Noe av kuppelen på Dali-museet i Figueres

Nå er vi tilbake i Céret og venter på at tordenværet skal gi seg.

Dag 73: 1. august: Céret – Maҫanet de Cabrenys: 50,4km

Kirkegården i Coustouges

Det var begynt å nærme seg lunsj før vi kom oss av gårde fra Stein og Mona. Da bar det oppover dalen Vallespir langs elva Tech. Det var litt overskya, og det er godt sykkelvær. Fra Pas du Loup begynte det å stige oppover D3 i fint doserte svinger. I Saint Laurent-de-Cerdans stoppet vi på utsalget til stoffabrikken og så på alle dukene og veskene og espandillos, og handlet bitte litt. Senere delte vi en sein-lunsj-pizza og tok en øl. Det fortsatte å stige oppover til den lille landsbyen Coustouges, som lå øverst oppe og liksom så ned på Spania. På spanskesida ble veien merkbart bredere og bedre uten at det ble mer trafikk. Den andre tegnet på at vi var kommet til et annet land var en ganske stor butikk, full av drikkevarer, i Tàpis. Restauranten på toppen av butikken skal være bra, er vi blitt fortalt, men vi hadde jo spist.

Det passet å stoppe og overnatte i Maҫanet de Cabrenys, som viste seg å være en gammel fin liten landsby under fjellet. Vi så folk med fjellsko og sekker, så den er nok et utgangspunkt for turer i fjellet. På Hotell Pirineus fikk vi rom, frokost og middag for den rimelige sum av 70 Euro. Da vi var i hus åpnet himmelen seg. Vi fikk en bekymringsmelding fra Stein og Mona, for nå bøttet det ned i Céret også.  Vi kunne forsikre dem om at vi ikke var ute på veien lenger. Hovedretten var katalanske pølser med kokte bønner, og jeg la definitivt min erfaringsmessige skepsis til mat inni tarm til side en stund og inkluderte ”botifarra” blant gode ting fra Katalonia.

Dag 74: 2. august: Maҫanet de Cabrenys – Figueres: 34,5km

Hadde det fremdeles regnet da vi våknet neste dag, hadde det blitt en dag til i Maҫanet. Det var opphold, men det begynte å regne igjen etter få kilometer. Vi sto en stund under et tre, men tok på regntøyet, og syklet videre til Darnius. Derfra krysset vi oss videre innover til Figueres via småveier, for å slippe å sykle på N-11. Vi runder dessuten også 5000 km før vi når Figueres.

Køa til museet

Figueres har sin Rambla, og vi sjekket inn på det første og beste hotellet som lå der. Planene for Figueres besto egentlig bare av et gjøremål: Dali-museet. Det lå et steinkast unna hotellet, og vi fant køen før vi så museet. Det tok bare en time før vi kom inn. Museet var verd å stå i kø for, men det var altfor mange mennesker der!( Jeg tror nok at en del av barna som var tatt med dit av foreldrene sine ville ha foretrukket leketøysmuseet lenger ned i gata, eller å få brenne av de euroene det kostet å komme inn på en isbar.) Museet er lagt til et gammelt teater, som ble ødelagt på slutten av borgerkrigen, og Dali har bygd det opp igjen i sin egen ånd, der kunst og bygning går fint i hverandre. Det er proppfullt av bilder og installasjoner, faktisk nesten litt vel fullt.

I tillegg fins det en liten og mindre besøkt samling av smykker Dali har designet og fått laget. Skjønt, smykker som skal brukes er det vel ikke, det er små kunstverk laget av edle metaller og edle steiner. De er lett å kjenne igjen som Dali-verk: de er hengende ur, fuglekranier og naturtro hjerter. Veldig fint, kan anbefales! Det er ytterligere to Dali-museer til i området, mer om dem senere.

Utsikt fra baren på Ramblaen

Tapas til middag: lommeboka blir tommere enn magen skulle tilsi, men det er hyggelig og godt. Botifarra-tapas er nå inkludert blant de gode. Det regnet kraftig om kvelden, men vi løp raskt bort til en hyggelig bar noen hus bortenfor hotellet, som så ut som en bar i Spania skal.

Dag 75: 3. august: Figueres – Banyoles: 52,2km

Stop bar i Saint Miguel

Våre planer for Katolonia blir til etter innfallsmetoden. Banyoles heter en passe stor by sørvest for Figueres. Vi bestemte oss for å krysse oss dit ved å ta småveier. Øst for Figueres ligger det eneste vinområdet i den nordlige delen av spansk Katalonia, Empordà. Når vi kommer lenger sør til elva El Fluvià blir terrenget mer kupert. Det går mye opp bakker og ned bakker, men det er vi jo vant til. I Saint Miguel de Fluvià finner vi en gammel fin bar, med en sørgmodig bartender alene. Det følger tapas med ølet.

Tapasbaren på Plaza Major i Banyoles

Vi er framme i Banyoles tidlig på ettermiddagen, og finner ut at byen har et fint historisk sentrum med en livlig Plaza Major. Vi får liste over overnattingssteder på turistinformasjonen, og får rom på Fonda Comes, som ligger i den gamle delen av byen. Rommet har nok ikke vært fornyet siden syttitallet, men alt er veldig ordentlig, og huset har patio og hage som lenger sør i Spania. Resten av dagen rusler vi rundt i gamlebyen, spiser tapas og nyter en ganske turistfri by langt fra overfylte strender.

Dag 76: 4. august: Banyoles – Amer: 70,8km

Dårlig øl på fin bar i Olot

Neste innfall er å følge GI-524 innover mot Olot gjennom et område med over 40 vulkaner, noen av dem i byen. Det er en fin vei, og et godt valg selv om det er mye opp og ned. Været er litt grått, ingen trykkende varme. Overalt lukter det sterkt av kugjødsel. Vi spiser deilig lunsj i St. Pau, som må ligge i en av de lengste og retteste oppoverbakkene i området. Å gå til en av vulkanene gir vi opp. Vi har ikke lyst til å gå fra sykler og bagasje på en parkeringsplass uten tilsyn. I Olot gjør vi ikke stort annen enn å drikke en utrolig vond øl på en fin bar i sentrum.

Vi sykler ut av byen i retning Girona på vei 68. Fra St. Esteve er det sykkelvei, som delvis går på langs en nedlagt jernbanelinje. I Sant Feliu de Pallerols starter vi å lete etter overnatting. Vi spør i en Fonda, men de har ingen ledige rom, i den nesten finner vi ingen hjemme og i neste småby er det også fullt. Det ser ikke helt lyst ut, og vi får ikke klarhet i hva det er som gjør at det er fullt midt i uka utenfor turistområdet.

I industriområdet utenfor Amer finner vi en restaurant som har rom ovenpå, heldigvis.

Dag 77: 5. august: Amer – Ullastret: 76,9km

Da vi spiste frokost i Amer neste dag registrerte vi ingen andre overnattingsmuligheter der.  Vi fulgte sykkelveien videre til Anglés. Derfra var den under utbedring, og omkjøringene passet ikke for sykkel med trille. Heldigvis var den intakt igjen da vi skulle inn til Girona. Den gikk gjennom et stort område med kolonihager, og så var vi inne i sentrum, der vi fant lunsjmuligheter like ved jernbanen.

Galas baderom

På andre siden av byen tok vi veien opp til Els Angeles som var en kirke med serveringssted og fin utsikt til alle kanter. Det klatret jevnt opp til nesten 500 moh, før vi rullet nedover til den vakre landsbyen Madremanya og bestemmelsesstedet vårt Púpol og Gala-Dali, et middelalderslott gjort om til mausoleum for Dalis kone Gala. Dali brukte stedet som atelier den siste delen av livet sitt på midten av åttitallet. Slottet er svært vakkert, det samme er landsbyen det ligger i og omgivelsene for øvrig. Dali er svært tro mot området han kommer fra, og har bidratt med mange turistmagneter. Her var det moderat med folk. Man får en sterk følelse av mausoleum her, der er nesten skremmende hvordan Gala er satt på en pidestall.

Vi hadde planlagt å overnatte i El Biscal d´Empordá, men der var det en forskrekkelig trafikk gjennom byen, og de overnattingsstedene vi fant var enten fulle eller kunne ikke ta i mot syklene. Vi tok strake veien ut GI-644 nordøst i retning Costa Brava.

Roar i seng med kaffe

Neste landsby var Ullastret, som hadde et fort midt i landsbyen, men resten av den gamle iberiske landsbyen Ullastret ligger 500 meter unna. I fortet var det et hotell. De hadde ikke ledige dobbeltrom, men de hadde en liten leilighet vi kunne få for 100 Euro natta. Det var sent, vi var slitne etter en lang dag, og vi slo til. Se bare hvor fornøyd Roar er i senga si! Vi spiste ikke på hotellets restaurant, som var vel dyr, men det fantes en rimelig og god restaurant nedi gata. Der var Roar veldig modig og bestilte desserten som het ”rekrutt fra Ullastret”, som viste seg å være stedets ferske ost servert med flytende honning.

Dag 78: 6. august: Ullastret – St.Pere Pescador: 41,8km

L’Escala

Neste dag skulle bli en badedag, hadde vi bestemt. Derfor skulle vi kortest mulig. Vi fulgte veien videre til Torroella de Montgri, som lå under en grått fjelltopp med en borg på toppen. Vi fulgte en merket sykkelrute videre til L´Escala, som er en badeby. Der spiste vi lunsj, og etterpå badet vi på vei nordover langs kysten. Det gjorde godt å møte havet igjen. De fleste campingplassene vi fant var gigantisk digre, så vi siktet oss inn på en som lå utenfor St.Pere Pescador i nasjonalparken. Den var også veldig diger, men vi lot oss friste av den fine stranda og snackbar med havutsikt. Vi gjorde den oppdagelsen at camping ikke trenger å være et billig alternativ for overnatting, og at vi ikke trengte å ha dårlig samvittighet av økonomiske grunner fordi vi hadde overnattet på hotell den siste tida. Campingen var full av ungdommer, og det var helg, så vi lurte på om det kom til å bli nattero. Det ble det, gutta i naboteltet satt opp og drakk øl og prata, men de holdt ikke oss våkne.

Dag 79: 7. august: St. Pere Pescador – Cadaqués: 40,7km

På toppen

Vi fulgte mindre veier videre til Palau, der vi tok en ølpause på baren i rundkjøringa. Det var veldig varmt. Det var det fortsatt da vi syklet GI614 videre mot Cadaqués. Det gikk først opp på fjellet, og så nedover til havet igjen. Fra toppen så vi tilbake til Roses og Costa Brava.

Cadaqués

Cadaqués er en hvit by, ikke bygd i grå stein som de andre vi har vært innom i Katalonia. Det er veldig fint der til tross for alle turistene.(Vi møtte ingen nordmenn.) I Portlligat utenfor sentrum ligger Dalis hus.

Campingplassen ligger like ovenfor, en kort spasertur både fra byen og museet. Den er overraskende billig, og stappfull av ungdommer og telt. Vi finner en plass helt øverst, uten skygge. Museet er stengt, de slipper ikke inn flere. Det har vi forståelse for, etter det vi har opplevd i Figueres. Vi bestemmer oss for å bli og ta en fridag for å bade og gå på museet tidlig dagen etter.

Oppe på campingen er det lørdagskveld og kø til dusjen. Roar gir opp dusjen, min kø er kortere. Vi henger på campingens bar til det er mørkt, og siger ned til sentrum for å spise. Finner en hyggelig plass litt innover i byen, bort fra strandpromenaden. Spiser gazpacho, katalansk torsk og fersk ost med honning. Vi drikker Empordá-rosevin fra landsbyen Garriguellá. Det er husets vin, men virker godt valgt.

Dag 80: 8. august: Opphold Cadaqués: 0km

Trangt om plassen

Ungdommen klarte ikke å holde oss våken lørdagsnatta heller, selv om det nå var knapt en meter mellom oss og et fransk par på den ene siden, og et italiensk på den andre. Vi fikk ikke billetter til museet nå heller. På spørsmål om når det var billetter, var svaret: på onsdag. Så lenge hadde vi ingen planer om å bli i Cadaqués, så det var vel bare å innse at vi ikke kom til å besøke Dalis hus i Portlligat.

Dalis badebukt

Syklene får stå, det er ikke snakk om å orke å sykle ut til fyret på Cap de Creus i varmen(veien så dårlig ut også). Vi rusler nedover og prøver å følge vannet innover til byen. Cadaqués har ikke sammenhengende strandlinje som lenger ned på Costa Brava, men mange viker og bukter både med og uten sand. Vannet er helt klart. Vi bader. Inne i byen går vi på bymuseet som har en utstilling av gamle fotografier fra byen, og noe Picasso etter hans opphold i Cadaqués for hundre år siden. Fotoutstillingen er det mest interessante.  VI følger kysten tilbake til Portlligat, det blir en ganske lang tur med bading.

Vi spiser arroz negro og drikker mer vin fra Garriguellá om kvelden. Vi er fornøyd og smiler med svarte tenner og renner under neglene etter blekksprutblekket.

Etter å ha sovnet inn våkner jeg av noen dunkelyder, som viser seg å være aktivitet av seksuell karakter fra det ene av de nærmeste teltene (det franske -). De holder det ikke gående hele natten.

Dag 81: 9. august: Cadaqués – Collioure: 62,7km

Kom oss greit av gårde om formiddagen. Det ble å ta GI614 tilbake oppover og GI613 videre til Port de la Selva og Llanҫa. Derfra måtte vi langs en større vei N260 videre til grensa til Frankrike. Det gikk greit for trafikken var moderat. Vi tok en lunsj-bocadillo i byen med det skumle navnet Colera.

Minnesmerket over de som flykta fra fascismen

Like ved grensa oppe på Col des Balistre var det minnesmerker etter borgerkrigen, et som er satt opp av Franco og et som minnet fryktningene som tok seg over grensa da republikken hadde falt. Så mange som 500 000 mennesker kan ha dratt over grensa, og etterkommerne etter dem utgjør i dag en stor del av befolkningen i fransk Katalonia.

Cerbére på den franskesiden av grensa virket relativt usjarmerende. Trafikken oppover langs kysten var stor, særlig i og rundt Banyuls-sur-Mer og Collioure er det stillestående køer. Ved Banyuls kommer det noen regndråper, og det er sikkert nok til å få mange til å reise fra stranda samtidig.

Roar i Collioure

Kari i Collioure

Vi hadde tenkt å overnatte i Collioure, men er ikke så positive når vi ser køene og alle menneskene. Utenfor byen finner vi et hotell for seg selv i oppe i bakken. Der er det rom til oss. De har ikke restaurant, men det er bare fem minutter å gå ned til byen. Så blir det moule frites og crépe til middag. Vi drikker rosé fra Collioure. Etterpå kjøper vi en flaske Banyols for å ta med til Céret.

Dag 82: 10. august: Collioure – Céret: 41,2km

Vi spiser tidlig frokost, og er på vei lenge før vi pleier. Vi følger veien videre til Argeles , og derfra til Soréde, Laroque og Villelongoe. Vi sliter litt med å finne veien langs motorveien ved Le Boulou, men vi kommer greit fram. På motorveien er det lange køer, uvisst av hvilken grunn. Klokka er ikke mye mer enn ett da vi er framme i Céret. Huset virker tomt og øde uten vertskapet, men det er ok å komme i hus igjen.

Kari