Elbe ja, men Radweg?

Ei ulykke kommer sjelden aleine heter det. Om vi ikke akkurat var utsatt for ulykker sto bomturer og uhell i kø de to neste dagene. Slik er det ofte, går først noe galt, så går mye galt.

17.8: Hamburg – Güster: 105,1km

Værmeldinga for tirsdag var ikke direkte positiv: regn, til dels mye regn, om formiddagen, oppklarning om ettermiddagen. Planen var å følge Elberadweg videre oppover elva til Lauenburg, hvor vi hadde planlagt å sykle «jerntepperuta» som følger den gamle grensa mellom Vest- og Øst-Tyskland videre til Schaalsee, og sykle rundt på østsiden av sjøen, som da ville være i Mecklenburg-Vorpommern. Den ruta hadde jeg bare sett på et kart, og på den samme kartet gikk det også fram at det var begrenset med overnattingsmuligheter. Derfor skulle den sykles i ett stykke uten overnatting, mellom Lauenburg og Ratzeburg. Nå lå det egentlig ikke an til å bli slik, siden det ville være for tidlig å overnatte i Lauenburg.

Ut av Hamburg.

Etter frokost i den samme restauranten som middagen dagen før, hadde vi ikke syklet langt langs ruta før regnet var et faktum. Regn er på mange måter mer håndterbart er sterk vind, men det skaper det ekstraproblemet at man ikke kan lade telefonen som kjører Naviki samtidig som man bruker regndeksel på telefonen.

Enda et bilde av Elbe Radweg.

Dermed blir telefonen liggende i styreveska, og da er det litt vanskelig å følge med på hvor ruta går. Man er prisgitt merkingen mens man sykler, og den er litt ymse. En gang sendte den oss så å si ut i Elbe på en nesten oversvømmet sti, full av rekved og anna dritt som var skyllet i land. Det er grunn til å tro at elva er ekstra stor pga alt regnet i sommer, men hvis det var sykkelveien, så krever det stor tillit eller evne til å sykle på vannet.

Hos Hans og Grete.

Deler av ruta til Lauenburg gikk på sørsiden av elva, i Niedersachen. Det eneste vi opplevde der var å søke tilflukt fra regnværet i et bakeri med cappuchino og wienerbrød. Men vi kom fram til brua som tok oss tilbake til Schleswig-Holstein og Lauenburg, som nesten er en parodi på søt liten Hans og Grete-landsby. I et oppholdgløtt fant vi et hyggelig vertshus som hadde godt øl og noen nye og velsmakende varianter av matjesild. Godt gjort siden vi nå er vel bevandret i matjesild –

Elbe-Lübeck kanalen.

Etter Lauenburg skulle vi følge Elbe-Lübeck-kanalen et stykke før vi tok av på «Jernteppe-ruta». Men det gikk ganske så galt, for ruta var stengt på grunn av arbeid langs kanalen, og ingen alternativ rute var skilta. Etter å ha gjort noen kavete forsøk på gjørmete og sandete veier, ga vi opp og syklet langt tilbake for å følge hovedveien et stykke videre. Da vi endelig fant ruta, var regnet holdt opp også. Men gleden ble kortvarig da det viste seg at jeg hadde punktert på bakhjulet. Det ble skiftet til reserveslangen, men det var blitt så sent på dagen at vi begynte å se oss om etter en campingplass.

På bomtur i skogen.

Det var ikke bare greit, for den vi akkurat hadde passert var på andre siden av kanalen, og sykkelveimerkingen dit lurte oss opp i stry på en sti som ikke kunne sykles med trille. Det ble å snu, og så prøve den neste som lå på en landfast øy i en sjø, med en laang omvei for å komme dit.

Det lå an til å bli en lang og vanskelig dag. Campinga på øya viste seg å være to campingplasser. Fortvilelsen var ganske stor da det viste seg at den første vi prøvde var stengt. Det var ikke skiltet før man var der, en håndlaget plakat på en gammel dør, men da kunne et hyggelig par forsikre oss om at den andre var åpen.

Restaurant Blue Lagune på campingen.

Det var den, men det var ingen der til å sjekke oss inn, kun et telefonnummer å ringe. Må man, så må man, ringe og snakke en blanding av skoletysk og engelsk. Jo, fruen skulle sende gubben bort. Etter en stund dukket en svært hyggelig og hjelpsom mann opp, og vi fikk anvist en plass rett ved inngangen. Han kunne fortelle at restauranten var opp til kl.22. Dermed reddet vi oss i land denne gangen også – Vi fikk satt opp og tørka teltet som måtte pakkes vått ved Kielkanalen, og vi slapp å krype sulten i soveposen.

18.8: Güster – Buchholz: 57,1km

Det blåste så pass mye om natta at teltet var tørt om morgenen. Vi kokte kaffe og var ved godt mot helt til vi var klare for avgang. Da skulle det fylles litt mer luft i bakdekket mitt, skjedde det noe med ventilen (?) for slangen holdt ikke på lufta. Det ble å ta fram den punkterte fra i går og prøve å lappe den. Vi fant et hull, og en hyggelig mann i campingbilen ved siden av tilbød oss hjelp med kompressor. Det ville vi gjerne, for vi er ikke venner med den nye sykkelpumpa. Dessverre viste det seg at det var et hull til som måtte lappes, og vi måtte pent be om hjelp fra kompressoren en gang til.

Til Zarrentin.

Dermed ble det ikke avreise før halv eleve. Vi hadde ikke gitt opp planen om Schaalsee, men bestemte oss for å sykle vestsiden av sjøen, for å gjøre turen litt kortere. Kursen var satt først til Gudow, så til Zarrentin am Schaalsee, som ligger så vidt inne i Mecklenburg-Vorpommern. Den første biten viste sykkelveiskiltinga oss til en omvei gjennom skogen, men ellers var veien til Zarrentin grei. Skogene her har imponerende store gamle eiketrær, og det er mange veier og ingen mennesker.

Schaalsee.

Schaalsee er på Unescos verdensarvliste, og sjøen er virkelig fin. I Zarrentin var det en fin grusvei langs sjøen, og det var gjenoppbygd en kopi av et kloster som var der på 1200-tallet. Det skal visstnok være sik i sjøen, og vi så at det var flere røykerier, men der vi stoppet var dagens rett sigøyner-schnitzel, og det var det de hadde. Men riktig god og billig var den, det samme var ølet.

Ratzeburg.

Særlig mer av interesse fant vi ikke langs verdensarven. På vei mot Ratzeburg ved Ratzeburger See fulgte vi noen fine grusveier langs noen mindre sjøer og gjennom skogen. I Ratzeburg stoppet vi på plass inne i gamlebyen, og fant ut at dagens mål kunne være en campingplass på vestsiden av sjøen, i Buchholz.

En campende og enda en campingrestaurant.

Denne gangen kom vi fram mens det ennå var ettermiddag. Sykkelveien var grus og gikk gjennom skogen med nærhet til vannkanten, og var fin å sykle. Campingen hadde restaurant, og jeg spiste gjørs. Det viste seg at «zander» som vi tidligere klarte å få oversatt til sandflyndre, faktisk var gjørs! Det passer kanskje bedre med alle de store innsjøene, som er i området, at de serverer ferskvannsfisk.

Fakta om denne onsdagen: været ble bedre enn meldt. Vinden holdt for det meste regnet unna.

Kari