Fordelen med å starte en sykkeltur opp ei elv, som for eksempel i Lisboa, er at du før eller senere kommer til havet. Der er vi nå, og har vært det i noen dager. Fordelen med ruta til portugiseren er at vi får sett Portugal til minste og mest bortgjemte detalj. Ulempa er at vi i stor grad får sett det fra møkkaveier full av på det nærmeste forstøva sand.

For en times tid siden kryssa vi grensa mellom Alentejo og Algarve, og snart skal vi ut og spise. (Rakk ikke å bli ferdig med bloggen før middag, så den kommer nå …)

2.7: Setubal – Camping Lagoa de Santo André: 76,7km

 

Vi setter pris på å begynne dagen med en rikholdig frokostbuffet når vi skal sykle. Den på Solaris holdt mål. Vi var på fergekaia i god tid til å rekke ti-ferga over elven Sado til Troia.

Passasjerbåten gikk fra den kaia som vår rute-planlegger hadde anvist, men ferga, som vi måtte ta, gikk litt lenger ned. Her er det behov for justering. Turen over tok 20 minutter. Det første stykket av turen var langs den landtunga som skiller Rio Sado fra havet. Selv om den er tynn var det verken havutsikt eller utsikt mot elva, så det var egentlig en transportetappe.

Første stopp var feriens første bad på Praia de Comporta. Der skulle det egentlig være en nakensone til venstre, men det var nok et stykke nedover stranda for vi så ingen uten klær. Da ble det første badet med badetekstiler. I følge oppslag skulle det være 19 grader i vannet, og det var det sikkert.

Vi fulgte anvisningen i ruta og tok detour et stykke innover for å se de tradisjonelle bryggene, «cais» i Carrasqueira. Like utenfor Comporta var det ene dekket på trilla flatt. Roar skiftet slangen, uten å finne noe som var i veien med den som ble flat. Må ses på når vi får anledning.

Vi spiste lunsj i Carrasqueira, to typer blekksprut, Coco frito (fritert) og en som var stekt med hvitløk og koriander. Begge i rikelige porsjoner med masse sprø pommes frites.

Videre gikk veien fra Comporta på en traktorvei langs kanalen med rismarker på begge sider. Selv om veien hadde løs sand og var tung å sykle var det veldig fint langs kanalen. Det var et yrende fugleliv med bla stork og i kanalen var det tydelig stor fisk av noe slag. Vi så den aldri, så vi må nok fortsette å lure på hva som går i slike kanaler som har kontakt med havet.

Fra Carvalhal til Melides var det nok en transportstrekning, 20 km langs en asfaltvei med moderat trafikk. Det gikk unna, så vi bestemte oss for å ta litt av neste dags rute etter Melides, som ikke hadde overnattingsmuligheter. I Melides tok vi en drikkepause på plass midt i landsbyen.

Etter Melides bar det ut på en riktig elendig grusvei med mye løs sand. Og verre skulle det bli, for vi tullet ordentlig med veien, og etter å ha rotet rundt i sandhelvete mellom åkrene i en times tid, ga vi opp og tok asfaltveien til Lagoa de Santo André hvor campingen lå like ved sjøen.

Det er bare en tynn stripe strand som skiller innsjøen fra havet, men campingen hadde ikke bademuligheter. Men det gjorde ikke noe for vi hadde slitt oss ut i løssanda, og ville egentlig bare sette opp telt og få oss litt mat før det ble mørkt. Det fikk vi også, men det ble lissom ikke mørkt fordi plassen var opplyst. Ikke ble det stille heller, for plassen var ganske åpen og et stykke unna var det campere som ikke hadde tenkt å ta kvelden kl. 22. Det var ganske mye kauking fra portugisere, hunder bjeffet og duene kurret. Man har vel hatt bedre netter i det teltet, ja.

3.7: Lagoa de Santo André – Vila Nova de Milfontes: 64,7km

 

Morgenkaffe utenfor teltet. Frokost syntes vi ikke vi trengte siden middagen var ganske sein og rikelig. Allerede halv ti på veien igjen med kurs mot Vila Nova de Santo Andre. Vi var gjennom byen uten at vi rakk å stoppe.

Etter byen kom vi rett ut på N261-5 med retning mot Sines. Det er en ganske stor vei, men den hadde brei skulder, og etter en stund kunne vi sykle på en parallell vei, som sikkert var gamleveien før det ble to felt og motorveistandard.

Vi kom ganske fort til sykkelveien rundt Sines. Fikk handlet inn vann og nødproviant. Sines er en industriby med en stor gassledning inn fra havet og et stort havneområde. Vi kom aldri til sentrum, siden sykkelveien gikk utenom. Det ble lunsj på en strandbar like etter byen. Så hadde vi sykla 33km på tom mage.

Etterpå ble det ganske strandnær sykling. Veldig fint kystlandskap med mange strender i lune viker mellom klipper. En av dem var en nakenstrand, Praia do Salto, ned en lang trapp og godt beskyttet mellom klippene.

Etter badet fortsatte vi til Porto Covo, en riktig hyggelig liten hvit by. Der ble det stopp med kaffe og is, før vi fikk en litt uvanlig tur ut av byen. Først med en bratt bakke mot båthavna, så langs vannkanten, så måtte vi vade med syklene for det hadde flødd litt. Etterpå var det en kort, men bratt bakke, og grusvei et langt stykke. Fint utsyn over kysten både sør og nord.

Vi kjaser oss litt ut med all gruskjøringa, så vi velger asfalt når vi kan. På den måten gikk vi nok glipp av en fin innkjøring til Vila Nova de Milfontes, men vi fant likevel det hyggelige Hotel Dos Arcos med ledig rom. Den litt merkelige gamle mannen snakket tysk til oss fordi han trodde vi var tyske. Her tok man ikke kort,nei.

Det ble grillet fisk med deilig hvitvin fra Alentejo til middag. Vi spiste hver smitt og smule, heller ikke her tok man kort – En by der man ikke betaler sin skatt med glede?

4.7: Vila Nova de Milfontes – Odeceixe: 54,9km

Denne morgenen dro vi ikke av gårde på tom mage, nei. Frokosten på Dos Arcos var god og kaffen portugisisk.

Vi var på veien før klokka ti, og først krysset vi elven Mira, og kunne se tilbake på den hyggelige byen. Vi hadde bestemt oss for å velge asfalt alle steder det var mulig, og det gjorde nok turen kortere også.

I Almograve syklet vi ut til stranda og et stykke i retning fiskebåthavna, men snudde da veien ble for dårlig.

Asfalt-alternativet gikk på lokale veier gjennom jordbruksområder og områder med drivhus. Noe av det som ble dyrket kunne vi identifisere, men ikke alt. Jorder med tett i tett med planter med rødaktige blader og en blomst i toppen – er det mat eller er det pynt? Noen som vet?

Valg av asfaltveier framfor grus gjør at vi ikke få strandkjenning like ofte. Men vi kom til veldig flotte Porto das Barcas, hvor utsikten var imponerende. Båtene ble fortøyd etter hverandre, langs en fortøyningsline forankret i land, og sikkert med moring i enden.

Lunsj ble i Zambujeira do-Mar. Da hadde vi syklet et litt forkortet dagsetappe hos «portugiseren». Lunsjen skulle være lett med bare tunfisk sandwich med chips, men det viste seg å være ganske rikelig.

Det var fint at vi hadde noe å gå på, for turen videre startet med en kort, men bratt oppoverbakke. Heldigvis var det ikke grus i bakken, men en slags brolegning som ga feste. Bra for trillemann som kunne ta bakken i flere omganger.

Videre og ned til neste strand, Praia do Carvalhal, gikk det på grus, og etterpå var det like bratt opp en gang til, men den samme brolegningen. Også den gikk fint for trilla. Men vi glemte å bade, da.

Vi fant ut at det ble dyrket både jordbær og bringebær i «plastic fantastic». Det er kanskje portugiserne som holder oss med bær utenom sesongen? Vi syklet ned til Azenha do Mar, men der var det bare et utsiktspunkt og ikke noe strand.

Klokka fire var vi i Odeceixe, og da bestemte vi oss for at det var lang nok for i dag. Vi stoppet og tok en øl i en bar som så ut som den lå i en hage. Der spurte Roar damen i baren om hun visste om et overnattingsted i nærheten. «Jeg har ett her», sa hun, og dermed ble vi sjekket inn på D. Maria Bed and Breakfast, hvor vi har rom med veranda mot vest. Nei, de tok ikke kort her eller – I morgen skal vi begynne dagen med å sykle ned til stranda og bade.

Kari