Lisboa 2019

Problemer ved avreise, ei lita katastrofe på vei fra flyplassen, en hel del usikkerhet om framtida til den ene sykkelen under oppholdet, og en litt uheldig hendelse før avreise fra Lisboa. Men forøvrig har vi det aldeles utmerket og er godt igang …

29.6: Lisboa flyplass til hotell Turim, Restauradores: 10,2km

Det veldig tidlige flyet fra Oslo gjorde at vi kom fra til Lisboa tidlig på formiddagen. Roar fikk ikke av den ene pedalen på Gardermoen, så den måtte fly ned med en pedal av og en på. Alt gikk veldig greit på flyplassen, og vi brukte bare 40 minutter fra flyplassen og inn til Restauradores med den ruta vi hadde lagt i Naviki. Den gikk først den samme veien som vi kom da vi dro hjem i 2017, men fulgte trygge og lettsyklete veier, for det meste i egne traseer, helt inn til sentrum. Ruta var lagt helt fram til ferga i Cais do Sodre, via hotellet, så vi trodde underveis at vi hadde kjørt forbi hotellet. Men det hadde vi ikke. Derimot hadde pedalen til Roar løsnet, den som var blitt tatt av. De gjengene som ble laget i Noia i 2017 passet ikke lenger.

Biclas Chiado, «krankenhaus» for slitne sykler.

Så det første det utmerkete hotellet måtte hjelpe oss med da vi hadde sjekket inn, var å ringe til et sykkelverksted i nærheten og sjekke at det var åpent. Det var det, for de drev også med sykkelutleie. Og ja, de kunne skifte kranken for en pris vi nok ikke hadde fått hjemme. Vi skulle komme tilbake om en time, så skulle den være klar. Der tok de seg nok vann over hodet, for den kranken de hadde passet ikke til skiftet Roar hadde fra før. Reparatøren måtte nok ha ok fra sjefen før han skiftet begge deler for prisen av ny krank. Sjefen hadde tatt fri og var ikke ventet tilbake før søndag. Neivel, vi skulle uansett ikke sykle noen steder før mandag.

Litt utpå søndag ettermiddag var sykkelen klar med ny krank og nytt skifte. Girene var justert, og alt var fint – all mulig takk til gutta på Biclas Chiado og sjefen som holdt avtalen om pris!.

Lisboa Pride 2019 var uka etter Oslo, men like stolt..

I mens hadde vi fått med oss både trikk nr. 28, Castillo San Jordi,de fleste om ikke alle elevatorene i byen, og Pride-paraden i Bairro Alto. Ja, også kjøpt campinggass på Decathlon, også det etter tips fra damen i resepsjonen. Husk det navnet på sportskjeden hvis behovet oppstår. Mener vi kjøpte gass i Bilbao hos dem også. Lisboa framsto som mindre masete enn jeg husket det fra 2017. Kanskje fordi det er tidlig på sommeren ennå?

1.7: Restauradores – Cais do Sodre – Setubal: 57,6km

Det første som skjedde morgenen for avreise fra Lisboa, var at Roar skada sensoren på den gode, gamle Pentax’en. Han skulle blåse bort støv, men tuten på blåsa blåste av balongen og havna inne i kameraet. Resultatet ble et markant merke i den følsomme sensoren. En ulykke kommer skjelden alene, men nå holder det vel?

Ferge med sykkelbåser.

Forøvrig gikk utsjekking og frokost på baren på hjørnet greit, og vi rakk ferga til Montijo kl. 10. Ferga imponerte med egen oppbevaringsplass for syklene der de kunne stå opp og ned sikret med bånd med borrelås. Turen over til den andre siden av Tejo tok bare 25 minutter, så vi rakk bare en kaffe før vi var over.

Så var oppholdet i Lisboa historie.

Så var oppholdet i Lisboa historie og vi var på vei mot sør. Men det var vi egentlig ikke, for veien gikk rundt en bukt i elva fra Montijo til Gaio-Rosario, så det var både sørøst og så rett vest og så sør. Det var varm motvind når vi dreide mot vest. Vi kjøpte en hel 5 liters kanne med vann i Montijo, for her skulle det ikke gås på noen saltbrist.

Rutene til vår venn «portugiseren» går gjennom områder med fin utsikt og trygge veier, og vi hadde fint utsyn tilbake mot Lisboa fra Gaio-Rosario. Etter Moita bar det innover i vinområdet, tildels på grusveier mellom gårdene. Noen av veien hadde løs grus, men heldigvis var det mer asfalt enn grus.

Kylling og svin blant de innfødte.

Like før vi kom til Pinhal Novo stoppet vi på en kafe og spiste lunsj. Det var et landsens sted av den typen vi liker med store porsjoner hjemmelaget mat, og mange gubber i lokalet som hadde lunsjpause. Det ble grillet kylling og svinekjøtt med speilegg med et berg med sprø pommes frites.

Stengt på mandager.

Bra vi spiste godt og hadde mye vann for etter Pinhal Novo ble det mer grusvei og en bratt bakke opp til Palmela. Der hadde Roar anmerket en vingård Hugh Johnsen hadde anbefalt, Quinta do Piloto, som lå nær traseen vår. Vi tråkket oss dit, men det var dessverre stengt der. Mandag er jo en slik stengt-dag i Sør-Europa, for alle som har jobbet gjennom helgen. Synd, men lite å gjøre med. Vi sa «pyttsann», vi får smake en vin fra området når vi kommer fram til Setubal.

Endelig ned til Setubal.

Det ble en del klatring videre. Selv om det ikke er ekstremt varmt på noen måte, merkes både motvind i oppoverbakke og dårlig asfalt. Oppe på åsen så vi ned på Setubal, og rullet deretter ned dit. Vi var litt glad for at vi ikke skulle sykle opp igjen, for det var nok brattere ned enn det vi hadde klatret opp.

Kvart på fem var vi framme, og som en første dags sykling er 56km nok. Vi fant ledig rom i hotel Solaris ved en plass i byen. Vi tror vi er ganske nær gamlebyen, men skal nok få utforsket det mer. Setubal virker ikke akkurat som noen turistmagnet så langt.

Dagen ble avsluttet på et funn av en restaurant. Der satte vi til livs bubbelur (strandsnegler), blekksprut og croquetes av røkt kylling og kalkun. Til dette drakk vi en flaske av nettopp Quinta do Piloto, aldeles utmerket. Etter det gikk turen tilbake til hotelet for å skrive ferdig bloggen.

Kari