, som er en passelig usjarmerende resortby litt nedover Algarvekysten. Men dit går det til gjengjeld sykkelvei. Det viser seg at den faktisk går over 200km sørover kysten, nesten til Albufeira.

Vi rekker akkurat å få opp teltet før mørket lukker seg rundt oss. Prisnivået er øket noe nede på solkysten, og migas står helt klart ikke på menykartet.

Kari