Lisboa

Det er ikke greit å gjenopprette lovlig opphold både her og der. Kollektivreiser med sykler og henger var ikke det verste. Spansk og portugisisk omstendelighet er ingen ting mot norsk byråkrati, dobbeltkommunikasjon, tvetydighet og desinformasjon. Vi anbefaler alle å forsøke greie seg uten norske myndigheters assistanse til nordmenn i utlandet – vi slakter ikke diplomaten, men diplomatiet.

Dag 122: 19. september: Med tog Porto – Lisboa: 3, 2km

På stasjonen, venter på tog til Lisboa

Toget gikk klokka 11 om formiddagen, og vi var ute i vel god tid. Den første strekningen var et lokaltog, og det ble ganske fullt etter hvert. Alle togene var perfekt i rute, og vi rakk alle togskiftene helt fint. Det var blitt sent ettermiddag da vi kom inn til Sta. Apolónia, som til alt hell viste seg å ligge i sentrum av Lisboa. Ingen av oss hadde vært i byen før, så vi ante ikke hvor vi kunne finne hoteller. Vi hadde gjort et forsøk på å forhåndsbestille på nettet fra Porto, men ga opp fordi vi var i tvil om hvor stasjonen vi kom til faktisk lå. At man ikke har booket er ikke alltid så dumt, fordi man har fullstendig fri til å ta det hotellet man faktisk finner, og ikke må lete etter hotellet man har booket, men ikke helt vet hvor er.

Vi syklet først gjennom den tilsynelatende hyggelige bydelen Alfama i retning katedralen, så spurte vi noen på gaten etter et hotell, og dro i den retningen de foreslo. På den måten fant vi etter en del bom Hotell Portugal, som viste seg å være et hyggelig gammelt hotell med en svært sentral beliggenhet. Mannen i resepsjonen ville først ikke gi oss rom fordi vi ikke hadde gyldig legitimasjon, dvs pass, men lot seg berolige da vi lovet å vise passet så snart det var skaffet til veie.

Lisboa er full av turister, og full av turistinnrettete spisesteder med innkastere. Det er ikke så hyggelig, men vi fikk både mat og drikke på et enkelt gatekjøkkenlignende sted. Barer i Lisboa er ofte både bar og kafeteria i ett, og i tillegg har de gjerne et rikt utvalg av kaker og ferdig fritert mat som varmes i mikroen.

Dag 123: 20. september: Opphold i Lisboa: 0km

Etter en utmerket tidlig frokost på hotellet gjenopptar vi kommunikasjonen med norske myndigheter.  Det har på ingen måte vært en suksesshistorie så langt, men vi slutter aldri å tro på at ting kan snu.

Dagen etter tyveriet ringte vi politiet for å melde fra om tap av to pass og et sertifikat. Samtalen ble sjølsagt automatisk satt til Stavanger siden oppringinga kom fra utlandet (!?). Etter en del om og men havna samtalen på passkontoret, og dermed var det utelukka å melde tap av førerkort, ”det får du heldst gjøra når du komme hem”. Passa ble derimot forskriftsmessig registrert som tapt, og politiets Passavdeling anbefalte oss å oppsøke nærmeste konsulat for å få midlertidige pass. Hvor nærmeste konsulat lå var det vanskeligere å få opplyst, ”eg har ei lista, men den e’ alfabediske og gysalege lange, så kontagta helle’ ambassaden”.

Vi kontakta ambassadene dagen etter, først den i Spania så den i Portugal. Pass-politimannen i Stavanger ble grundig satt på plass, konsulater kan ikke skrive ut pass. Tidligere kunne enkelte konsulater gjøre det, men ikke nå lenger. Et lyst hode eller to i UD eller Justis kom til å tenke på at et konsulat i verste fall kunne være skalkeskjul for ei celle av Al Khaida, så etter rundskriv av april dette år kan midlertidige pass kun skrives ut ved personlig oppmøte på ambassaden.

Begge ambassadene gjorde oss også pliktskyldig oppmerksomme på at siden pass var eneste gyldige norske legitimasjon, var vi pliktige alltid å bære pass på oss både i Spania og Portugal. Deretter senka  de stemmene og fortalte oss at de aldri hadde blitt kontakta av eller hørt om noen som har hatt problemer med å oppholde seg uten pass. Å reise hjem uten var derimot i praksis umulig. Før de avslutta med å si at det var deres plikt å anbefale oss å komme oss til en ambassade fort som f, men…

På vei for å få dagskort

Så nå satt vi altså på et hotellrom i Lisboa og ringte ambassaden. Det viste seg nemlig at den ikke lå i Lisboa likevel, men i en forstad pokkerivold, Algés, så vi tenkte det var best å sjekke åpningstider, hvordan vi kom dit, hva vi måtte ha med, hva de trengte å vite og lignende. Den første vi snakka med var praktikanten, hun visste bare åpningstida og reisemåte (begge deler annerledes enn oppgitt på ambassadens hjemmeside), men skulle få noen til å ringe oss til bake. Etter ei stund ringte det tilbake en hyggelig mann som kunne fortelle at han ikke hadde så mye erfaring med pass, men at han helt sikkert skulle få ordna dette. Det var bra vi ringte og spurte hva vi trengte, det var han imidlertid ikke helt sikker på. Hun som kunne dette, og som sikkert var den greie dama vi hadde snakka med sist vi ringte, hadde ferie, men han skulle få tak i henne og så ringe oss tilbake.  I mellomtida innleda vi forberedelsene til reisa, vi gikk til hovedtbanestasjonen og skaffa oss dagskort, vi gikk videre dit bussen gikk fra, men vi hørte fortsatt ikke noe fra ambassaden. Da ringte vi sjøl. Det viste seg at pass-mannen var i møte med ”ambassadøra” som var tilbake fra reise. En av ambassadenes portugisiske ansatte kunne imidlertid fortelle at det ikke var nødvendig å ta med bilder, ambassaden fotograferte. Vi takka og satte oss på bussen.

Et buss-skift og litt nøling seinere var vi framme ved ambassaden. Den hyggelige mannen beklager midt mellom to mobiltelefoner at han ikke fikk ringt oss tilbake. Så spør han etter bildene våre. Vi forteller at vi ringte og spurte og hvilket svar vi fikk. Han blir veldig stille før han forsvinner inn gjennom den skuddsikre døra for å ringe henne på ferie. Etter ei lita evighet kommer han ut og forteller at vi nok må ut og fotografere oss i automat på senteret som ligger 15 min unna. Riktig nok har de tilgang på de gamle passbilda våre på datan, men de kan ikke brukes til pass (!?).

Bilde av bilder

Som gode og lovlydige borgere går vi til senteret og fotograferer oss på jernbanestasjonen. Klokka begynner å nærme seg 12.30, vi har holdt på med dette siden 09.00.  På vei tilbake til ambassaden ringer ambassade-mannen oss og beklager at han er avhengig av et passord fra Norge for å lage pass, og det får han ikke før kl 14.00. Vi kan jo nyte sola så lenge. Vi oppsøker en restaurant i nabolaget og får den beste klippfisken vi noen gang spiste i Portugal, ovnsstekt med løk og potetmos. Så går vi tur, roter oss nesten bort og returnerer til ambassaden på slaget 14.00.

Vi venter lenge mens ambassademannen går fram og tilbake bak det skuddsikre glasset og snakker i telefon. Vi slår i hel tida med å bla i et praktverk om hurtigruta, men etter hvert stiger underholdningsverdien betraktelig. Ambassade-mannen har nemlig spurt oss om et eller annet gjennom det skuddsikre glasset, og glemt å slå av mikrofonen etterpå. Vi er vitne til intense, men misslykka forsøk på å skanne bilder og lage pass på datan, assistert av brukerstøtte fra ferie-dama. Til slutt gir de i fellesskap opp hele ”data-dritten” som det tok slik tid å få passord til, dama vil sikkert fortsette ferien og mannen ser at det nærmer seg slutten på arbeidsdagen.

Etter å ha fylt ut en hel del svært analoge skjemaer står vi med de kun midlertdige passa i hendene og er for første gang på turen helt lovlig tilstede i Portugal. Mannen beklager enda en gang at det tok slik tid, det har han i rettferdighetens navn gjort ca hvert 10. min gjennom hele dagen. Vi er full av forståelse og sympati og takker så mye for hjelpa.

Kveld ved katedralen

Når vi drar fra ambassaden nærmer klokka seg 16.00. Før vi har fått tatt buss, skifta buss og tatt en cerveja, har det aller meste av dagen vår i Lisboa gått. Når vi har vært på posten og sendt hjem brukte kart og en ring til Kaisa og funnet nytt kart over Sør-Portugal, er hele dagen borte. Kvelden bruker vi til å spasere til katedralen og ta en gammel skramle-trikk tilbake, vi må jo ha fullt utbytte av dagskorta våre. Til slutt spiser vi middag på et funn av en enkel restaurant like rundt hjørnet for hotellet.

Både hotell og restaurant bør besøkes på nytt og det var ikke stort vi fikk gjort og sett, så det blir nok en tur tilbake til Lisboa og Hotel Portugal en gang.

Begge to