På vei til slektsstevne i Andalucia, del 2: Vi har reist over de andalusiske sletter, men så ikke noe til Edmund Bakken.

De andalusiske sletter, uten Bakken da sju

Dag 128: 25. september: Monte Gordo – Huelva: 62,7km

På ferga til Spania-landet

Neste morgen tok vi med oss kaffekokeren, og trasket over veien og ned på stranda. Vi fikk oss et etterlengtet bad på en morgenstille strand. Vannet var ikke blitt kaldt ennå, selv om det er Atlanteren. Etterpå var vi klar for Spania, og pakket og dro inn til byen for å finne ferga over elva. Det var lunsjtid og vel så det da vi var i Ayamonte, timen vi fikk da vi kom til Portugal, mistet vi selvfølgelig da vi kom til Spania. Det eneste positive med det var at siestaen ble litt kortere. Jeg spiste andalusisk suppe, salmorejo, som er en slags gazpacho uten agurk, men med hakket hardkokt egg på toppen. Roar var ugrei i magen, og sto over lunsj. Vi startet en runde med søk etter kart over Andalucia, men ga opp fordi det meste var stengt.

Den hemmelige sykkelveien til Huelva

Da vi var på vei ut av byen fant vi en åpen bokhandel, som faktisk hadde Michelin-kartet over Andalucia. Dessverre er det et 1:400000 kart, og vi fryktet at det ville være for dårlig oppløsning til å sykle etter, en velbegrunnet frykt, skal det etter hvert vise seg. Vi fant fram til en rute inn mot Huelva, som unngikk de mest trafikkerte veiene.

Det gikk helt fint til vi skulle inn i byen, og plutselig befant oss i en rundkjøring med motorvei i alle andre retninger enn den vi kom fra. Hva gjør vi? Jo, vi snur. Roar har sett en patruljebil med to lokale politimenn i nærheten av en landsby vi akkurat har kjørt forbi, og vi drar tilbake for å spørre dem om veien. De to skjønner problemet, selv om de ikke snakker annet enn spansk, men må kalle opp sentralen for å få råd om hvilken vei de skal sende oss. Råd kommer, og vi får anvisninger mot en vei som vi ikke kan se at fins på kartet vårt, men som ganske riktig fører oss til sykkelveien inn til byen, som går langs ”gamleveien” som går parallelt med den nye motorveien. Vi kommer trygt og bilfritt inn til Huelva. Senere får vi vite at det fins en sykkelvei helt fra grensa, men den er vel som vanlig en godt skjult hemmelighet. Det bilfri Spania er ikke akkurat promotert.

Vi finner hotell i sentrum, og like ved hotellet finner vi en plass med veldig god tapas. Det er faktisk den beste tapasen vi har fått, og det lover godt for Andalucia. (For kommende besøk i Huelva kan vi opplyse at den heter El Tapeito de Eduardo de la Rosa og ligger i Avda. Pablo Rada nr. 2.) Særlig godt var gryte av svinekjake i tomat og fritert aubergine med mørk sirup. Roar trosset den ugreie magen og smakte og smakte.

Dag 129: 26.september: Huelva – Aznalcazar: 108,1km

Christobal Colon (Columbus) i stein som planeten ikke nevner

Andalusisk frokost er rista brød med olivenolje og tomat med kaffe til. For Roar med stoppende medisin fra førstehjelpskrinet i tillegg. Vi hadde bladd og lest litt i Andalucia-guiden, og funnet ut at vi ville følge kysten nedover fra Huelva langs og så inn i nasjonalparken Doñana. Vi kunne følge sykkelveien helt til elva Tinto skulle krysses. Der stoppet den brått ved en stor statue som står og ser utover havet og industriområdet på den andre siden av elva. (Lonely Planet nevner den ikke, kanskje det er for ny?)

Industrilandskapet vi kjører gjennom før vi kommer til nasjonalparken er vel egentlig mer interessant enn landskapet i parken, som for det meste består av pinjetrær. Stranda og havet ligger på andre siden av hauger av pinjekledd sand. Vi kjører ned til Mazagon, som er nesten helt død, både på stranda og i gatene. På en restaurant inne i et friområde i pinjeskogen får jeg turens hittil beste grillete blekksprut, så mør at det er en fryd. Vi fortsetter nedover kysten langs den dødskjedelige veien til feriestedet Torre de la Higuera. Der er det en fin strand, og litt mer livat. Vi bader og nyter den fine ettermiddagen.

Kirka i El Rocio

Etter å ha lest i Lonely Planet har vi bestemt oss for at dagens mål er den lille byen El Rocio, som ligger inne i nasjonalparken i et våtmarksområde med fugler og dyr. Her skal det også være en fin kirke med en svært berømt Madonna-figur, som feires med en feriá en uke om våren. Der har vi nok lest guideboka litt lite grundig, for når vi kommer til El Rocio er ”Todos el Mondo” – i hvert fall halve Andalucia – der på søndagstur, byen har sand istedenfor gater, det hoies og bilene virvler opp sand. Vi tar noen rasker bilder av kirken, og drar syklene gjennom sanda ut av byen, uten å ha oppsøkt madonnaen. Takk for seg –

Vi tar noen mindre veier gjennom nasjonalparken i retning Sevilla. Her er det satt opp fartsdempere i veien hver 500. meter, og Roar punkterer etter en stund. Det tegner til å bli en lang dag på sykkel, ikke en kort, som vi hadde planlagt. Villamanrique har ikke overnattingsmuligheter, og i Pilas er resepsjonen på stedets hostal stengt. I Aznalcázar er det skiltet både til camping og hotell. Jeg siger nesten sammen da det er lukket jernport foran døra på hotellet, som vi finner i rundkjøringa på vei ut av byen. Men det er faktisk åpent, og vi får rom. I byen er det liv og røre, og barn og ungdom i finstasen strømmer inn på kafeteriaen mens vi spiser. Snart er alle bord fulle, og det bæres ut mat, selv om det er sent på kvelden. Det må være et eller annet arrangement, for kvelden avsluttes med fyrverkeri. Vi finner fort senga, for dette har vært en lang sykkeldag i en veldig kjedelig nasjonalpark.

Dag 130: 27. september: Aznalcazar – Morón de la Frontera: 121,5km

Ferga

Høna

Høna

Vi har lagt opp til å passere Sevilla på sørsiden, slik at vi unngår trafikken inn mot byen. Vi har vært i Sevilla før, og selv om det er en kjempefin by, som absolutt burde vært besøkt igjen, har vi ikke lyst å sykle inn dit. I følge Michelin-kartet skal det være mulig å krysse Rio Guadaira med båt fra Coria del Rio. Vi er spent på om det stemmer. Vi følger veien innover mot Sevilla til Bollullos, og tar av 8052 til Coria, som viser seg å være en større by enn det ser ut på kartet. Etter å ha krysset oss gjennom sentrum finner vi noen unnselige skilt som peker som ferga over elva. Den er ikke stort mer enn en stor pram, men den tar biler også. På andre siden er vi ute på landet igjen, høns går fritt omkring og i baren ved fergeleiet deler gubbene litersflasker med Cruzcampo.

Landeveien videre går langs bomullsmarker. Det har jeg kun sett i Sørstatene i USA før, men så dyrkes det altså i Andalucia. Inn mot Los Palacios er det gigantiske olivengårder. Det foregår noe høsting. Vi kommer inn til byen på landeveien, men når vi skal ut av byen på A362, finner vi ikke riktig vei ut og havner på en ny umerket landevei mellom olivenlunder. Etter noen kilometer har vi fremdeles ikke funnet A362, så vi snur inn til byen, og gjør et nytt forsøk. Denne gangen går det bedre, og vi er på vei mot Utrera. I Utrera, som er en større by enn Los Palacios, er det enda verre. Der gjør vi flere forsøk, og havner hver gang på en uendelig landevei gjennom olivenlundene. Vi spør til slutt en gubbe, og så bærer det tilbake nesten til sentrum igjen. Men anvisningene hans er riktige, og vi er på rett vei mot Morón de la Frontera. Her er det ikke stort annet å se enn bølgende jorder, der avlingene er høsta. Ettermiddagen blir lang, og vi nærmer oss Morón i kveldinga.

Byens hotell ligger på vei inn mot byen. De har rom, men restauranten er stengt. Det er heller ingen andre restauranter i nærheten, men damen på hotellet er grei, og ringer byens hostal og reserverer rom for oss. Derimot kan hun ikke – eller så forstår hun ikke spørsmålet – forklare oss hvor hostalet ligger. Selv om byen kun har ett hotell og ett hostal er det ingen liten by. Det er riktig travelt i sentrum med mye folk som er ute og går. Vi deler oss, og spør hver for oss etter hostalet. Vi får stort sett de samme anvisningene, og finner fram til hostalet på toppen av en bakke litt utenfor sentrum. Det er riktig hyggelig der, og det har vært en lang dag, så vi spiser på hostalets bar. Særlig serrano-skinka deres er svært god. Vi har syklet det som i hht notatene må være turens lengste dagsetappe på 121,5km, til tross for den har bestått av mye fram og tilbake fordi vi har lett etter veien. 1:400000 kart holder ikke mål for sykling.

Dag 131: 28. september: Morón de la Frontera – Campillos: 70,4km

En barfly vi delte bord med på en bar etter Morón

Vi starter sent fra Morón neste morgen, for vi må spise frokost i baren, så vi kan spise litt mer av den gode skinka. A406 er en riktig fin vei å sykle, selv om den klatrer oppover. I dag har kulturlandskapet med oliven fjell rundt seg. Vi spiser lunsj i Villanueva de San Juan, hvor det tydeligvis akkurat har vært marked. Vi spiser den kalde røde suppa med hardkokt egg og serrano oppi, denne gangen heter den bare porra. Den naturskjønne veien varer helt til El Saucejo. Videre til Campillos går veien gjennom et gigantisk vindmølleområde, og er tydelig nedslitt sannsynligvis pga anleggstrafikken da vindmølleparken ble etablert. Vi finner hotell med restaurant ved A384 like utenfor Campillos.

Dag 132: 29. september: Campillos – Archidona: 71,1km

Generalstreik

29. september skal det være generalstreik i hele Spania. De to fagforbundene UGT og CCOO har vedtatt generalstreik i protest mot regjeringens arbeidsreform, som de mener presser lønninger og sosialytelser ned, fører til misbruk av midlertidig ansatte, og dessuten heller ikke skaper nye arbeidsplasser. Vi bruker morgenen på internett i hotellets bar, og ser hvordan det strømmer inn med folk som spiser sein frokost. Senere viser det seg at veiene rundt byen er tomme for nyttetrafikk. Det står ”guardia civil” vakt utenfor den åpne bensinstasjonen, så vi stopper ikke der og kjøper vann, men sykler videre. Ikke noe problem å velge de større veiene denne dagen, trygt å sykle der. Noen få småbutikker holder opp, så vi får vann senere i Bobadilla. Vi råker ikke på noen demo på veien, men det henger bannere overalt i Anteguera, som har noen åpne spisesteder. Vi må jo både spise og sove selv om det er generalstreik, så vi er glad for en åpen tapasplass ved lunsjtider. Samtidig er det gledelig å se at generalstreiken har så stor oppslutning.

Dette fjellet brukte vi store deler av dagen på å sykle trekvart rundt i en stor sirkel

Vi tullet med veien ut fra Anteguera også, men fant til slutt vei 331 og småveiene videre til Archidona, som er en by oppi en bratt bakke. Vi finner en lur vei inn, og havner høyt oppe i byen. Gatene er bratte og trange. Byens hotell har en haug med stjerner, og ligger også høyt oppe i byen med panoramautsikt. Det tar imot oss, men når vi ser bort fra hun som betjente resepsjonen, er det ikke mange å se der. Vi går rundt i den svært stengte byen, og kan bekrefte at her var det full oppslutning om generalstreiken. Resepsjonen synes synd på oss, og vi får sandwich på rommet.

Dag 133: 30. september: Archidona – Torre del Mar: 77,2km

Tilbakeblikk på vei ut av Archidona

Neste morgen blir vi kraftig oppvartet av fire personer som tydeligvis har som jobb nr. 1 denne morgenen å servere oss frokost. Det er litt uklart om det er andre gjester på hotellet, men det er i hvert fall ingen andre der mens vi spiser frokost. Det er nesten litt beklemt. Så bærer det oppover flere trange gater ut av byen, og så først nedover en svingete, men fin vei, så oppover igjen.

I Villanuevo del Trabuco stopper vi for å finne et bedre kart som vi vet fins over Costa del Sol. Det finner vi ikke, men i en bar kommer vi i snakk med det engelske paret som driver baren. Der får vi vite litt mer om tingenes tilstand i Andalucia, og det gir et godt bakteppe for å forstå hvorfor generalstreiken har hatt god oppslutning i denne delen av Spania. I Andalucia er arbeidsløsheten nå på 30%, mot 20%, som er gjennomsnittet i Spania. De hadde, som så mange andre, holdt sin bar stengt dagen før i solidaritet med alle dem som er uten arbeid. Vi fikk vite mye om olivenproduksjonen i området. Selv om det ser ut som enorme plantasjer, er det for det meste mange små eiere. Man eier noen trær her og noen der, og samler familien når det skal høstes. Høsten foregår om vinteren når oliven er blitt helt moden, og skal bli til olje. Det som høstes nå er gjerne grønn oliven. Utenfor Villanueva fins det en stor mølle som brukes av alle, man leverer oliven, og får tilbake ferdig olje i hht det man har levert til pressing.

De som har større eiendommer som skal plukket leier inn folk. Det er mange som tilbyr arbeidskrafta si. Det er manuelt arbeid, oliven plukkes for hånd ned i store nett som ligger spendt ut under trærne. Man tjener 50 Euro om dagen, og det har vært lønnsnivået de siste fem åra. Med den arbeidsløsheten som er nå er det ikke vanskelig å få tak i folk lokalt til den prisen, og gjestearbeiderne som kommer fra Øst-Europa i busser i sesongen får ikke arbeid. Samtidig ser vi at matvareprisene, hva det koster å kjøpe melk og brød i butikken, begynner å nærme seg nordisk nivå.

Gjeter og gjeitebøling i Zafarraya

Litt klokere startet vi på veien over fjellet til Solkysten. Det steg sånn passelig pent opp til rundt 1000m, så rullet vi ned til Zafarraya og Ventas de Zafarraya som lå som i bunnen av en bøtte, omgitt av fjell på alle kanter. Her ble det drevet med grønnsaker i stor skala. Vi regnet med å måtte klatre enda litt mer, før det bar ned til kysten, men vi skulle bare gjennom et skar, så rullet vi nedover helt ned til Vélez Malaga og Torre del Mar.

Enda en gang tilbake i det middels store havet

Kartet fortalte om campingplass i Torre, og vi fulgte skiltene gjennom byen til de ikke helt uventet forsvant. Utenfor byen fant vi ny merking, og da kom vi til en naturist-camping. Vi ble ikke overrasket denne gangen, for de har det jo med å dukke opp når man minst venter det. Vi fik opp teltet i en fart, og rakk akkurat å bade før det ble mørkt. Lite tydet på at sesongen var på hell der. Restauranten var åpen, og fisken der var fersk. Men Middelhavet var blitt kjøligere enn Atlanteren var i Huelva.

Kari

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s